Det skorter ikke på vedtak, erklæringer og tiltaksplaner. Men norske CO2-utslipp bare fortsetter å øke. Nå etterlyser forskere et klimaskifte i klimapolitikken:

Ubrukelige teoretiske modeller bør vike for praktiske tiltak. Økonomene bør vike for teknologer og for politikere som tør å styre.

Når får vi ”røykelover” for klimaet?

Har økt – og vil fortsette med det

For 20 år siden vedtok Stortinget at CO2-utslippene skulle stabiliseres på 1989-nivå innen år 2000. Siden da har utslippene økt med 27 prosent – eller 8,4 prosent i snitt for alle klimagasser.

Og de vil fortsette å øke de nærmeste årene, ifølge Finansdepartementets framskrivinger.

De magre resultatene står i grell kontrast til behovet, slik det er skissert av FNs klimapanel: I løpet av noen tiår må de globale utslippene av klimagasser halveres, med størst kutt i de rike landene.

En gjennomsnittsnordmann må innen 2050 ned fra tolv til to tonn i året.

Feil premisser, feil medisin?

Hvorfor er det tilsynelatende så langt fra ord til handling i klimapolitikken? Hvorfor virker ikke virkemidlene?

Det kan være mange grunner til det. En effektiv klimapolitikk utfordrer tunge særinteresser. Nødvendige langsiktige tiltak kan svi på kort sikt. Økte avgifter, påbud og reguleringer er ikke typiske vinnersaker i en valgkamp.

Og kanskje koker det hele ned til politisk vilje.

Men kan noe av årsaken ligge i at fagmiljøene som har lagt premissene for klimapolitikken, rett og slett har tatt feil?

Økonomenes kur

Det er sosialøkonomene som mer enn noen andre har dominert norsk klimapolitikk. Det har gitt en politikk som prioriterer generelle økonomiske virkemidler og kostnadseffektivitet.

Politikken skulle være teknologinøytral – når bare karbonprisen blir riktig, vil markedet velge den beste teknologien.

Det var teorien. Praksis har vist seg mer motvillig. Selv kjent og velprøvd teknologi, som både er samfunnsøkonomisk og i mange tilfeller privatøkonomisk lønnsom, er ikke blitt tatt i bruk.

Skulle vi hørt mer på ingeniørene enn på økonomene, og valgt mer treffsikre virkemidler?

Ja, mener flere forskere og aktører på klimaområdet. De generelle virkemidlene har ikke levert. Og de er i alle fall utilstrekkelige til å drive fram den teknologiske revolusjonen vi trenger i tiårene framover.

Teknologer på sidelinja

I årets fjerde nummer av NTNUs og Sintefs forskningstidsskrift Gemini retter flere forskere til dels sterke angrep mot økonomene.

– Den tunge innflytelsen fra økonomifaget har styrt klimapolitikken ensidig i retning av markedsbaserte løsninger, ut fra en naiv forestilling om et velfungerende marked der folk oppfører seg forutsigelig. Men det gjør de jo ikke.

Det sier forsker Marianne Ryghaug ved CenSES, Senter for studier av bærekraftig energi, ved NTNU.

- Samtidig er andre og vel så effektive virkemidler, som lover og forskrifter, blitt skjøvet i bakgrunnen, sier hun.

Ryghaugs forskning bekrefter at det er økonomenes fagspråk som dominerer når naturvitenskapelig klimaforskning skal oversettes til konkret politikk. Teknologene, de som skal levere løsningene, føler seg satt på sidelinja i denne diskusjonen.

– Ingeniørene forventes å bidra med viktige løsninger. Men det er markedet, gjennom teknologinøytrale økonomiske virkemidler, som skal avgjøre hva som er best.

– Dermed får vi også et uheldig skille mellom klimapolitikk og teknologiutvikling, der vi ikke får noen offentlig debatt om de teknologiske løsningene, sier Ryghaug.

Målene undergraves

Ryghaug får støtte fra Knut Alfsen, forskningsdirektør ved klimasenteret Cicero, Universitetet i Oslo. Han slår fast at økonomenes teorier og modeller ikke har tålt møtet med virkeligheten.

- Deres blanke, skarpe våpen kutter ikke etter hensikten. Det blir skeivt og skakt, og målene undergraves. Vi fikk en CO2-avgift, men den var full av hull. Vi har fått kvotesystemet, men det undergraves ved at aktørene er mer opptatt av jakten på gratiskvoter enn på virkelige utslippskutt, sier Alfsen.

Alfsen var sekretær for lavutslippsutvalget, som i 2006 la fram 15 konkrete, teknisk gjennomførbare tiltak som skulle redusere Norges utslipp med to tredeler innen 2050. Samfunnsøkonomisk ville det være nesten gratis.

