Det er flere tiltak som kan beskytte sauen mot rovdyrangrep. (Foto: Kari Stensgaard)
Det er flere tiltak som kan beskytte sauen mot rovdyrangrep. (Foto: Kari Stensgaard)

Hund og strøm beskytter sauen mot ulv

Forskere har flere forslag til tiltak mot rovdyrangrep. Blant annet kan vokterhunder, strømgjerder og å slippe lammene senere på beite, ha god effekt.

Published

Trodde du at sauebønder slipper dyra sine ut på sommerbeite og bare krysser fingrene for at flest mulig kommer tilbake om høsten?

Det ville vært uansvarlig og er heller ikke sant.

Sannheten er at det ligger mange tiår med hardt arbeid bak.

Bønder, forskere og forvaltningen har samarbeidet og jobbet systematisk med å finne gode løsninger på hvordan vi kan ta vare på husdyra på utmarksbeite.

Tar vare på rødlistede naturtyper

Tusenvis av sauer beiter seg hvert år over øyer, gjennom skoger og over fjell. Det har effekt på landskapet.

Beitedyra hindrer gjengroing av busker og trær og bidrar til økt artsmangfold.

Minst 29 prosent av artene på Norsk rødliste 2015 er knyttet til beiteavhengige naturtyper. Det betyr at det kan ha ganske alvorlige konsekvenser om beitedyrene forsvinner fra disse områdene.

Og mens sauene eter seg gjennom utmarka, sparer bonden mye på alternative fôrkilder. Hjemme på innmarka dyrkes graset så dyra skal få mat til vinteren når de er trygt tilbake i fjøset.

Denne driftsformen gir gjensidig nytteeffekt. Sluttproduktet er bærekraftig produsert med god dyrevelferd.

Gjetingen er over

Inger Hansen er forsker ved NIBIO og leder av Norsk viltskadesenter. I snart tretti år har hun fulgt rovviltproblematikken på nært hold og har samarbeidet med bønder og forvaltning om å finne gode driftsløsninger for bufe.

På studieturer rundt om i verden har hun sett hvordan gjetere i andre land beskytter bufeet sitt mot løve, ulv og bjørn.

Men det er ikke alle løsninger som er overførbare til norske forhold:

– På 1940-tallet var gjeterkompetansen stor også i Norge, forteller Hansen. Kunnskapen ble videreført mellom generasjonene og det var til og med egne lærlingeordninger for gjetere.

Gjerterne fulgte flokken og hadde kontroll på den dag og natt. Slik gjeting har nesten ikke blitt praktisert i Norge i etterkrigstiden.

Det skyldes økte krav til effektivisering i landbruket og strengere krav til arbeidsmiljø og lønninger. I tillegg var rovviltbestandene lenge svært lave, og behovet for gjetere ble mindre.

Gradvis forsvant den gamle gjeterkompetansen.

Hvordan kan bønder best beskytte sauene mot rovdyr? (Foto: Inger Hansen)
Hvordan kan bønder best beskytte sauene mot rovdyr? (Foto: Inger Hansen)

Saueraser med svakere flokkinstinkt

Selv om det ikke er vanlig med gjetere i Norge lenger, er det fortsatt vanlig å holde et øye med dyrene.

Bakgrunnstall fra 2017

Antall sau og lam sluppet på beite: 2 009 187

Totaltap: 106 487 (5,3 %)

Første november er fristen for å søke om erstatning for beitedyr drept av fredet rovvilt.

De som søkte denne ordningen i 2017, hadde et totaltap på cirka 38 500 dyr, og fikk erstattet ca. 18 400 (47 %), i underkant av halve tapet.

Foruten rovdyr kan tap skyldes sykdom og uhell.

Ifølge Sauekontrollen var dødsårsaken ukjent i over halvparten av tilfellene i 2017. Det betyr at det er stor usikkerhet i tapsårsak.


(Kilder: Resultatkontrollen for gjennomføring av landbrukspolitikken. Budsjettnemnda for jordbruket, 12.04.2018)

For værforhold kan redusere mat- og vanntilgangen og sauene kan bli skadet og syke. Bøndene følger med dyra sine gjennom beitesesongen for å sørge for at de har det bra. I dag er slike tilsyn mest effektive når de har med seg hund. For en saueflokk er ikke som den engang var.

– De fremavla rasene norsk kvit sau og spælsau er de vanligste i norsk saueproduksjon. De er større og har mer kjøttfylde enn den gammelnorske sauen. Til gjengjeld har de svakere flokkinstinkt og vandrer gjerne i mindre grupper med stor geografisk avstand. Det gjør tilsynsarbeidet utfordrende, forteller Hansen.

– Stadig flere bønder setter radiosendere på søyene. Disse gir dem en pekepinn på hvor de kan finne enkeltindivider. Senderne kan også gi varselsignal dersom sauen blir liggende stille unormalt lenge.

Det kan gi et viktig varsko om at det kan ha kommet rovdyr inn i beiteområdet, og at tiltak bør iverksettes. Det er utarbeidet noen tiltak som forskerne mener hjelper i ulike situasjoner.

Strømgjerder tilpasset rovdyr

Forskerne i NIBIO har bidratt til å utarbeide standarder for såkalte rovviltavvisende elektriske gjerder. Disse settes opp på egnede beitearealer, gjerne i utmarka.

– Elektriske strekkgjerder med liten avstand mellom trådene, eller sauegjerder supplert med elektriske tråder, har vist seg å være veldig effektive mot rovvilt, forteller Hansen. Hun vil likevel ikke garantere at gjerdet er 100 prosent rovdyrsikkert.

