Året er 1945, og de fleste norske menn har noen til å koke for seg. Enten bor de hjemme hos mor; eller så bor de på pensjonat; eller så har de kone.

Og konene er for det aller meste hjemmeværende. Så mat på bordet er grei skuring.

Likevel kan jo selv den beste hustru finne på å reise hjemmefra i noen dager. Da oppstår krise og unntakstilstand. Vitsene om menn som sulter i hjel foran brødboksen, er ikke helt uten rot i virkeligheten.

Men hjelp er for hånden! Nettopp i året 1945 kommer den matglade skribenten Mons Matsen sine brødre til unnsetning. Hans Kokebok for mannfolk er intet mindre enn førstehjelp for sultne gressenkemenn. Den er også det første kjente eksemplet på en norsk kokebok spesielt myntet på menn.

Førsteamanuensis Stig Kvaal forsker på ulike sider ved norsk matkultur de siste hundre år. En av disse sidene er hvordan vi – som samfunn og som individer – tenker om mat, og hvordan kjønn kommer til uttrykk i denne tenkningen.

– Kokebøker er gode kilder til samfunnsforståelse. De sier mye om vår måte å leve på, og også om kjønnsroller, mener Kvaal.

Derfor har han tatt for seg en sjanger som han kaller mannfolkkokebøker, og sett på hvordan disse har endret seg.

Her er det ikke bare oppskriftene og forestillingen om hva som er «ekte mannfolkmat», som har endret seg. Mannen fra 1945 er en helt annen en dagens mann, og det kommer tydelig til uttrykk.

I nødens stund

Psevdonymet Mons Matsen har definitivt ikke til hensikt å forandre på etablerte kjønnsrollemønstre, eller bidra til et sunnere kosthold. Når han gir ut kokebok for mannfolk, er det rett og slett fordi han synes at også menn bør kunne lage mat hvis de må – det vil si hvis det ikke er noe kvinnfolk for hånden. Og at det ikke er noe latterlig eller nedverdigende i det.

I hvert fall ikke så lenge det er snakk om mat som passer for menn. Kjøtt, først og fremst. Biff, koteletter, fårikål og lapskaus. Dessuten speilegg og poteter, fisk og kokte grønnsaker. Smeltet smør.

Enkelt og uten fiksfakserier. Til å bli god og mett av, punktum. Fram til kona kommer tilbake, som sagt. Hermetikk hvis han skal på tur med gutta.

– Matsen henvender seg i forordet til «… en mann som kan spalte atomer, løse ligninger med fire ukjente, og som kjenner stoffenes hemmeligheter og vet hva alle ting består av.»

En kunne forvente at menn med slike evner skulle klare å nyttiggjøre seg en alminnelig kokebok, tilegne seg noen grunnleggende basiskunnskaper, og lese en oppskrift, smiler Kvaal.

– Men det Matsen påstår en slik mann må kunne, er «…å speile et egg eller ordne opp med et par-tre kjøttkaker.» Forklart i enkel og trøsterik prosa, uten alle de vanskelige oppskriftene de vanlige kokebøkene er så fulle av. Enkelhet er rettesnoren.

Ifølge Monsen er det ikke spesielt mandig å være en søtmons, derfor er frukt en grei dessert. Mannfolk kan heller ikke bake. Det passer best for kvinner og profesjonelle. Om et melprodukt skulle være påkrevet – ja, da er vafler løsningen.

Vitaminer er heller ikke spesielt interessante; her handler det om å bli mett av noe som er lett å lage.

For duster og enkemenn

Først i 1974 kommer en ny mannfolkkokebok på det norske markedet. Det er Kåres nam-nam-bok, med undertittelen Primitiv minikokebok for de absolutte nybegynnere, duster og kløner. Ført i pennen av pianisten Kåre Siem.

– Selv om det har gått en hel mannsalder, er utgangspunktet slående likt Matsens, påpeker Kvaal. – Boka henvender seg særlig til eldre menn som har blitt alene. Og den har som utgangspunkt at mens alle kvinner er kompetente i matveien, er alle mannfolk noen gedigne kløner.

Det handler fortsatt om rask og enkel mat – speilegg og oppvarmet lungemos. Og om mannfolksmak – der sild, øl og dram representerer det ypperste av maskulinitet. Men først og fremst om å bli mett.

– Vi kan si at begge bøkene er representanter for et kvantitetsregime, sier Kvaal.

– Heller ikke her finner vi opplistede oppskrifter med angivelse av mengde, temperatur og tid. Man skjønner at det å følge en oppskrift er verken kreativt eller maskulint. Et ekte mannfolk sjonglerer litt med råvarene. Også Siem sier rett ut at baking ikke ligger for mannfolk.

