- Norge kunne vært en pådriver for en bedre fiskeriavtale hvis de hadde gitt innrømmelser på jordbruksområdet. Det mener Ivar Gaasland, SNF-forskeren som er spesialist på jordbruksøkonomi.
Norge jobber for handelsliberalisering innen fiskeri samtidig som bøndene fortsatt skal beskyttes. Ettersom Norge fra naturens side har langt bedre forhold for fiskeri enn jordbruk, er det interessekonflikter mellom disse næringene i WTO-forhandlingene om handelsliberalisering.
Total liberalisering
Fiskerinæringen, som eksporterer over 90 prosent av produksjonen, ønsker en total liberalisering, mens jordbruket kjemper for fortsatt høye toll- og subsidiesatser.
- Poenget med handel er at man produserer det man har et komparativt fortrinn i produksjonen av. For Norges del er det for eksempel fisk, energi og kunnskapsintensive produkter. Det er i hvert fall ikke jordbruksvarer, påpeker Gaasland.
Kompliserte forhandlinger
Dilemmaet for de norske WTO-forhandlerne i Hong Kong var at fiskeri- og havbruksnæringen er tjent med full handelsliberalisering, mens jordbrukssektoren i stor grad ville ligget med brukket rygg om det samme skulle skje der.
Norge har imidlertid hevdet at det ikke er noe problem å ri disse to hestene på samme tid, fordi det ikke er noen teknisk kobling mellom fisk og jordbruk.
Fisk reguleres under NAMA-forhandlingene (non-agricultural market access) som også omfatter industrivarer. Men til tross for at tollsatser på fisk forhandles om innen et annet område enn jordbruksprodukter, mener Gaasland det er en klar sammenheng.
- Sentrale utviklingsland har gjennom G20-gruppen nektet å gi noe innenfor NAMA før I-landene gir tilstrekkelig på jordbruksområdet. Så i praksis er det en kobling, sier han.
- Det virker som om NAMA og fisk gjennom hele forhandlingene har vært et gissel i påvente av en løsning i jordbruksspørsmålet.
Er frihandel best for alle?
Som ved tidligere WTO-forhandlinger markerte motstandere mot frihandel seg også i Hong Kong. For til tross for at økonomer flest er enige om at handelsliberalisering gir en gevinst totalt sett, så vil det alltid være tapere.
Årsaken er at selv om kaken blir større, så endres de relative størrelsene på kakestykkene når tollmurer rives ned og handelsmønstre endres.
Beregninger utført av Verdensbanken viser at utviklingslandene som helhet vil tjene mye på liberalisering. Men på grunn av alle subsidiene innenfor jordbruk i dag, vil frihandel medføre økte verdensmarkedspriser på mat. Dette kan ramme de fattigste.
Et annet problem er at utviklingslandene selv ofte har høye tollbarrierer, og tollsatser er en viktig inntektskilde for myndighetene.
De fattigste landene sliter
- De aller fattigste landene sliter. Selv om mange av disse landene har gode naturgitte betingelser for landbruk, så mangler de infrastruktur og kompetanse til å oppfylle kravene som stilles for å konkurrere på verdensmarkedet, sier Gaasland.
Det er ikke nok å liberalisere, man må også hjelpe landene med å komme i gang. Hvorvidt utviklingsland bør få beskytte jordbruket i oppstartsfasen, såkalt infant industry protection, er et sentralt spørsmål som det er delte meninger om.
Det at vestlige land som Norge holder jordbrukssektoren kunstig i live gjennom subsidiering og importbeskyttelse, betraktes av mange som en viktig hindring mot økonomisk vekst i fattige land.
Gaasland mener vi bør la utviklingslandene få en større andel av dette markedet og heller bruke ressursene på annen måte.
Lite nytt fra Hong Kong
De fleste kommentatorer er enige om at slutterklæringen fra WTO-møtet i Hong Kong var svært tam og uten særlig substans.
Fjerning av eksportsubsidier innen utløpet av 2013 var én av få bestemmelser som ble nådd, men dette gir to prosent av den potensielle gevinsten av frihandel i jordbruk. Den største gevinsten ved handelsliberalisering vil komme gjennom reduksjon av tollsatser, ifølge Verdensbankens analyser.
Luftproblemer i tollsatsene
Et problem er at det ofte er “luft” i de gjeldende tollsatsene. Det betyr at satsene er langt høyere enn det som trengs for å hindre import.
På varer som er viktig for norsk jordbruk, som for eksempel kjøtt, korn og meieriprodukter, opererer Norge med tollsatser på 200 til 400 prosent.
I enkelte tilfeller vil ikke en gang en halvering av tollsatsene ha noen betydning, fordi markedsadgang uansett ikke er realistisk for utenlandske produsenter.
Livredd for tolltak
Det er med tanke på dette at blant annet USA har lansert forslag om tolltak. Da straffes de landene som i utgangspunktet har høye tollsatser. Norsk landbruk er livredd for slike tolltak.
- Reelle reduksjoner i importvernet er noe av det viktigste for å få gevinster, påpeker Gaasland.
Et annet problem i forhandlingene er såkalte sensitive produkter som land fremdeles skal ha lov til å beskytte.
- Sensitive produkter undergraver intensjonene med WTO og reduserer gevinstene. De prøver å sukre pillen, og det kan virke som en nødvendighet for å oppnå enighet.
Det er også et problem, ifølge Gaasland, at flere land jobber parallelt med handelsavtaler utenfor WTO. Norge inngår bilaterale avtaler med mange land og dette kan svekke landenes vilje til å engasjere seg i WTO, spesielt når forhandlingene går trått slik de har gjort de siste årene.
Vestens nye motvekt
I den pågående Doha-runden har det skjedd en endring i maktforholdet i WTO. Mens USA og EU tidligere styrte det meste av showet, har nå en rekke av utviklingslandene samlet seg i den såkalte G20-gruppen.
Denne gruppen sitter med sterke kort på hånden og var tydelige på at de ikke ville gi ytterligere liberaliseringer innen tjenester og NAMA før det ble enighet om jordbruk.
- Det er positivt at utviklingslandene nå har kommet på banen med en samlet og sterk stemme, sier Gaasland.
