Regjeringen har varslet at de mandag 26. januar vil offentliggjøre en ny ”tiltakspakke” for å møte de realøkonomiske konsekvensene av den internasjonale finanskrisen.

Professor Erling Steigum ved Handelshøyskolen BI advarer mot å gi etter for ulike interessegrupper som benytter finanskrisen som en anledning til å be om økte bevilgninger til sine hjertesaker.

- De som presser sterkest på for å få en stor krisepakke, er neppe opptatt av at utgiftsøkninger eller skattelettelser skal tilbakestilles når det går bedre i økonomien, slik prinsippet for konjunkturpolitikk bygger på, hevder han.

Se opp for varige utgiftsøkninger

Ansetter man flere i offentlig sektor i en nedgangskonjunktur, kan de ikke bli oppsagt i neste høykonjunktur. En slik politikk vil derfor ifølge økonomiprofessoren på lang sikt kunne føre til et høyere skattenivå og mer offentlig sysselsetting på bekostning av privat.

- Utforminger av finanspolitiske pakker kan føre til at politiske hensyn til spesielle nærings- og distriktsinteresser blir prioritert på bekostning av konjunkturstabilitet. Ekspansiv finanspolitikk som konjunkturpolitikk blir lett et vikarierende argument for ulike gruppers hjertesaker, uttaler Steigum.

I dagens situasjon anbefaler Steigum myndighetene å fortsette å prioritere å bruke pengepolitikk (endringer i styringsrenten sammen med tilførsel av likviditet) fremfor ekspansiv finanspolitikk.

- Pengepolitikken virker raskere og mer effektivt enn finanspolitikk i dagens situasjon. Potensialet for pengepolitikken er på langt nær er uttømt, sier Steigum.

Veier og bygg

Ytterligere nedgang i rentenivået vil stimulere investeringsetterspørselen og det private konsumet, samtidig som en svakere krone vil være gunstig for industrien og eksportnæringene.

Steigum tar et forbehold for at finanspolitikk som innebærer økte offentlige investeringer og vedlikehold av veier og offentlige bygninger ligger utenfor rekkevidden til pengepolitikken.

- Slike finanspolitiske tiltak kan gi betydelige samfunnsøkonomiske gevinster både gjennom anvendelse av ledig arbeidskraft og fordi prosjektene i seg selv vil gi nytte i lang tid fremover, sier Steigum.

Han understreker samtidig at det er begrenset hvor mye midler som på kort sikt kan bevilges til slike formål på en fornuftig måte.

Virkninger for norsk økonomi

Den internasjonale finanskrisen har ført til en økonomisk krise i de store industrilandene. Industriproduksjon og eksport synker i USA, EU og Japan.

I USA – der finanskrisen startet – faller boligprisene dramatisk og nedgangen i sysselsettingen i desember er den største på 60 år.

- Ved utgangen av 2008 kunne vi heldigvis ikke se den samme dramatikken i de norske økonomiske indikatorene som i resten av OECD-området, konstaterer Erling Steigum.

Sysselsettingen er på en historisk topp og arbeidsledigheten er uvanlig lav, men stigende. Men det norske bytteforholdet har gått ned som følge av fall i råvareprisene. Vår nasjonalinntekt har derfor falt.

Den internasjonale krisen har ifølge Steigum i hovedsak virket inn på norsk økonomi på to måter (utenom bytteforholdsnedgangen)

1. For det første har kollapsen i de internasjonale pengemarkedene etter Lehman Brothers-konkursen den 15. september 2008 ført til kredittrasjonering, høyere risikopremier på renter og strammere kredittvilkår for norske bedrifter og husholdninger. Dette bidrar til mindre investeringsetterspørsel.
   Rentenedgang og hjelpepakken til norske banker motvirker dette. Lavere utlånsrenter har også positive effekter på privat konsum. I år kan det oppstå nye problemer i obligasjonsmarkedene som kan true likviditeten til norske bedrifter som trenger å fornye slike lån. Nye statlige hjelpeaksjoner i finansmarkedene synes derfor nødvendig.
    
2. For det andre vil den internasjonale krisen føre til fall i norsk eksport og industriproduksjon, samt nedgang i investeringsetterspørselen. Prognoser for 2009 tilsier en kraftig økning i arbeidsledigheten i Norge.

