Sukkermolekyler finnes i alle kroppens celler. Men molekylene forandrer seg tidlig og drastisk i kreftforløpet.

– Hvis vi klarer å oppdage den lille endringen som skjer i sukkermolekylene kan vi kanskje oppdage overgangen til sykdom på et tidlig stadium, sier Ivan Potapenko ved Universitetet i Oslo.

Under veiledning av professor Anne-Lise Børresen-Dale har han forsket på hvordan en spesiell type sukkermolekyler kan hjelpe med å avsløre når kreften er på vei.

En ny vri på en velkjent metode gir detaljert informasjon om sukkermolekylenes atferd.

– Vårt mål har vært å forbedre diagnostiseringen av brystkreft, sier Potapenko.

Forandring varsler sykdom

De ørsmå sukkermolekylene, på fagspråket kalt glykaner, er noen interessante mikroobjekter. Siden de endres så tidlig i et kreftforløp, er de noen ypperlige sladrehanker som forteller at kreften prøver å bane seg frem.

2800 kvinner får hvert år diagnosen brystkreft her i landet. Og hvert år dør 700 kvinner av sykdommen. Som kvinne har du en gjennomsnittsrisiko på åtte prosent for å utvikle brystkreft før du er 75 år.

– Selv om behandlingen er god, er det fortsatt mye å hente på å tilpasse den til hver enkelt pasient i enda større grad. Dette kan vi gjøre ved for eksempel mer nøyaktig inndeling og risikoklassifisering. Dessuten er det behov for tidlig og mer presis diagnostisering, sier Potapenko.

Endrer seg på ulikt tidspunkt

Forskerne har lenge visst at sukkermolekylene endrer seg ved kreft. Problemet er at det er vanskelig å måle disse endringene.

Ulike sukkermolekyler forandrer seg på forskjellige tidspunkt i sykdomsforløpet. Denne kunnskapen kan være gull verdt.

– De endringene som skjer tidlig kan vi bruke til diagnostisering eller til å utvikle vaksine. De som endres sent kan brukes i behandling, sier Potapenko.

En kul - hva nå?

Det er ulike typer brystkreft. Noen er mer milde i formen, andre er veldig aggressive. Dette har betydning ikke bare for behandlingsmetodene, men også for når det er behov for å gripe inn.

En del pasienter er i et mellomstadium. De har ikke utviklet kreft, men de har fått påvist celleforandringer. I dag er det vanskelig å gi prognoser for disse. For hva bør legene egentlig gjøre dersom en pasient kjenner en kul i brystet?

– Vi ser at det ikke er kreft, men er forstadiet til dette. Bør vi vente og se? Da kan vi risikere at kreften utvikler seg.

– Men dersom vi fjerner brystet påfører vi kvinnen både fysiske og psykiske skader - kanskje unødvendig dersom det viser seg å være celleforandrigner som neppe utvikler seg til kreft. Det er et dilemma, sier Potapenko.

Kanskje kan studien hans vise vei.

– Ved bruk av gensignaturer kunne vi skille mellom kvinner med god og dårlig prognose. Dette er vanskelig å gjøre med de kliniske metodene vi bruker i dag. I fremtiden vil slik informasjon kunne brukes til å skreddersy en bedre behandling for brystkreftpasienter, forklarer Potapenko.

Omvei gir ny kunnskap

– Vi ville se på den genetiske bakgrunnen for glykansyntese og prosessen hvor sukkermolekylene settes på cellene, sier Potapenko.

I celler foregår en viss produksjon av ulike proteiner som får påsatt sukkermolekylene. Det går an å måle sukkermolekylene direkte, men det er uhyre komplisert.

Løsningen kan være å ta en liten omvei - og se på enzymer som lager sukkermolekyler og som setter disse på proteinene.

– Vi valgte en indirekte måte å måle sukkermolekylene på, forklarer Potapenko.

– Vi målte nivået av genmaterialet som oversettes til å bli enzymer. Vi plukket ut kun de genene vi ønsket å studere. Dette har aldri før vært gjort i så stor skala.

Potapenko og hans forskerkolleger plukket ut relevante gener. Deretter målte de nivåene av genmaterialet hos pasienter med brystkreft, hos friske personer og hos personer som ikke har utviklet kreft, men som har et forstadium med celleforandringer.

Slik ble det mulig å analysere nivået av de utvalgte genene fra det friske via det halvsyke til det ondartede.

– Vi så at mange av endringene skjedde allerede når genene ble annerledes uttrykt. Samtidig fant vi at disse genene endret uttrykk på flere ulike tidspunkter i tidsrommet mellom frisk og syk.

– Dette kan vi i fremtiden bruke til å utvikle nye metoder for tidligere diagnose og behandling, sier Potapenko