– Innen reindriften er natur og kultur knyttet svært tett sammen. Det var derfor nødvendig med tverrfaglighet i dette studiet, sier Rolf Anker Ims, professor i økologi ved Universitetet i Tromsø. 

Han er prosjektleder for “Økosystem Finnmark” som kombinerer fagfeltene økologi og samfunnsfag for å finne årsaker til og konsekvenser av variasjoner i reintall innenfor begge fagfelt.

Ims presenterer sine funn under Forskningsrådets konferanse «Klima for miljøforskning» tirsdag 16. februar 2010.

Mange og små dyr

Prosjektet har blant annet samlet data fra slakterier, for å vurdere om overtallighet i reinflokker fører til lavere slaktevekt på dyrene. En slik sammenheng har vært allment akseptert tidligere, og ble også klart påvist i Økosystem Finnmark.

Men undersøkelsen har i tillegg vist noen av de biologiske mekanismene som ligger bak de lave slaktevektene.

Fostre hos simler som slaktes på ettervinteren ble undersøkt, og det ble funnet at fostrene er mindre hos simler fra bestander med høy tetthet enn hva som er tilfelle for bestandene med lav tetthet. Beiteslitasje får altså effekter på reinen allerede i mors liv.

– I tillegg ser vi at tennene hos rein fra høytetthetsområder i Finnmark slites raskere enn hos alle andre sammenlignbare hjortedyrbestander. Tennene slites faktisk ned til gommene på ganske få år.

– Årsaken er nedbeitingen, som fører til at reinen må spise mer fiberrik kost. Dyrene får sannsynligvis også i seg en del sand og stein som følge av nedslitt beitevegetasjon.

– De dårlige tennene gjør at dyrene i enda mindre grad klarer å nyttegjøre seg den dårlige kosten de får i seg, forklarer Ims.

Myter forkastet

Reindrift er omspunnet av en stor mengde myter og antakelser.

Enkelte forskere har eksempelvis ment at svært høyt beitepress over tid kunne tippe økosystemet i positiv retning, ved at beitene etter hvert domineres av produktive beiteplanter slik som næringsrike arter av gress.

– Denne teorien har vi tilbakevist. Vårt prosjekt viser helt entydig at for mange rein reduserer beitegrunnlaget, også innen de mest produktive sommerbeitene, sier Ims. 

Konklusjonene baserer seg på et stort materiale fra feltarbeid. Ikke mindre enn 15 961 målepunkter har blitt analysert. Tjue sommerbeitedistrikter i Finnmark ble brukt som studieenheter.

Distriktene ble valgt slik at områdene til sammen utgjorde 10 par med nabodistrikter, hvor hvert par har et distrikt med relativt høyt reintall og et distrikt med lavt reintall.

På denne måten fikk storskalamålingene nesten et eksperimentelt oppsett som la grunnlag for robuste analyser.

– Studiet var svært omfattende, kanskje til og med unikt i sitt omfang. Vi hadde rene armeen av økologer i felt for å samle feltdata. I tillegg brukte vi satelittfoto til å vurdere beiteeffekter i områder som var vanskelig tilgjengelige for feltarbeid. Den kombinasjonen viste seg å være veldig fruktbar, forklarer Ims.

Stordrift favoriseres

Den samfunnsfaglige delen av prosjektet har også avlivet noen myter. Blant annet teorien om at medvirkning, frivillige avtaler og økonomiske insentiver, såkalte «gulrot-virkemidler», er mer effektive enn den gode, gamle pisken.

– Reindriftsnæringen deltar selv aktivt i prosessen med å sette rammebetingelser for næringen, men uttrykker samtidig misnøye med reintallsjusteringene.

– Det viser seg at det finnes mange uenigheter knyttet til hvordan reintallet fastsettes, hvilke deler av næringen som bør redusere antallet og hvilke virkemidler som bør brukes, forteller Ims.

Han mener også at medforvaltningssystemet har ført til at personer med mange rein får større makt, samtidig som subsidie- og erstatningssystemet favoriserer store flokker. Dette kommer ekstra godt til syne etter såkalte katastrofevintre.

Etter slike vintre vil personer som driver stort både sitte igjen med flest dyr til videre produksjon og få storparten av erstatningene fra myndighetene.

– I realiteten virker systemet slik at de som driver minst bærekraftig favoriseres av staten. Hensikten fra myndighetenes side har nok vært å hjelpe reindriftsnæringa i bærekraftig retning, men myndighetene har ikke klart å se de langsiktige konsekvensene av forvaltningen, mener Ims.

Krevende prosjekt

Reindriften oppfattes som en viktig kulturbærer i Finnmark. Samtidig skal næringen leve opp til produksjonskrav som sammenfaller med resten av samfunnet.

– Reindriftsnæringa ligger i skjæringspunktet mellom ny og gammel tid, og møter derfor mange utfordringer, ikke minst i forbindelse med til klimaendringer. Et varmere klima i Finnmark kan få stor effekt på vinterbeitene for reinen.

– Mildvær med påfølgende frost eller mer snø på vidda er utfordringer som vil kreve mye av både næring og myndigheter, forklarer Ims.

Han legger ikke skjul på at prosjektet Økosystem Finnmark har vært utfordrende. 

– Jeg er selv økolog, og arbeidet med å forstå metodikk og teori for den samfunnsfaglige delen av prosjektet var krevende. Arbeid på tvers av fagfelt gir uante muligheter for misforståelser, og krever større åpenhet mellom forskerne enn hva man er vant til.

– Samtidig var akkurat denne delen av prosjektet veldig spennende og inspirerende, sier Ims.

Bakgrunn:

Tirsdag 16. februar 2010 vil professor Rolf Anker Ims innlede om bærekraftig forvaltning av arktiske miljøområder ved Forskningsrådets konferanse «Klima for miljøforskning – Miljø 2015-konferansen II» i Oslo.  

Lenke:

Forskningsrådets program: Norsk miljøforskning mot 2015 (MILJO2015)