Pengepolitikken er virkningsfull

I strategien for norsk økonomisk politikk er det i første rekke pengepolitikken – sammen med de automatiske stabilisatorene i finanspolitikken – som har som oppgave å begrense store endringer i samlet etterspørsel og sysselsetting.

Pengepolitikken virker sterkt på samlet etterspørsel og kan reverseres hurtig.

- Den er spesielt virkningsfull i Norge fordi de fleste som låner ikke binder renten. Endringer i styringsrenten gir derfor raske utslag på utlånsrentene både på gamle og nye lån, fremholder økonomiprofessoren.

Rentenedsettelser virker både på privat konsum, investeringsetterspørselen og på eksportetterspørselen via pengepolitikkens effekter på kronekursen.

Rente mot null

- Siden vi har fleksibel valutakurs, fører den internasjonale krisen til at kronen og andre små lands pengeenheter automatisk svekkes. Det har gitt en betydelig kostnadsmessig konkurranseevneforbedring for norske eksportnæringer, forteller Steigum.

Styringsrenten er for tiden tre prosent. Pengepolitikkens muligheter til å stimulere samlet etterspørsel er først uttømt når styringsrenten er null og sentralbanken har utnyttet hele potensialet for å påvirke rentekurven.

- Den norske pengepolitikken har derfor en god del å gå på. Norges Bank har allerede signalisert fortsatt rentenedgang i 2009 og står beredt til å sette renten ned mot null dersom det skulle oppstå fare for deflasjon, fremholder Erling Steigum.

Krisetiltak på moten

Inspirert av krisetiltak i andre land, har opposisjonen kritisert Regjeringen for å vente med en finanspolitisk krisepakke til slutten av januar i stedet for å vise ”handlekraft” i høst.

Det er allerede klart at denne pakken vil inneholde ekstra bevilgninger til vedlikehold og utbedring av veier og offentlige bygninger.

Steigum advarer mot å gi etter for alle krav om økt handlekraft på utgiftssiden.

- Internasjonal makroøkonomisk forskning taler for at pengepolitikk alt i alt er mer effektiv enn aktiv finanspolitikk i konjunkturpolitikken, hevder BI-professoren.

Pengepolitikk først

Et hovedproblem er at aktiv finanspolitikk vanskelig kan bli satt raskt nok ut i livet på grunn av de politiske prosessene og stor usikkerhet om den faktiske konjunktursituasjonen.

Pengepolitikk kan settes ut i livet raskere og sentralbanker kan lettere ta nødvendige, men upopulære avgjørelser enn regjeringer. Finanspolitiske tiltak er politisk vanskeligere å tilbakeføre når økonomien går bedre.

- Myndighetene bør primært satse på pengepolitikken, de automatiske stabilisatorene i finanspolitikken og mer bevilgninger til vedlikehold og utbedring av veier og offentlige bygninger for å møte konjunkturtilbakeslaget, anbefaler Steigum.

Norske myndigheter må ifølge Steigum være forberedt på at med en rente på null, kan det oppstå en situasjon der pengepolitikkens potensial blir uttømt og det blir nødvendig å motvirke nedgang i samlet etterspørsel gjennom betydelige skattelettelser og annen aktiv finanspolitikk for å unngå en likviditetsfelle og deflasjon.

Usikre effekter av skattelette

Flere interessegrupper har tatt til orde for å ta i bruk skattelettelser som en del av tiltakspakken.

- Lettelser i inntektsskatt eller lavere merverdiavgift vil i første rekke stimulere husholdningenes etterspørsel. Effektene er usikre fordi mye kan gå til sparing, kommenterer Steigum.

Han peker på at husholdningenes etterspørsel allerede i utgangspunktet er uvanlig høy i Norge.

En midlertidig reduksjon i arbeidsgiveravgiften vil ifølge Steigum virke direkte på norske bedrifters lønnsomhet og etterspørsel etter arbeidskraft.

- I skjermede næringer med lav arbeidsledighet kan det føre til økte lønninger. En annen ulempe med nedsettelse av skatter er dessuten at statsfinansene svekkes og vil medføre økte skatter på lengre sikt, advarer han.

Ifølge Steigum gir svekket kronekurs bedre konkurranseevne til eksportnæringer som er spesielt utsatt for den internasjonale, økonomiske krisen, uten at det berører bedrifter i skjermede næringer.

Referanse:

Steigum, Erling (2009): Internasjonal krise og norsk konjunkturpolitikk, arbeidsnotat om finanskrisen.