Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Hva passer å spise på en mandag? Eller foran TV lørdag? Hva serverer vi når besteforeldre eller venner kommer til middag? Hva spiser man på julaften?
Det vi velger å spise til middag er et resultat av en strengt sosialt og kulturelt organisert logikk. Og valgene våre er ganske snevre:
- Vi serverer neppe kjøttkaker i brun saus ved TV-bordet på lørdagskvelden, og vi steker neppe Pizza Grandiosa når vi får venner på besøk. Sushi på julaften vil nærmest bli sett på som et opprør mot norske mattradisjoner, mens Grandiosa på julaften ville være som en form for moralsk fordervelse eller ren ignoranse, mener sosiolog Annechen Bugge. Hun har tatt doktorgraden ved NTNU på den norske befolkningens spisevaner.
Et komplisert hverdagsritual
Middagslaging er mer komplisert enn vi er klar over. Hver gang vi lager mat til vår familie, utøver vi et større ritual. Hverdagsmiddagen styres nemlig av en rekke uskrevne regler og er omgitt av streng moral.
Når vi lager mat, bør den være sunn, og den skal være på bordet til rett tid. Å lage mat er også å utøve matkulturell kompetanse; en måte å uttrykke seg selv og sin klassetilhørighet på.
Middagsmåltidet er videre en arena for oppdragelse og sosialisering av barn. De skal lære gode spisevaner og bordmanerer: Kom og spis! Sitt pent! Ikke pirk i maten! Du må smake! Vent til de andre er ferdige!
"Kjøttkaker serveres gjerne av kvinner fra den såkalte arbeiderklassen, men neppe av den urbane middelklassekokken."
Middagsmåltidet spiller en viktigere rolle i kvinners liv enn i menns. Derfor er det å lage mat også knyttet til det å være en god kone og en god mor. Hun har også makt når hun definerer hva som er rett og gal middagsmat: “Hvis datteren min fikk velge fritt, ville hun ha spist pølser hver dag”.
Mange kvinner har også idealer å strebe etter når det gjelder hva som er en ordentlig middag. Å slurve for ofte med å lage ordentlig middag, går på moralen løs.
Hva er en ordentlig middag?
Annechen Bugge fant tre modeller eller måter folk tenker om hva som er en god og ordentlig middag:
Den tradisjonelle som har til hensikt å realisere verdier som nasjonal og familiær tilhørighet (for eksempel mammas kjøttkaker), den trendy som har som mål å demonstrere matkulturell kompetanse og klassetilhørighet (greske kjøttboller), og den terapeutiske, hvor poenget er å unngå sykdomstilstander og oppnå god helse (grillet laks med agurksalat).
- En middag er altså ikke god eller dårlig i seg selv, men må ses i sammenheng med hvilke verdier den skal realisere, sier forskeren.
"Vi har ofte en unnskyldning på lur når vi serverer Grandiosa."
Selv om begrepet ordentlig middag kan bety forskjellig for folk, er det stor enighet om hva som er dårlig middag. Frossenpizza scorer høyt. Den blir betraktet som “slurvemat”, “pytonmat”, “vomfyll”, “sliten-og-sulten-greie” eller “nødløsning”.
Slenger man en pizza i ovnen, serverer man ofte en unnskyldning om det blir snakk om hva man har hatt til middag den dagen; for eksempel “Det var så deilig vær” eller “Mannen min er bortreist”.
- Slike situasjoner gjør det akseptabelt å nedprioritere middagsmåltidet. Det stilles mye strengere krav til middagens form og innhold når alle er i familien er samlet under måltidet.
Den uoppnåelige middagsdrømmen
Bugge dybdeintervjuet 25 norske kvinner, flertallet fra arbeiderklassen eller lavere middelklasse, og noen fra den urbane middelklasse (kategorisert etter utdanning og inntekt).
Annonse
Felles for dem er tankene om det perfekte middagsmåltidet - preget av total orden. Men drømmen viser seg vanskelig å realisere.
- Det oppstår alltid noe som skaper uorden: en posesaus, et barn som ikke liker maten, en voksen som må jobbe overtid, et vannglass som veltes eller en fotballtrening som må nås, sier hun.
Forskjellene er store, derimot, når det gjelder hva man serverer på middagsbordet. Arbeiderklassen og lavere middelklasse sier de spiste vanlig mat, som folk flest, og de har ikke sans for all den nye og fremmede maten med sterkt krydder. Hos denne gruppen står norsk tradisjonskost sentralt.
Spiser ikke samme mat
Den urbane middelklasse har en annen agenda. De er opptatt av å differensiere seg og skape avstand til hva vanlig folk spiser. Middelklassekvinnene forteller at de ikke spiser taco og frossenpizza fordi det “smaker vondt”.
- Da er det ikke smakssansen de sikter til, men at denne type mat er feil og umoderne, sier Bugge.
- Når meksikanske matprodukter fyller mange hyllemeter på Rimi, smaker de ikke lenger “godt”, men “vondt” for den matkulturelle eliten. Sushi, chicken tikka og tapas er eksempler på hva denne gruppen spiser, og fymat er for eksempel makaroni, ketchup og thousand island.
Mange fra den urbane middelklasse spiser faktisk så å si aldri det samme som arbeiderklassekvinnene disker opp med.
MMIs spisefaktaundersøkelse viser at det i tall er svært få som spiser mat som sushi og tapas. Likevel føler arbeiderklassekvinner seg litt mindreverdige fordi de ikke følger med i tiden og lager moderne mat. De er ‘ikke så flinke til å bruke nytt krydder og nye ingredienser’. Bugge mener dette henger sammen med medienes sterke fokus på den nye, moderne maten.
Annechen Bugges avhandling baserer seg på blant annet på survey-undersøkelser om den norske befolkningens spisevaner, historisk materiale om det norske kjøkkenets framvekst, sentrale norske kokebøker og matprogrammer på tv.
Doktorgradsarbeidet gjorde hun ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, Bygdeforskning NTNU og Statens institutt for forbruksforskning (SIFO), hvor hun jobber i dag.
