Banker regner fortsatt med å bli reddet

Hvis man vet man blir reddet, handler man annerledes enn med risiko for undergang. Tiltakene etter finanskrisa har ikke fjernet risikoen for høyrisikabel atferd.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

(Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Verken reformen av den amerikanske finanssektoren eller eurolandenes redning av gresk økonomi har for eksempel eliminert bankers risikoanalyse av at samfunnet ikke kan tåle en konkurs.

Hvis ikke de store amerikanske investeringsbankene hadde oppfattet seg selv som «Too Big To Fail», så hadde ikke verden befunnet seg i en finansiell krise av gigantisk omfang.

På samme måte ville ikke verden være på vei inn i en enda verre nasjonaløkonomisk krise hvis ikke land som Hellas også hadde oppfattet seg som «Too Big To Fail».

I begge tilfeller skyldes den verdensøkonomiske situasjonen at bankene og nasjonalstatene har truffet beslutninger basert på det sikkerhetsnettet størrelsen deres automatisk skaper.

Hvis bankene falt, eller hvis Hellas falt, ville det utløse en dominoeffekt som ville rive med seg alt annet.

Derfor visste både bankene og grekerne at de aldri ville falle. De ville bli reddet i siste øyeblikk. Det fikk dem til å treffe beslutninger som de aldri hadde truffet hvis det ikke var et sikkerhetsnett spent ut under dem.

Økonomer frykter at det kan forsterke den risikable atferden fremover.

Ingen egenandel

I økonomiske kretser kalles det «moral hazard».

David Dreyer Lassen, professor i økonomi ved Københavns Universitet, forsker i det amerikanske finanssystemet, og han har et lett forståelig eksempel på «moral hazard».

– I forsikringsverden har man tatt høyde for dette ved å pålegge folk en egenandel. Hvis jeg fikk en ny sykkel av forsikringsselskapet når sykkelen min ble stjålet, ville insentivet mitt til å passe på den være mindre, sier Dreyer Lassen.

– Men fordi jeg må betale 1500 kroner til en ny sykkel, vil interessene mine og interessene til forsikringsselskapet nærme seg hverandre.

– Man kan kanskje si at den enkelte grekeren betaler en høy egenandel, men landet blir reddet. Amerikanske bankdirektører har imidlertid ikke betalt noen egenandel.

Bankene slapp unna

President Barack Obama har nettopp fått flertall for en reform av den amerikanske finansverdenen.

En av de tingene som ble diskutert, men som endte med å ikke komme med i reformen, var om store banker skulle deles opp i mindre enheter. På den måten ville de ikke lengre være «Too Big To Fail», og derfor ville det ikke være noen nasjonaløkonomisk grunn til at skatteyterne skulle redde dem.

– Hvis bankene ble splittet opp i mindre enheter, ville man eliminere problemet med «moral hazard» fordi de ville være for små til å skulle reddes. Det ville ikke være nasjonale konsekvenser ved en konkurs. Sikkerhetsnettet under dem ville forsvinne, og derfor ville de treffe mindre risikable beslutninger, sier Dreyer Lassen.

I stedet for å dele opp bankene forsøker reformen å komme problemstillingen i forkjøpet med mer overvåking og regulering. Men kritikere mener at det ikke løser det fundamentale problemet.

– Bankene er eksperter i å unngå overvåking og skape nye finansielle instrumenter som er laget for å utnytte hull i reguleringen. Derfor er det mange økonomer som mener at reformen ikke tar problemet ved roten, sier Dreyer Lassen.

Derivater

I tillegg til at bankene er for store til å gå konkurs, så er det grunnleggende problemet de såkalte derivatene.

Dette er ekstremt kompliserte finansielle instrumenter som innebærer en stor usikkerhet fordi de er avhengige av andre aktiva. Et derivat kan for eksempel være en future eller en opsjon.

En future er en forpliktelse til å kjøpe en bestemt aksje i fremtiden. En opsjon er en mulighet for å kjøpe en bestemt aksje senere. Men verdien av disse er avhengig av aksjen, og aksjen er avhengig av bedriften.

