Ideen om at fast, lønnet arbeid skal være normalen for de fleste i samfunnet, virker naturlig for mange av oss. I virkeligheten er ideen ganske ny, og den finnes bare i enkelte deler av verden. Og nå rokkes det ved den.

For rundt om i Norge og Europa legges bedrifter ned, eller de flyttes ut til land der arbeidskraften er billigere.

Kortsiktige kontrakter blir vanligere, selv i bransjer som tidligere har vært ansett som sikre og priveligerte, som akademia.  

– Usikkerhet var helt vanlig for millioner av mennesker i Europa og USA fram til midten av 1900-tallet. Det var bare under den sterke økonomiske veksten på 1950- og 60-tallet at ideen om fast arbeid ble spredt til massene. Nå er usikkerhet på vei til å bli den nye normalen igjen, sier forsker Keir Martin ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo.

– Selv om dette er en utvikling som har pågått i et par tiår, trenger vi fortsatt å venne oss til tanken.

• Les også: Navere forteller
  

Føler oss ydmyket uten arbeid

Nylig diskuterte Martin og andre antropologer konsekvensene av utviklingen på seminaret «The Reconfiguring of Labour». Samfunnsendringer skjer ikke smertefritt, og selv om flere velger seg fleksibilitet, er det også mange som ønsker seg stabilitet, men som ikke får det.

– De som faller utenfor arbeidsmarkedet i Europa, opplever det som tøft. Den åpenbare årsaken er at de ikke har mye penger å leve av. Men enda mer handler det om at ideen om lønnet arbeid er så grunnleggende i samfunnet vårt. Hvis vi mister jobben, blir vi avhengige av andre på en måte som gjør at vi føler oss ydmyket, sier Keir Martin.

Ideen om lønnet arbeid som grunnleggende i samfunnet har ikke alltid vært der. Det var først med den industrielle revolusjonen at skillet mellom lønnet arbeid og annet arbeid oppstod.

Før det konsumerte bondefamilier selv mye av det de produserte, og gjennom handel eller bytting fikk man tak i det man ikke produserte. Mange steder i verden likner situasjonen fortsatt mer på dette.

• Les også: Tøffere kamp for fast jobb

Bitterhet og sinne

Vårt samfunns skille mellom lønnet arbeid og annet arbeid preger også opplevelsen vår når vi blir holdt utenfor. Da forskere studerte arbeidsledige i det nordlige Manchester i Storbritannia, der mye industri er blitt lagt ned, viste det seg at folk som var arbeidsledige i offisiell forstand likevel følte at de jobbet. Men de fikk ikke penger for det.

– I Manchester ser mange arbeidsløse på seg selv som hardtarbeidende. De passer på slektninger og venner som er dårligere stilt enn dem selv. De opplever at de rydder opp etter staten, som har forbigått dem. Det er mye bitterhet og sinne, sier Martin.

Denne bitterheten og sinnet fikk også Martin selv oppleve da han forsket på befolkningen i landsbyen Sikut i Papua New Guinea. Folket her har de siste tiårene gått gjennom raske kulturelle endringer i arbeidslivet. Etter at landet ble uavhengig fra Australia i 1975, har det utviklet seg en privatsektor og klasseskiller i det som tidligere var et egalitært samfunn.

– I vårt samfunn er vi vant med sosial ulikhet. For dem er det et sjokk. Mange ser slektninger bli rike, mens de selv er fattige. De opplever det som fryktelig urettferdig, og de føler seg forbigått av slektninger og myndigheter. Samtidig utvikler det seg skillelinjer som vi kjenner fra vestlige samfunn, mellom hvilke typer arbeid som kvalifiserer til lønn og ikke. Eliten kan bruke disse skillelinjene til å rettferdiggjøre sin posisjon. De kan si at de som er fattige, fortjener å være fattige, sier Martin.

• Les også: Dette kan sette fart på norsk økonomi

Skaper sterkere relasjoner til andre

Keir Martin mener at måten vi ser på arbeid på, stadig er i forandring. Men når lønnet arbeid er en grunnleggende del av identiteten, er det ekstra hardt å bli holdt ufrivillig utenfor.

Christian Krohn-Hansen, professor ved Sosialantropologisk institutt, tror at vi i møte med manglende trygghet i arbeidslivet forsøker å kompensere med å skape sikre relasjoner til naboer, familie og slektninger.

– Vi ser det i mange europeiske land. Unge og gamle blir utstøtt, de er ikke i nærheten av å skaffe seg fast arbeid. Samtidig har flere stater gjeldsproblemer og velferdssystemet er under press. Det er et begrenset antall steder folk kan gå og få hjelp. Da søker man til menneskene man har et moralsk krav på å få hjelp fra. Folk hjelper hverandre, og det er universelt. I mange områder er ikke dette nytt i det hele tatt, sier Krohn-Hansen og legger til: 

– Vi er alle del av den samme globale økonomien. Men ulike historier har formet det lokale arbeidslivet.

Framtiden for millioner?

Krohn-Hansen tror det er mulig at vesentlige deler av befolkningen i mange land ikke noensinne vil bli sysselsatt, slik som man tok for gitt i Norge i tiårene etter krigen. 

– Man tok for gitt at industri, næringsliv og arbeidsliv kunne romme oss alle, at alle kunne være lønnsarbeidere, sier han.

Christian Krohn-Hansen får støtte av Keir Martin:

– Mange flere mennesker vil trolig møte en usikker jobbvirkelighet, med mindre det kommer en politisk motbevegelse. Det sprer seg også til arbeidsområder som tidligere ble sett på som sikre og relativt priveligerte, som akademia. Jeg kjenner forelesere i USA som krever matkuponger fordi lønnen deres er så lav. Jeg mistenker at det er framtiden for millioner av mennesker, sier Martin.