Store muligheter i grønt havbruk

I Norge har vi lange tradisjoner når det gjelder å utnytte tang og tare. Industrien sysselsetter rundt 200 personer, men det kan blir mange flere.

Publisert
Oddmund Sakariassen høster sukkertare i Åselistraumen. (Foto: Bioforsk)
Oddmund Sakariassen høster sukkertare i Åselistraumen. (Foto: Bioforsk)

Makroalger

Begrepet makroalger omfatter makroskopiske og flercellede marine rød-, grønn- og brunalger. Disse algesamfunnene er svært viktige for mange andre marine arter og økosystemer.

Makroalger finnes i flere habitater: fra fjæra til tropiske korallrev, og voksende på havbunnen i grunne havområder. Tette senger av store brune makroalger (f.eks. Fucales og Sargassum arter) kan bli funnet sammen med mindre arter av rød- og grønnalger.

Konkurransen om plassen mellom arter i disse områdene er stor og fjerning av en art vil påvirke sammensetning og strukturen av samfunnet.

Langs den europeiske Atlanterhavskysten dominerer store brune makroalger, delt i to typer lokalsamfunn: en assosiert med tare (f.eks. storetare, fingertare, sukkertare) og en med tang (f.eks. grisetang, blæretang).

Makroalger påvirker mange kystområder og gir habitat og mat for mange beitedyr som albuskjell, snegler og kråkeboller samt små fisk og krabber. Makroalgeskogen er derfor viktig for fiskepopulasjoner og dermed fiskeriene.

I tillegg til den miljømessige betydningen, har tang også vært svært viktig for befolkningen langs kysten. Høsting av makroalger har foregått i århundrer på den europeiske atlanterhavskysten, og har vært en viktig inntektskilde for mange kystsamfunn.

Her i landet er det hovedsakelig tang og tare som høstes av det vi kaller makroalger i sjøen.

Den europeiske makroalge-industrien i stor grad basert på naturlige bestander høstet enten med båt eller manuelt på land, i mindre grad også ved dykking.

I Europa er de viktigste markedene mat og kjemisk industri, som bruker fersk og tørket biomasse for å trekke ut hydrokolloider, mest alginat, karragen og agar-agar.

I tillegg brukes makroalger til næringstilskudd, dyrefôr, gjødsel, farmasi og kosmetikk. Det arbeides også med tare som råstoff til biodrivstoff, og en ser på mulighetene for å dyrke makroalger i sammenheng med fiskeoppdrett.

Gode muligheter

Europa produserer bare 0,5 prosent av verdens produksjon og Norge står for over 60 prosent av den europeiske produksjonen.

På verdensbasis øker produksjonen av makroalger med over 5 prosent per år, mens produksjonen i Europa har gått ned siden 1990-tallet, viser tall fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO).

Men næringen lever fortsatt i mange land rundt Atlanterhavet og er i stor grad basert på høsting og foredling av brunalger. Utvikling av nye markeder (for eksempel biodrivstoff, fôr og kosttilskudd) har ført til økt etterspørsel etter biomasse fra makroalger.

Om lag 20 prosent av verdens akvakultur-produksjon (2010) kommer fra makroalger. Norge har en lang kystlinje, rent vann og god kunnskap om akvakultur.

- Mulighetene for å dyrke tang og tare, eller makroalger som det kalles på fagspråket, er absolutt tilstede, sier forsker Céline Rebours fra Bioforsk.

Forsker Céline Rebours tar algeprøver i Saltstraumen. (Foto: Bioforsk)
Forsker Céline Rebours tar algeprøver i Saltstraumen. (Foto: Bioforsk)

– Vårt utgangspunkt er godt. Norge er i dag størst i Europa på både høsting og videreforedling, og vi søker samarbeid med andre europeiske land. Vi har naturgitte fortrinn, og ser at markedet stadig vokser, sier Rebours.