– Men han har råd og tips om kjøkkenutstyr! Rørende beskjedent, sett i lys av vår tids utstyrshysteri. Det er noe befriende i hvordan han forklarer bruken av kokeplatenes fire trinn, eller hvordan han bruker stekeovnen utelukkende som varmeskap.

Ellers trekker han fram at det er greit med noen kokekar, kniver, øser og målebegre. Men det utstyret han bruker mest plass på å omtale, er flaskeåpneren og boksåpneren…

Myke menn, kos og kvalitet

Vi har kommet til 1982, og mye har skjedd på få år. Kjønnsrollene er i endring, fulltids husmødre er i ferd med å bli verneverdige, og de unge ektemenn har hatt skolekjøkken.

– Derfor ser vår neste kokebok ut til å være skrevet for en annen type menn enn Matsens og Siems, slår Kvaal fast.

– Britt Kåsins Mat og menn. Enkel kokebok tar nok også utgangspunkt i menn som en litt hjelpeløs gruppe. Men Kåsins målgruppe er familiefaren. Han som gjerne vil hjelpe til hjemme, men ikke helt vet hvordan. Kåsin argumenterer ikke med likestilling, men mener at menn for egen del bør inn på kjøkkenet.

Matsens omslag viser en hjelpeløs villmann på en haug med kål, med kniv i hånd og sau innen rekkevidde.

Siems omslag viser en stolt forfatter med et kokt egg foran seg og et hav av skitten oppvask bak seg. Kåsins omslag viser far og sønn ved et bakebord – litt klønete å se til, og med tydelig påførte melflekker i ansiktet.

– Omslaget signaliserer liten kompetanse hos aktørene og en lav terskel inn til de kunnskapene som skal formidles, mener Kvaal.

– På mange måter framstår Kåsins menn som litt større barn. De kjennetegnes mer av barnslig glede enn av kyndighet. Dette er kanskje grunnen til at Kåsin ikke bringer bilder av de ferdige rettene, selv om trykketeknologien nå ligger til rette for det. Derimot bringer hun koselige bilder av menn med strikkevest og skjegg, som lager mat.

Ikke desto mindre: Britt Kåsin er matstelllærer, og i motsetning til sine to forgjengere ekspert på det hun snakker om. Hun introduserer derfor både ernæringslære og oppskrifter med presise mål, vekt og tidsangivelser.

Hennes forgjengere var opptatt av kvantitet, Kåsin hører mer hjemme i det som kan kalles et kvalitetsregime. Fokuset er blitt flyttet fra næring til ernæring. Maten skal være god, men også sunn. Dessuten trekker hun fram at mat også er samvær, hygge, stemning, minner, kulturarv…

Selv om biff og poteter stemples som typisk mannfolkmat, tar ikke boka utgangspunkt i noen bestemt maskulin smak. Og her dukker de første oppskriftene på gjærbakst og småkaker opp.

– Noe har åpenbart skjedd med maskuliniteten og bakingen, påpeker Kvaal.

Matglede er alt

«Denne boka er garantert kjemisk fri for finmål og faglige snurrepiperier,» skriver journalisten Jo Bech-Karlsen i forordet til Mat for menn, utgitt i 1985.

Nå har mannen lært det viktigste. Nå skal han få være mann igjen! Uten pedagogiske eller moralske pekefingre. Og uten noe kvinnelig overoppsyn, takk. Formalkompetanse og kvalitet er ikke-tema, matglede er alt. Bech-Karlsens agenda er å få menn til å brette opp skjorteermene og lage mat til alle anledninger.

Her er få oppskrifter og mye prosatekst. Her er lister over ingredienser, men ingen angivelser av mengde. Her flamberes og marineres, og det er kjøtt som gjelder. Stekt og grillet. Ekte mannfolkmat. Litt omtrentlig og ganske røft.

– Vanskelighetsgraden har økt betraktelig siden Matsens dager, sier Kvaal. – Selv om de fleste oppskriftene er forholdsvis enkle, henvender ikke forfatteren seg til sånne som ikke kan noe som helst. Vi begynner å ane konturene av en mer kompetent mann.

Med hår på brøstet

Enda litt røffere er den neste boka i serien. I Mat for ekte mannfolk. 25 historier om å nyte livet fra 1994 er machomannen tatt helt ut.

Forfatteren Ole Johannes Hesjedal Øvretveit leker med kjønnsstereotypier på omslaget – iført rosa forkle, cowboyhatt med paljetter, og stekepanne der egg og bacon står i flammer. På baksida parterer han et frossent kjøttstykke med motorsag på en verkstedbenk. Og han omtaler motorsag, skjærebrenner og pressluftbor som greie kjøkkenredskaper.

