Med unntak av Finnmark er sædgås nå en svært sjelden hekkefugl i Norge. (Foto: Jan Eivind Østnes)

Jakten på sædgåsas DNA

Siden 1970-tallet har den spesielle sædgåsa blitt utrydningstruet. Nå skal forskere finne ut mer om de få som er igjen. 

Hils på Rolf Terje Kroglund og Jan Eivind Østnes, forskningens svar på etterforskerne i CSI.

Og det skyldes verken at de jobber med å oppklare mord eller at de er tv-stjerner. Nei da. Duoen er biologer ved Nord universitet og jobber for tiden på en måte som er slående lik metodene de noe mer berømte etterforskerne benytter.

Kort fortalt dreier det seg om en metode for å individbestemme sædgås ved hjelp av DNA-sekvenser.

– Dersom vi finner fjær eller ekskrementer i terrenget, kan DNA fra disse brukes til å identifisere hvert enkelt individ. DNA-sekvensene kan sammenlignes med et fingeravtrykk. Dermed kan vi arbeide på samme måte som kriminaltekniske etterforskere, som er på jakt etter hår- og blodprøver på et åsted, forteller Jan Eivind Østnes.

Forskningsprosjektet har fått navnet «Kartlegging av hekke- og myteområder for sædgås i Nord-Trøndelag», der også Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Trondheim og Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU) i Umeå er med.

Rolf Terje Kroglund og Jan Eivind Østnes bruker fjær fra sædgås til å bestemme gåsas DNA. (Foto: Bjørnar Olav Leknes)

Utrydningstruet 

Det er altså fjær og avføring fra sædgås de jakter på, nærmere bestemt fra underarten taigasædgås som hekker i Nord-Trøndelag. For mens sædgås på verdensbasis er en tallrik gåseart, har bestanden i Norge, og da spesielt taigasædgås, vist en dramatisk tilbakegang.

– Fram til omkring 1950 var sædgåsa tallrik i Norge og hekket med gode bestander i Finnmark, men også i Nordland og Nord-Trøndelag. Med unntak av Finnmark er sædgås nå en svært sjelden hekkefugl i Norge. Vi estimerer at det i dag er 30 til 60 par, sier Rolf Terje Kroglund.

Dette betyr at hekkebestanden av taigasædgås representerer en av de mest truede fuglebestander i Norge.

Flyveudyktig familie

Nå jobber Kroglund og Østnes med å prøve å slå fast hvor mange par som hekker i Nord-Trøndelag. Det gjør de ved å lete etter fjær og ekskrementer på gjessenes rasteplasser om våren og i hekkeområdet i Børgefjell.

– Sædgjess som gjennomfører vellykket hekking, skifter alle vingefjærene i ungenes oppvekstperiode. Hele gåsefamilien er da flyveudyktige i en måneds tid. Dersom vi finner vingefjær, er dette altså en klar indikasjon på at vi har med et hekkende gjess å gjøre, sier Kroglund.

De gjessene som ikke hekker, samles ifølge forskerne på såkalte myteplasser hvor fjærskiftet finner sted. Sædgjess i Nord-Trøndelag som ikke gjennomfører vellykket hekking, flyr til Vilhelmina i Sverige for å gjennomføre fjærskiftet.

Forskerne henter en ørliten blodprøve fra fjærskaftet. Selve analysen av blodet gjennomføres av økolog Oddmund Kleven i NINA, som er spesialist på genetikk. Slik kan forskerne fastslå nøyaktig hvilket individ fjæra stammer fra.

Stor interesse

Forskerne forteller at det tidligere var mange kjente hekke- og mytelokaliteter for sædgås i Nord-Trøndelag, men etter 1970 er forekomster kun kjent fra Børgefjellområdet.

Og etter 1970 var det bare seks kjente hekkefunn fra dette området. Det er nettopp her de startet å lete etter fjær og ekskrementer i 2010.

Også forvaltningsmyndighetene har høye forventninger til forskningsprosjektet.

– Myndighetene håper blant annet å finne svar på hvor de nye myteområdene til sædgåsa er, etter at flere tidligere kjente myteområder er blitt borte. Vårt samarbeid med svenskene har gjort at vi har klart å avdekke et slikt område i Vilhelmina, sier Østnes.

Internasjonalt samarbeid

I forvaltningssammenheng kan metoden forskerne bruker, ha stor betydning for å kartlegge små og sårbare bestander. Den kan blant annet gi svar på hvilke områder hvert enkelt individ benytter og hvor mange som hekker i et område.

– Det internasjonale samarbeidet vi har etablert i forbindelse med dette prosjektet, er spesielt verdifullt. Eksempelvis kan innsamling av fjær i kjente myteområder i Sverige fortelle oss om våre hekkefugler i Børgefjell benytter disse områdene.

Det er allerede gjort flere interessante funn. Sammenlignet med prøver og DNA-analyser fra fjær funnet i myteområder i Børgefjell på 1970- og 80-tallet, viser de nye prøvene genetiske forskjeller.

– Det betyr at det gamle myteområdet hadde besøk av sædgås fra andre områder, trolig fra Finland og Sverige. Eksakt hvor håper vi å finne svar på etter hvert, sier Kroglund.

Powered by Labrador CMS