Mangfoldig råvare

Et europeisk forskningsprosjekt (NETALGAE) har vist at det er behov for å ha en integrert tilnærming til makroalger som ressurs, og ikke bare som en kilde til alginat.

– Her har vi en ressurs som er rik på både mikronæringsstoffer og antioksidanter, forteller Ross Campbell fra det irske selskapet CyberColloids.

– Vi ser stadig eksempler fra råvareindustrien på at verdifulle ressurser kastes eller ikke utnyttes skikkelig. Vi må se på makroalger som vi ser på andre grønnsaker, og utnytte og utvikle produktet deretter.

– Vi kan ikke bare være råvareleverandører, sier Campell.

Det arbeides også med å få deler av algeproduksjonen økologisk sertifisert.

– Etterspørselen etter økologiske produkter er stor i en del markeder, og sertifisering gir produsentene mulighet til å ta ut en merverdi, forteller rådgiver Susanne Friis Pedersen fra Bioforsk Økologisk.

Makroalger som tang og tare har blitt brukt som gjødsel i århundrer. Her er det asparges som får næring. (Foto: Susanne Friis Pedersen, Bioforsk)
Makroalger som tang og tare har blitt brukt som gjødsel i århundrer. Her er det asparges som får næring. (Foto: Susanne Friis Pedersen, Bioforsk)

– Ikke minst kan et produkt som dette inngå i sertifiserte produkter som matvarer eller kosmetikk, eller brukes i dyrefor. Forbrukene har dessuten stor tillit til økosertifiserte varer sin kvalitet og det har en høy politisk prioritet i de nordiske landene, forklarer hun.

Genetikk

I dag høstes makroalger i Europa av viltvoksende bestander. Mange ser for seg dyrking i havet for å øke produksjonen og forenkle og effektivisere innhøstingen.

Ikke minst er det et stort potensial i å dyrke fram sorter som gir bedre avlinger, vokser raskere eller er rike på spesielle innholdsstoffer. Det landbaserte jordbruket har gjort det gjennom tusener av år, og hatt en formidabel produksjonsvekst.

– Dette kan vi også gjøre med makroalger, forteller Rebours.

– Den kunnskapen vi har om planteproduksjon, foredling og genetikk kan omsettes til makroalger, og på den måten bidra til å gjøre slik produksjon lønnsom.

Miljøpåvirkning

Makroalger som tang og tare er svært viktig for livet i havet, men også en verdifull ressurs. Dette er tatt rett utenfor Bodø. (Foto: Galice Guillaume Hoarau)
Makroalger som tang og tare er svært viktig for livet i havet, men også en verdifull ressurs. Dette er tatt rett utenfor Bodø. (Foto: Galice Guillaume Hoarau)

Høsting av makroalger i naturen har en miljøpåvirkning, og i dag er dette godt regulert i de fleste europeiske land.

I Norge er det strengt regulert hvilke områder som kan høstes, hvor mye som skal stå igjen, og hvor lang tid området skal få være urørt etter høsting.

– Jeg oppfatter at næringen i Norge er ansvarlig og profesjonell. Den er et forbilde for andre europeiske land, sier Rebours.

– Hvis vi skal dyrke makroalger, blir miljøutfordringene annerledes enn for fiskehavbruk og svært sammensatte.

Spørsmålene er mange: Vil nye varianter eller sorter av makroalger føre til utfordringer når det gjelder genetisk mangfold? Vil plantesykdommer bli et problem i kulturer i havet? Hvordan vil lokal miljøpåvirkning være, positivt og negativt? Kan makroalger bidra til å rense utslipp fra fiskeoppdrett? 

Og ikke minst: Hvilke utfordringer har vi knyttet til arealbruk? Slik produksjon vil jo begrense annen bruk av sjøarealene der det dyrkes.

– Vi står foran mange spennende oppgaver, og mange muligheter, avslutter Rebours.