De fleste av oss ønsker å ha en sikker jobb med gode arbeidsforhold. Samtidig vil vi heller ha en midlertidig jobb enn null jobb.

Dette er et av dilemmaene som diskuteres etter at regjeringen foreslo økt adgang til midlertidig ansettelse. De vil at arbeidsmiljøloven skal endres slik at arbeidsgivere generelt kan ansette personer i inntil ni eller 12 måneder.

Forslaget fra Frps arbeidsminister Robert Eriksson er på høring, med frist 25. september.

– Regjeringen omtaler endringen som en «oppmyking». LO kaller det «en bombe», sier Karen Modesta Olsen, professor ved Institutt for strategi og ledelse ved Norges Handelshøyskole (NHH).

Fleksibilitet

– Hver gang det foreslås slike endringer, viser frontene seg mellom høyre- og venstresiden. Høyresiden roper på mer fleksibilitet – for arbeidsgivere – mens venstresiden er bekymret for økt usikkerhet for arbeidstakere, sier Olsen.

Én av ti er midlertidig ansatt i Norge. De fleste finner vi innenfor hotell og restaurant, undervisning og helsesektoren.

I dag er midlertidig ansettelse tillatt når arbeidsoppgavene er midlertidige; når «arbeidets karakter tilsier det», som det heter i arbeidsmiljøloven. Forslaget fra regjeringen innebærer en endring i begrunnelse for bruk av midlertidig tilsetting.

– Det er sannsynlig at en slik endring vil føre til økt bruk av midlertidig ansettelser, sier Olsen.

Er skeptisk

Olsen er skeptisk til om forslaget også vil føre til flere faste ansettelser og økt sysselsetting, slik regjeringen ønsket.

– Forskning og erfaringer fra andre land sår tvil om det, sier hun.

– Vi kan i stedet ende opp med et todelt arbeidsmarked hvor noen har gode, faste jobber og andre veksler mellom ledighet og usikre jobber.

En nylig publisert doktoravhandling som sammenligner nordiske land, viser at blant dem som har en midlertidig jobb i Norge, får 55 prosent fast jobb i løpet av ett år. Til sammenligning er tallet for Sverige 34 prosent. Reguleringen av midlertidig ansettelser er mer liberal i Sverige.

– Vi ser at det er flere midlertidig ansatte i Sverige (16 prosent), og de får sjeldnere fast jobb, sier NHH-professoren.

Stillingsvern rundt faste jobber

Dette er tegn som tyder på en todeling av arbeidsmarkedet, mener Olsen, hvor noen grupper er forbeholdt de faste jobbene. Aller tydeligst ser vi slike todelte arbeidsmarkeder i en del søreuropeiske land, hvor deler av arbeidsstyrken har små utsikter til faste stillinger.

– Et sterkt stillingsvern i kombinasjon med liberal tilgang til midlertidige ansettelser, kan virke slik at det stenger noen ute. Dette er en av farene ved å liberalisere tilgangen til midlertidig tilsetting.

– Vi vet at i Norge får midlertidige ansatte – allerede med dagens – relativt ofte en fast jobb. Midlertidig ansatte ser ikke ut til å være «låst inne», og de er også ganske fornøyde med sine jobber, selv om disse objektivt sett ofte er dårligere med hensyn til lønn og utviklingsmuligheter, sier Olsen.

Dette kan henge sammen med hvilke forventninger vi har, og utsiktene for fast jobb. En midlertidig jobb kan være en god sjanse heller enn et onde, fordi det kan lede til en fast jobb senere.

– Vil økt adgang til midlertidig ansettelser føre til økt sysselsetting?

– Dette er en forlokkende tanke. Så langt kan vi ikke finne studier som viser dette.

– Enklere tilgang til midlertidig tilsetting vil antakelig gjøre at det blir flere midlertidige jobber, men det er usikkert om det også vil føre til økt sysselsetting og flere faste stillinger.

Kunsten, mener Karen Modesta Olsen, er å finne en balanse i reguleringene som hindrer et rigid arbeidsmarked. Alle ønsker å få svake grupper integrert i arbeidsmarkedet, men det er ikke sikkert den foreslåtte endringen er løsningen.