Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Leirskredet i Gjerdrum 2020: Rester etter hus og bygninger 400–500 meter fra toppen av raset.
Leirskredet i Gjerdrum 2020: Rester etter hus og bygninger 400–500 meter fra toppen av raset.

Etter en katastrofe er det viktig med tett oppfølging

PODCAST: Kunnskap om reaksjoner etter tsunamien i 2004 og terroren 22. juli 2011 kommer til nytte i bearbeidingen av skred-katastrofen i Gjerdrum.

Ti mennesker mistet livet, og 1200 ble evakuert etter leirskredet i Gjerdrum kommune på tampen av fjoråret. Over natten var det trygge tettstedet Ask blitt et katastrofeområde med et stort krater, der det tidligere hadde stått hus.

Panikk og redsel

Naturkatastrofer og andre katastrofer rammer oss med ujevne mellomrom. En fellesnevner er at de kommer som kastet over oss og at et stort antall mennesker blir rammet.

– Folk reagerer veldig forskjellig på en katastrofe. I den akutte fasen blir de fleste overveldet av panikk, redsel og usikkerhet. En naturlig trang til å beskytte seg selv og sine er det mest framtredende. Det handler om å redde liv og å få oversikt, forteller Tine Jensen. Hun er professor ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo og tilknyttet Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

– Folk reagerer veldig forskjellig på en katastrofe, sier Tine Jensen.
– Folk reagerer veldig forskjellig på en katastrofe, sier Tine Jensen.

Jensen har tidligere forsket på tsunamien som rammet Sørøst-Asia for 17 år siden og på 22. juli-terroren, som rammet Norge for snart ti år siden. Nå gir hun råd til Gjerdrum kommune.

– Det er de helt grunnleggende behovene som blir særlig viktige i startfasen. Som psykologer vet vi mye om å bearbeide og å snakke, men de første dagene handler det om helt andre ting, som å skape trygghet, som et varmt teppe, en kopp kaffe, som å vite at her skal du være de nærmeste døgnene, og som å få oversikt over dine nærmeste, sier Ane Heiberg Simonsen.

Hun er spesialrådgiver ved regionalt Ressurssenter om vold traumatisk stress og selvmordsforebygging, region øst (RVTS) og spesialist i barne- og ungdomspsykologi.

Hjelperne også rammet

Simonsen ble tilkalt for å bistå hjelpeapparatet i Gjerdrum – få dager etter katastrofen.

– Man så tydelig på folk at de var fortvilet, sjokkerte og overveldet. Hele stedet var preget av kaos usikkerhet og smerte. Man blir preget av den stemningen. Også som hjelper, kan man blir alarmert, sier hun.

Simonsen understreker at selv om RVTS arrangerer mange øvelser i «fredstid», så kan aldri hjelperne være 100 prosent forberedt på en katastrofe. Man må ta høyde for at det er sterke inntrykk – også for dem.

– Heldigvis er disse hendelsene av et sånt format relativt sjelden. Men de kommer med noen års mellomrom og da gjelder det å være beredt og ha øvd på forhånd, sier Simonsen.

Hun forteller videre at en systematisk oppbyggingen av kriseteam rundt i hele landet, som RVTS er sterkt involvert i, er en viktig del av denne beredskapen, som gjør at vi er rustet på en helt annen måte enn tidligere.

At Gjerdrum kommune er et lokalsamfunn, der mange kjenner hverandre, gjør denne katastrofen spesiell for hjelperne, påpeker Tine Jensen.

– Mange er helsesykepleiere og ansatte i kommunale tjenester som selv ble hardt rammet. I en slik situasjon kan man føle seg utilstrekkelig som hjelper. Det å være både hjelper og berørt er en stor utfordring som det er viktig å være oppmerksom på, understreker hun.

– Hendelser av dette formatet kommer med noen års mellomrom og da gjelder det å være beredt og ha øvd på forhånd, sier Ane Heiberg Simonsen.
– Hendelser av dette formatet kommer med noen års mellomrom og da gjelder det å være beredt og ha øvd på forhånd, sier Ane Heiberg Simonsen.

