Mange har store forventninger til at helsearbeidere skal kunne ta i bruk Pasientens legemiddelliste (PLL). Neste år begynner utprøvingen av det nye systemet som skal tas i bruk i hele landet fra 2022.

PLL skal gjøre opplysninger om pasientens legemidler tilgjengelig for helsepersonell i én felles, nasjonal oversikt. Bakgrunnen for innføringen er mangelfull informasjonsflyt om pasientenes legemiddelbehandling på tvers av virksomhetene i helsetjenesten som fastleger, sykehus og apotek.

Fastleger, legevakt, kommunal pleie- og omsorgstjeneste og sykehus skal alle få nytte av løsningen.

Nasjonalt senter for e-helseforskning forsker på innføringen av flere av myndighetenes teknologiløsninger, deriblant PLL. Målet er å skaffe mest mulig kunnskap – og gjerne så tidlig som mulig – slik at bruk av ny teknologi i helsetjenestene blir så bra som mulig.

Har hentet erfaringer fra åtte land

Mange land ønsker å få til en nasjonal legemiddelliste fordi feilmedisinering er et problem. Hittil har ingen klart å lage en nasjonal oversikt.

– Vi har gjennomgått ni studier fra åtte land. Samtlige studier er fra primærhelsetjenesten. Så har vi laget en oppsummering fra studiene om hvordan helsepersonell og pasienter bruker en felles elektronisk legemiddelloversikt.

Det sier forsker Unn Sollid Manskow ved Nasjonalt senter for e-helseforskning. Sammen med kollegene Karianne Lind og Trine Bergmo har hun laget en kunnskapsoppsummering som kan gi verdifull informasjon om erfaringer og effekter av legemiddeloversikter.

Forskerne så på studier fra Norge, Sverige, Storbritannia, Tyskland, Sveits, Østerrike, USA og Canada.

I dag er det en utfordring at behandlere ikke har tilgang til den samme informasjonen om pasientenes medisiner, siden den er lagret i ulike pasientjournaler og systemer som ikke snakker sammen.

Feilmedisinering truer pasientenes helse og fører til sykdom og dødsfall.

Manskow og hennes kolleger hadde tre mål med sin forskning:

1. Se på ulike løsninger i flere land

2. Se på pasientsikkerhet og kvalitet i tjenestene

3. Se på erfaringene til helsepersonell og pasienter

Lokale og regionale løsninger

I flere av landene hadde de laget IT-løsninger for å dele medikamentlister på lokalt eller regionalt nivå.

– Og så finnes det planer for å lage nasjonale systemer. Men ingen land har gjort det ennå. Derfor fant vi lite forskning, heller ikke fra land som vi vet planlegger nasjonale løsninger, som Danmark og Finland, sier Manskow.

Siden det fantes så lite publisert forskning, tok hun direkte kontakt med folk i blant annet Danmark, som var involvert i nasjonale IT-prosjekter i helsetjenesten.

– I Danmark jobber de med å ta i bruk løsninger nasjonalt, men de er altså ikke i mål, sier Manskow.

Enkelt å bruke, god opplæring

Når det gjaldt pasientsikkerhet og kvalitet i tjenestene, fant Manskow og kollegene mye matnyttig i sin gjennomgang.

– I et forsøk i Storbritannia fant de ut at en felles legemiddelliste førte til mindre risiko for pasientene. Helsepersonell fikk færre feil i medikamentlister og mer tro på at feil og skader kunne forebygges, sier hun.

En studie fra Østerrike pekte på hva som er viktig for leger og farmasøyter: En felles medikamentliste måtte være nasjonal og alle måtte bruke den, grensesnittet måtte være enkelt og brukerne, altså helsepersonell, måtte få god opplæring i systemet.

– Etter å ha sett på forskningsresultater fra Tyskland, Sveits og Østerrike så vi at alle ønsket å bedre sikkerheten for håndtering av medikamenter. Men utviklingen har gått saktere enn forventet og ingen av landene har klart å lage en nasjonal løsning.