Gjerdene inkluderer ulike tilpasninger for ulike rovdyrarter.

Strømgjerder kan beskytte sauen mot rovdyr. Gjerdene kan også tilpasses etter ulike rovdyr. (Foto: Inger Hansen)
Strømgjerder kan beskytte sauen mot rovdyr. Gjerdene kan også tilpasses etter ulike rovdyr. (Foto: Inger Hansen)

– For eksempel er gaupa god til å klatre, og man må unngå å sette opp gjerdet inntil trær eller store steiner som gaupa kan bruke for å komme seg over gjerdet. Ulven er god til å hoppe, og gjerdet skal være minst 120 centimeter høyt. Det som avgjør om ulven hopper er likevel ikke høyden i seg selv.

En tråd i snutehøyde er gjerne det første møtet en nysgjerrig ulv får med gjerdet, og det kan være avgjørende. Det samme gjelder for bjørn og jerv.

Ulven er i tillegg god til å smyge seg mellom trådene i gjerdet. Derfor skal det, ifølge standarden, være maks 20 centimeter mellom de nederste trådene i gjerdet. Det kan også holde ute løshunder og rødrev.

Hansen påpeker at størrelsen på det inngjerda arealet kan ha mye å si.

– Dersom gjerdeanleggene blir for store, vil de hindre naturlige trekk for både hjortedyr og rovdyr. Det øker behovet viltet har for å komme over. Og kommer rovdyr innenfor et gjerdeanlegg, kan skadesituasjonen brått bli alvorlig.

Motstand i næringa

– Rovviltavvisende gjerder har god effekt dersom de settes opp forskriftsmessig med rutiner for ettersyn og vedlikehold, sier Hansen.

Likevel er motstanden i næringa stor, og det er noen negative aspekter.

– Vedlikehold er ressurskrevende. Å ha beitedyra gående lenge på et avgrenset område krever arealer som tåler beitetrykket og gir dyra nok mat. I tillegg påvirker det vegetasjonen når beitedyra tas bort fra de tradisjonelle beiteområdene hvor de tidligere har bidratt til artssammensetningen.

Sent slipp og tidlig sanking

I løpet av beitesesongen er det ulike perioder hvor det normalt er høyere risiko for rovdyrangrep. Det er særlig om våren når lammene er små, og om høsten når rovdyrene er mest aktive.

Å utsette tidspunktet for når sauene slippes i utmarka, gir lammene lengre tid til å vokse seg større, og til å lære å følge moren bedre. For overgangen er stor fra fjøs til beite, og det tar litt tid å lære seg at mor ikke lenger bare står i ro på samme sted.

Hansen forteller at i områder utsatt for gaupe og rødrev, øker sjansen for lammenes overlevelse i takt med hvor mye de veier når de slippes på beite.

Også tidlig sanking av sauen kan være effektivt, både om det er planlagt eller i akutte tilfeller som følge av rovdyr på beite.

– Jerv og bjørn er mest aktive om høsten, og det kan være aktuelt å planlegge en tidligere sankedato enn normalt, mener Hansen. På gaupe og ulv vil ikke dette tiltaket ha noen særlig effekt siden de normalt sett har jevn aktivitet gjennom hele beitesesongen.

Vokterhunder som en del av flokken

Bøndene kan også bruke egne vokterhunder.

Disse hundene ligner sauene i farge og størrelse, men skulle det komme en ulv innenfor gjerdet blir forskjellen tydelig.

De store pyreneerhundene har vokst opp sammen med sauene, ser på seg selv som en del av flokken, og beskytter den «med nebb og klør» mot inntrengere.

Godt trente hunder på inngjerda beiter der sauene holder seg noenlunde samlet, gjør at faren for tap blir så godt som borte.

Vokterhundene ligner på sauene og vokser opp som en del av flokken. (Foto: Inger Hansen)
Vokterhundene ligner på sauene og vokser opp som en del av flokken. (Foto: Inger Hansen)

Kostbare tiltak med støtteordninger

– De mest effektive tiltakene er de som skiller rovvilt og beitedyr i tid eller rom. Dette betyr en mer styrt beitedrift, enten på inngjerda beiter, seint slipp eller tidlig sanking. Totalt gir det reduserte antall dager på utmarksbeite og dermed færre potensielle møter mellom rovvilt og bufe. Dette er ikke sauenæringa særlig positive til, siden slike tiltak begrenser beiteretten og utnytting av utmarksressursene.

De fleste av disse skadeforebyggende tiltakene kan utføres i kombinasjon, og de medfører store utgifter for bøndene. Siden tiltakene er rettet mot rovdyr som er vernet eller fredet i norsk natur, har forvaltningen tilrettelagt støtteordninger hvor bøndene kan søke om å få delfinansiert enkelte prioriterte tiltak.

Noen gang hjelper det ikke hva man gjør. Når ulykka er ute kan de hardest rammede besetningene i verste fall bli halvert. Det verste en sauebonde kan oppleve er å komme over det ene etter det andre kadaveret i flokken sin. Den økonomiske faktoren som kommer i tillegg kan være kroken på døra for videre drift.

– De siste årene har tapsprosenten gått ned, samtidig som antall rovdyr har økt. Årsaken til reduserte rovvilttap er iverksetting av forebyggende tiltak, men også at sauedrifta legges ned i de verst rovdyrutsatte områdene, avslutter Hansen.

Artikkelen er oppdatert 12.11.18.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - Les mer

Fact: Click to add text