Ulike faser

Katastrofe-spesialistene understreker at det ikke er noen fasit på forløpet av menneskelige reaksjoner etter en katastrofe. Ulike personer reagerer forskjellig og har ulike strategier for å takle kriser. Noen reagerer raskt og spontant. Andre trenger lang tid før de er klar for å begynne å ta inn over seg det som har hendt.

Etter de første dramatiske døgnene med sjokk og usikkerhet er det, ifølge Tine Jensen, ikke uvanlig at et oppstår en form for optimisme.

– I en katastrofesituasjon blir det oppvist mye heltemot. Det er innsamlingsaksjoner og lystenning. De som er rammet, merker at folk virkelig bryr seg. Akkurat det kan være til stor hjelp i sorg- og bearbeidingsprosessen, sier psykologiprofessoren.

Hun understreker imidlertid at det gjerne like etter kommer en sterk følelse av tap og tristhet, over at ingenting blir som før igjen. Ikke minst når medieoppmerksomheten ikke lenger er der – og man er overlatt til seg selv.

– Det kan ta år å reorientere seg, særlig for dem som har mistet sine nære og lidd store tap. Samtidig er jo vi mennesker veldig ressurssterke. Vi har en utrolig evne også til å komme oss etter forferdelige ting skjer, understreker hun.

Kroppen i beredskap

De vanligste reaksjonene etter katastrofer er, ifølge Jensen og Simonsen, posttraumatisk stress.

– Man kan få påtrengende minner om det det som har hendt. Om man måtte evakuere, så kan man se det for seg. Man kan høre ting som er veldig skremmende. Når man blir minnet om katastrofen, kommer gjerne lydene og inntrykkene. Søvnvansker er også vanlig. Man kan føle at kroppen er i en evig beredskap, sier hun.

Jensen understreker at dette er naturlige reaksjoner på lik linje med sorgen over dem som har gått bort. Det er for å avhjelpe at man blir fastlåst i traumer over tid, at hjelpeapparatet kommer inn. I tillegg til selvsagt å kartlegge behov der og da.

Viktig å være oppsøkende

Lærdommen fra tidligere katastrofer er at hjelpeapparatet må kontakte de rammede aktivt.

– Både tsunamikatastrofen og 22. juli-terroren har lært oss at mennesker ikke nødvendigvis oppsøker hjelp. Derfor er det viktig at hjelpesystemet oppsøker dem og gjør en vurdering sammen med de rammede og finner ut hva slags behov de har og hvilke hjelpetiltak som bør settes i gang, sier Tine Jensen.

Hun forteller at det kan være snakk om for eksempel psykologiske tjenester eller hjelp til å komme seg i arbeid eller skole igjen.

– De aller fleste som er rammet, setter pris på å bli kontaktet, selv om de selv ikke har klart å be om hjelp eller visst hvordan de skal gjøre det. Som hjelpere har vi kanskje vært litt redde for å trenge oss på. Men i dag vet vi at vi må være på tilbudssiden og oppsøkende. Kritikken etter tsunamien og 22. juli var blant annet at de rammede ikke syntes at de ble kontaktet lenge nok, sier Tine Jensen.

Også Ane Heiberg Simonsen poengterer viktigheten av at vi alle bør bry oss og tørre å henvende oss til dem som er rammet – både rett etter katastrofen – og når det har gått lengre tid.

– Vi har så lett for å tenke at de som har opplevd en tragedie, skal være i fred, at vi ikke skal bry dem eller rippe opp i det vi tror det er vanskelig å snakke om det. Men de rammende forteller at det motsatte er tilfelle. De synes at folk glemmer for fort. De står fortsatt midt oppi det. Så en lærdom for alle oss andre, er at vi må tørre å spørre om hvordan det går og også tørre å nevne det som har skjedd, sier Simonsen.

Hør hele episoden Etter katastrofen her:

Powered by Labrador CMS