«Så er det bare å stappe i seg til magen sprenges, bikke bakover i slagbenken og la den gode, ekte, mandige følelsen bre seg utover i kroppen,» lover Øvretveit.

I Mannfolkmat (1998) har kokken på omslaget enda mer hår på brystet. Attpåtil med et patronbelte hengende over «matta».

I tillegg får vi vite hvilke kategorier som er å betrakte som Ekte Mannfolk: jegeren, fiskeren, bonden, forsørgeren, forføreren, litteraten, Mr Rock’n roll, asfaltcowboyen, il mafioso og ekstremisten. Hver av disse arketypene har fått sitt kapittel og sine oppskrifter.

– Forfatterne Sverre Aurstad og Jan Swensson skriver med ståsted i en arketypisk manns- kultur, der jakt, både på dyr og på kvinner, musikk, øl og motor står sentralt, sier Kvaal.

– Men macho-pratet er mest staffasje i begge bøkene. Skreller vi bort det, står vi igjen med greie oppskriftsbøker som fokuserer nytelse. Det nye er kanskje at mannen antas å ha en viss kyndighet i utgangspunktet, og at bilder av den ferdige retten neppe skremmer ham. Dessuten har han lært å bake brød!

Og enda mer lærer han i Wenche Frølichs Om mel og menn. En bakebok mest for menn, fra 2001.

– Men bortsett fra at Frølich anbefaler eventuelle kvinnelige lesere å skamrose mannen når han baker, er det lite i boka som er spesielt myntet på menn. Det er en helt alminnelig bakebok.

 - Fra nå av virker det som merkelappen «kokebok for mannfolk» først og fremst er et salgstriks, og et uttrykk for nisjetenkning i forlagsbransjen, slår Kvaal fast.

Kul, kompetent og kompleks

Men sjangeren selger. Utover 2000-tallet kommer nye titler på løpende bånd.

– Det som kjennetegner disse bøkene, er at mannen er blitt kompetent. Å være god på kjøkkenet er helt greit, både i det daglige og i det festlige, ingenting rart ved det. Det forutsettes faktisk at mannen har greie på både råvarer, tilberedningsmåter og kjøkkenteknologi, sier Kvaal.

– Du kan si at vi nå er inne i et kompleksitetsregime, hvor det ikke bare handler om å spise nok og riktig. Matens sosiale og kulturelle funksjon kommer også tydeligere til uttrykk. Vi kan se at maten har fått en mer instrumentell funksjon, og at det å kunne lage et godt måltid inngår i det å være en god far, kjæreste eller venn.

Nytelse, samvær og identitet holdes fram som viktige verdier. Der en mann i omgang med gryter kan pleie sin lidenskap og stolthet, imponere sine kvinner, dele et mannfolkfellesskap – uten å miste et gram av sin maskulinitet.

Og her er vi omsider framme ved garasjen. For etter at bilene ble fylt med utilgjengelig elektronikk, har en mann i kjeledress ikke lenger stort å bidra med i garasjen.

Men i kjøkkenet! Der fins jo også arbeidsbenker og verktøy. Ser ikke egentlig noen av stavmikserne ut som en drill? Hva er – strengt tatt – forskjellen på en blåselampe og en créme brûlée-brenner? Eller på smøreolje og olivenolje? Kom ikke og si at et kjøkken ikke er maskulint!

– Jo, at menn har inntatt kjøkkenet har nok bidratt til å gi det et visst preg av verksted, mener Kvaal.

– Det er nok gjerne også slik at menn velger det tøffeste utstyret og de dyreste grytene. Det er neppe tilfeldig at Siemens har stor suksess med kniver, kaffetraktere, vannkokere og annen kjøkkenelektronikk som er designet av F.A. Porsche.

Ringen sluttet?

En artighet til slutt: Opp til krigen var på et vis alle kokebøker skrevet for kvinner. Så kom – som vi har sett – kokebøkene for menn. Som altså egentlig ikke lenger er spesielt for menn.

Til gjengjeld har det de siste årene dukket opp kokebøker med titler som Jentemat og Mat for henne.

Hva i all verden er jentemat?

– Disse bøkene er mer ernæringsveiledere og livsstilsbøker som fokuserer skjønnhet, sunnhet og velvære, mener Stig Kvaal.

– Men de viser at det brukes ulike tilnærminger for å selge kokebøker til kvinner og menn. I de nyeste «mannfolkkokebøkene» er det lagt stor vekt på matens sosiale rolle.

Bøkene for kvinner vektlegger nå i første rekke de fysiologiske aspektene av mat. Her har maten igjen blitt et individuelt prosjekt.