Én av ti kvinner får brystkreft, og mange må vente på diagnose eller operasjon etter å ha fått påvist kreften.

Dette er utvilsomt en meget vanskelig periode for kvinnene, og sosial støtte fra nære og kjære er viktig. Men støtte fra helsepersonell kan faktisk være viktigst. 

- Det kan være lettere å snakke om angst, bekymringer og håp med noen som ikke er så følelsesmessig påvirket av situasjonen og så nært knyttet til den som er blitt syk.

Det sier førsteamanuensis Sigrunn Drageset ved høgskolen i Bergen til forskning.no.

- Gi realistisk og reell informasjon

Drageset står bak en ny doktoravhandling der blant annet strategier brystkreftrammede bruker for å mestre diagnosen belyses nærmere.

- Det bør settes av mer tid som helsepersonell kan bruke på samtale med personer som får alvorlige diagnoser som brystkreft.

- Det å ha en å ha en fortrolig samtalepartner som kan gi realistisk og reell informasjon om sykdommens alvorlighetsgrad, og få kvinnene ut av egne grublerier, er veldig viktig og nyttig, fortsetter Drageset.

Strategiene varierer

Kvinnenes mestringsstrategier kan variere sterkt, viser avhandlingen.

Den rommer blant annet en spørreundersøkelse med 117 kvinner med mistenkt brystkreft, og dybdeintervjuer med 21 kvinner dagen før kreftoperasjon.

Intervjuene viser at noen foretrekker mest mulig informasjon med en gang, men et veldig tydelig trekk er at de fleste ønsker å få gradvis informasjon om sykdommen.

 - Å være aktiv, leve som vanlig, men ta hensyn til egne behov, og ha en helsearbeider å snakke fortrolig med, er viktig for de fleste kvinner med mistenkt brystkreft eller som har fått en diagnose, sier Drageset.

- Viktig med litt avstand

I likhet med den nye avhandlingen viser også tidligere studier at å akseptere diagnosen er viktig for bedre tilpasning - uten at man bør tenke på kreften hele tiden.

Dragesets intervjuer viser at et hovedmål i kvinnenes strategier for mestring var å unngå å bli overveldet av følelsesmessige reaksjoner.

- Å holde det hele litt på avstand hjelper kvinnene. Måten de valgte å gjøre dette på var for eksempel å bedrive fysisk trening, hagearbeid eller dyrke en hobby.

- For mange var det også viktig å være i jobb, sier hun.

Mange kvinner opplever også at det er viktig å være optimistisk med tro på et godt utfall, viser resultatene.

- Dette anses som en god strategi for å for å redusere angst, sier Drageset.

Høyere utdanning hjelper

De kreftrammede kvinnene som mestrer sin situasjon best hadde en rimelig god utdannelse og god følelsesmessig støtte rundt seg.

- Disse kvinnene har lettere tilgang på å skaffe seg informasjon.  Samtidig er høyere utdanning gjerne forbundet med det å være i jobb, og det gir som regel et godt sosialt nettverk, sier Drageset.

Kvinner som ikke var i arbeid, hadde lavere utdanning, og enten var enslige/skilte eller enker, benyttet seg mer av kognitivt forsvar.

- Dette er en form for tankemessig beskyttelsesstrategi der man ikke ønsker å ta innover seg situasjonen ordentlig. 

- Det kan for noen være hensiktsmessig i en kort periode, men over lengre tid vil dette kunne gi mer angst og problemer, sier Drageset. 

En dobbelthet i sosial støtte

Den sosiale støtten gir som regel positive utslag, men noen ganger kan for mye oppmerksomhet og forståelse fra omgivelsene virke litt mot sin hensikt.

- Noen kvinner kan rammes av mer frykt og føle seg sykere dersom de opplever et veldig sterkt fokus på brystkreften fra nære omgivelser, så den sosiale støtten har en dobbelthet i seg, mener Drageset.

- Nettopp i tilfeller der det følelsesmessige engasjement fra nær familie og venner føles påtrengende, kan helsepersonell oppleves som en bedre samtalepartner, fortsetter hun.

Den travle hverdagen

- Helsepersonell har vel begrenset tid til samtaler med pasientene?

-  I en travel hverdag er jo det viktigste at pasienten får god medisinsk behandling. Samtidig er det veldig viktig at helsepersonell har muligheten til å være tilgjengelig for kvinner som venter på eller har fått en brystkreftdiagnose, sier Drageset.

- Kvinner jeg har intervjuet trekker fram av både kontakt med helsepersonell via telefon og ansikt til ansikt fungerer godt.

- Så man kunne godt hatt en oppfølging man tilbyr som en standard, men det vil kreve omorganisering og ressurser, og ansatte i helsevesenet har allerede begrenset med tid i dagens situasjon, sier hun.

Referanse:

Sigrunn Drageset, Psychological distress, coping and social support in the diagnostic and preoperative phase of breast cancer,  Doktorgrad utført ved Universitet i Bergen. Mer her.