Dermed er det mindre gjennomskuelig å regne ut verdien av derivatet. Det var det som gikk galt da finanskrisen eksploderte mellom hendene på investeringsbankene.

– Det viste seg at de enorme mengdene av derivater de hadde liggende som aktiva, var verdiløse, sier Dreyer Lassen.

Subprime huslån

(Foto: Colourbox)

Verdien til mange av derivatene besto i risikoen fra de amerikanske subprime-lånene.

Disse huslånene utgjorde i seg selv et «moral hazard»-problem fordi de låneinstitusjonene som formidlet lånene, ikke sto for risikoen.

De ble betalt for å formidle så mange lån som mulig – lengre oppe i systemet sto bankene med risikoen. Den risikoen ble samlet i bunter og splittet opp i mindre finansielle enheter, som investeringsbankene investerte i. Men risikoen var feilvurdert. De var satt til lav risiko fordi det var for vanskelig å gjennomskue verdien av derivatet i forhold folks evne til å betale rentene på lånet.

– Hvis ikke det amerikanske markedet hadde investert massivt i derivater, så hadde vi sannsynligvis ikke hatt noen finanskrise. Da hadde det bare betydd at folk ikke kunne betale tilbake huslånet sitt, og hjemmene deres ville havne på tvangsaksjon. Men fordi det var så mye verdi bundet til de lånene, gikk hele systemet over ende, sier Dreyer Lassen.

Verdien av risiko

En av grunnene til at de amerikanske bankdirektørene torde å ta de sjansene de gjorde, er at de ikke kan bli personlig rammet. Det er ingen egenandel og derfor kan atferden skyldes et «moral hazard»-problem.

For bare 15 år siden besto mange investeringsbanker av partnerskap. Det gjorde at partnerne ville måtte betale personlig hvis noe gikk galt. Men i dag er de aksjeselskaper, og den eneste risikoen er at aksjen går i null.

– Bankdirektørene ville aldri selv komme til å ha ansvar for konsekvensene av handlingene sine. Man kan jo se at de på tross av krisen har fått enorme bonuser og lønninger. Derfor har de simpelthen ikke noe insentiv til ikke å ta sjanser. De kan ikke bli rammet av feilslåtte investeringer, sier Dreyer Lassen.

Ingen konsekvenser for bankene

Obamas reform krever en langt større gjennomsiktighet i markedet for derivater.

Det er kort sagt et krav at man kan følge verdien fra en opsjon eller future til den aksjen de er avhengige av og videre til det som aksjens verdi er avhengig av.

Hvis investeringsbanker sitter på hundretusenvis av derivater som er bundet opp til aksjer i banker som gir huslån, så må man kjenne risikoen for at huseierne ikke kan betale avdragene på lånet.

Det fjerner imidlertid ikke «moral hazard»-problemet, for det er fremdeles ikke konsekvenser for de store «Too Big To Fail»-bankene hvis fundamentet svikter.

Reformen inneholder en rekke mindre konsekvenser for finansverdenen. Men ingenting som for alvor fjerner risikoen for høyrisikabel atferd.

Tilfellet Hellas

På samme måte som bankdirektørene var den greske regjeringen klar over at eurolandene ikke hadde råd til at landet skulle gå konkurs.

Derfor tuklet de med økonomien, slik at den ble like ugjennomsiktig som de investeringene i huslån som førte til første del av finanskrisen. Eurolandene forsøker nå å demme opp for dette ved å kreve mer reguleringer av de nasjonale økonomiene.

Tidligere måtte landene følge noen overordnede krav.

– Men det Tyskland legger opp til nå er langt mer detaljregulering av økonomiene, slik at man ved å kontrollere situasjonen har overblikket over situasjonen, sier Dreyer Lassen.

Signalet til andre land er imidlertid fremdeles at på tross av gigantiske overskridelser av reglene i eurosamarbeidet, ble Hellas likevel reddet.

Konsekvensene av en gresk konkurs, eller massekonkurs av amerikanske storbanker, er ganske enkelt større enn konsekvensen av å redde dem. Derfor eksisterer «moral hazard»-problem fremdeles.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no

Referanse

David Dreyer Lassens profil

Powered by Labrador CMS