– Tiltakene ble likevel møtt med høylytt kritikk fra økonomene, som mente at løsningene ikke var optimalt kostnadseffektive, sier Alfsen.

Fornuften på vent

- Jeg er overbevist om at økonomenes linje har ført til i beste fall utsetting av fornuftige tiltak. Fordi tiltakene ikke er optimale ut fra ideelle betraktninger, har økonomene brukt tida på å argumentere mot. Dermed er det beste blitt det godes fiende, og ingenting er blitt gjort, mener Alfsen.

Han tror at økonomenes hegemoni i klimapolitikken nå er svekket.

– Jeg har aldri møtt så mye økonomskepsis som nå. Det nærmer seg rein mobbing. Men deres tidsalder er over, nå må ingeniørene på banen. Så får vi samtidig passe på at vi ikke havner i den andre grøfta, sier forskningsdirektør Knut Alfsen.

Gamle teknoforslag står seg godt

De første 1990-åra var preget av teknologioptimisme. Statens forurensningstilsyn laget sin første tiltakskatalog, som listet opp 60–70 konkrete alternativer, mange av dem lønnsomme også på kort sikt.

Forskere ved Sintef la fram forslag til tiltak som ville redusere norske CO2-utslipp fra stasjonære kilder med om lag en tredel. Gasskraft med CO2-lagring, elektrifisering av sokkelen og satsing på solvarme, biomasse og vindkraft var blant de viktigste tiltakene.

- Det som var riktig da, er forferdelig riktig i dag, sier Erik Lindeberg, sjefsforsker i Sintef.

– Ta for eksempel elektrifisering av sokkelen. Det ville gitt en enda større gevinst i dag.

Så hvorfor er ikke forskergruppens forslag satt ut i livet?

– Vi får ikke klimavennlig teknologi på plass fordi det fortsatt er billigere å slippe rett ut. Vi må bryte sperregrensa, gjøre det dyrere å slippe ut enn å rense og lagre, sier Lindeberg.

Trenger tøffere politikere

NTNU og Sintef spiller en nøkkelrolle i utviklingen av ny, klimavennlig teknologi, og er involvert i seks av de åtte sentrene for forskning på miljøvennlig energi som Forskningsrådet har etablert.

Men hvordan skal en sikre at denne teknologien virkelig blir tatt i bruk?

Sverre Aam, administrerende direktør i Sintef Energiforskning, etterlyser tøffere politikere:

- Kvotehandel er ikke nok til å drive gjennom ny teknologi. Til det er prisen for lav. Vi får ikke de endringene vi trenger, raskt nok. I mange tilfeller er teknologien der, klar til bruk. Det er mer et spørsmål om det politiske miljøet tør å ta de grepene som må til.

Økonomenes modeller er ikke gode på å se oppsiden i store teknologiske gjennombrudd, mener Aam. Men han vil ikke kritisere økonomenes rolle i klimapolitikken.

– Det er viktig å gjøre det som er rasjonelt og økonomisk forsvarlig. Det er vel heller de politiske rammebetingelsene som ikke har vært tøffe nok.

Fem punkter

Sammen med BI-professor Jørgen Randers og direktør Steinar Bysveen i Energibedriftenes landsforening la Aam i vår fram et fempunkts forslag som kan gi CO2-kutt som monner fram til 2020, den såkalte ENKL-planen:

– Fase ut all oljefyring.
– Elektrifisere 20 prosent av bilparken.
– Elektrifisere 25 prosent av olje- og gassvirksomheten på sokkelen.
– Installere karbonfangst og lagring på seks industrielle punktutslipp.
– Intensivere arbeidet med energieffektivisering.

Disse tiltakene vil til sammen gi et kutt på 16 millioner tonn CO2 innen 2020, i tråd med kravene i Stortingets klimaforlik.

Strenge påbud

Tiltakene vil kreve økt produksjon av fornybar energi. Aam, Bysveen og Randers foreslo også tiltak for betydelig økning av fornybar energi, både strøm, varme og biodrivstoff. Dessuten en kraftig økning i produksjon av vann- og vindkraft til eksport.

- Men dersom planen skal gjennomføres, krever det at politikerne er villige til å bruke statlige påbud og finansiering. De må for eksempel vedta et forbud mot oljefyr fra et eller annet tidspunkt, og gi påbud om elektrifisering for nye anlegg og store ombygginger på sokkelen.

- Påbud og forskrifter er også nødvendig for å få opp tempoet i energieffektivisering i bygg og industri. Den samlede kostnaden for å realisere planen vil ligge rundt én prosent av BNP. Det burde være overkommelig. Og det kan fort bli langt dyrere å vente og se, og ikke gjøre noe, sier Aam.

– Norge burde ha spesielle forpliktelser i forhold til teknologiutvikling, vi som har tjent oss søkkrike på olje og gass, legger han til.

Les mer om økonomenes feilslåtte klimakur i Gemini.