Kvinner med spiseforstyrrelser trener mye, men utnytter treningen dårligere enn friske kvinner. Ny studie understreker betydningen av trening for å regulere følelser.
Kvinner med spiseforstyrrelser trener mer enn andre kvinner på samme alder. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
Forskeren
Solfrid Bratland-Sanda (1980) er fra Vinje i Telemark. Hun har mastergrad med fordypning i fysisk aktivitet og helse og idrettsfysiologi fra Norges idrettshøgskole (NIH) i 2005. Solfrid startet som doktorgradsstipendiat ved Modum Bad i 2005, og doktorgradsarbeidet har vært et samarbeidsprosjekt mellom Modum Bad og NIH.
Hun har blitt veiledet av professor Jorunn Sundgot-Borgen, NIH og professor Egil W. Martinsen fra Oslo Universitetssykehus / Universitetet i Oslo.
– Trening handler ikke nødvendigvis bare om vekt, sier Solfrid Bratland-Sanda.
Hun har studert fysisk aktivitet og fysisk form hos pasienter med spiseforstyrrelser sammenlignet med personer uten spiseforstyrrelser.
I studien deltok 59 pasienter som var innlagt ved avdelingen for spiseforstyrrelser ved Modum Bad. Gjennomsnittsalder var 30 år, og de hadde i gjennomsnitt vært syke i 14 år
I tillegg deltok en kontrollgruppe på 53 kvinner i samme aldersspenn som pasientene.
.– Resultatene viste at pasientene opplevde trening som viktigere for å regulere følelser enn kvinnene i kontrollgruppa, sier Bratland-Sanda.
Det vil si at de bruker trening for å dempe vonde følelser, angst, ubehag og depressive tanker.
Særlig for pasientene som var overdrevent fysisk aktive var trening viktig for å regulere følelser.
– Dette viser at treningen ikke bare handler om vekt for pasienter med spiseforstyrrelser, sier Bratland-Sanda.
Underrapporterte fysisk aktivitet
Pasientene var mer fysisk aktive enn kvinnene i kontrollgruppa. Men de oppga ikke hvor mye de faktisk trente.
Sammenlignet med objektivt målt fysisk aktivitet, så hadde pasientene en underrapportering av ukentlig fysisk aktivitetsmengde på 14 prosent.
– Dette viser viktigheten av nøyaktig screening av pasientenes fysiske aktivitetsmengde ved innleggelse til behandling, sier Bratland-Sanda.
Trening som vektregulering
Solfrid Bratland-Sanda.
Bratland-Sanda fant ingen forskjeller når det gjaldt betydningen av å trene for å regulere kroppsvekt - hverken mellom pasienter og kontrollgruppe, og pasienter som var overdrevent fysisk aktive og de som ikke var det.
– Dette kan bety at trening for å regulere vekt er viktig for kvinner generelt, uavhengig av om de har en spiseforstyrrelse og hvor mye de faktisk trener, sier hun.
Til tross for at pasientene var mer fysisk aktive enn kontrollgruppa, var det ingen forskjell i fysisk form, som kondisjon eller muskelstyrke.
– Det tyder på at pasientene ikke klarer å utnytte all treningen de legger ned, sier Bratland-Sanda.
Annonse
Referanse:
Solfrid Bratland-Sanda (2010): Physical activity in female inpatients with longstanding eating disorders, doktoravhandling, Seksjon for idrettsmedisinske fag, Norges idrettshøgskole.