Manskow la merke til at disse tre landene hadde ulike strategier overfor helsepersonell.

– Ikke alle helsearbeidere var nødt til å bruke legemiddellisten. I Sveits var det frivillig, mens de var pålagt å bruke listen i Tyskland og Østerrike. Dette er interessant og noe vi tar med oss videre, sier hun.

I en svensk studie fra 2014 hadde de undersøkt erfaringene legene fikk, da svenskene gikk fra lokal til regional medikamentliste. Legene syntes det var positivt at de fikk en mer fullstendig liste og tilgang til informasjon. Men det var ulemper også.

– I listen oppdaget de flere resepter som ikke lenger var aktuelle for pasienten. De kunne heller ikke dele listen mellom regionene. Et viktig, overordnet spørsmål kom frem: Hvem hadde det øverste ansvaret for listen, var det fastlegen eller spesialisten på sykehuset? I Norge er vi vant til å tenke at det er fastlegen som kjenner pasienten best, forteller Manskow.

Ingenting om folks helse

E-helseforskerne ville også se på pasientenes helse. Og det var da de oppdaget noe sentralt:

– Ingenting av forskningen vi leste hadde funnet ut om pasientene hadde fått færre skader eller bedre helse av at behandlerne fikk nye IT-systemer. Her trengs det absolutt mer forskning, understreker Manskow.

– Vi trenger å finne ut hvordan nye datasystemer påvirker helsa til pasientene. Det er store forventninger til at nye løsninger skal gi færre dødsfall, innleggelser på sykehus og færre skader.

Pasientene var forsiktige optimister

Pasientene hadde blandede erfaringer etter å ha prøvd ut løsninger med delt medikamentliste.

– I en studie fra Storbritannia sa pasientene at de var mer trygge på egen medikamenthåndtering, at de kommuniserte bedre med helsepersonell og ble mer involvert, sier Manskow.

– I en annen studie fra samme land hadde de tatt for seg kjernejournalen som inneholder viktige opplysninger som helsepersonell kan se, uavhengig av behandlingssted. De fant ut at få visste om denne, og at nesten ingen brukte den eller visste hvordan de kunne logge seg på. Noen innbyggere fortalte at de ikke ønsket at deres data skulle lagres der. Men her kan selvsagt mye ligge bak, ikke minst mangel på informasjon om hva dette er og hva dataene skal brukes til.

Flere syntes det var viktig og bra at folk kunne bli mer involvert i egen helse, ved å få tilgang til egen helseinformasjon.

– Oppsummert vil jeg si at vi fant få studier og med sprikende erfaringer. Aktørene hadde forskjellige opplevelser av hvordan IT-løsningene virket. Landene har laget forskjellige løsninger, men hittil har ingen innført dette nasjonalt.

En sak engasjerer Unn Sollid Manskow spesielt:

– Svært få forskere hadde spurt sykepleierne om deres erfaringer med legemiddellister. De hadde nesten bare intervjuet leger og farmasøyter. Grunnen er trolig at de to sistnevnte er essensielle i forskriving og utdeling av legemidler. Men det er ofte sykepleiere som bestiller, deler ut og observerer virkninger av medikamenter. Faren for feil legemiddelbruk er stor i alle deler av kjeden, og vi må også få vite hva som er sykepleiernes erfaringer, sier hun.

Referanse:

Unn S. Manskow mfl.: Digital solutions for a shared medication list. A narrative literature review. Linköping University Electronic Press, 2019. (Sammendrag)

Artikkelen er produsert og finansiert av Nasjonalt senter for e-helseforskning

Nasjonalt senter for e-helseforskning er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Nasjonalt senter for e-helseforskning?

E-resept og kjernejournal: Forskjell mellom innføring og praksis

Tar første steg mot strukturert journal

E-resepter hindrer ikke feilmedisinering