En småbarnfamilies verden raser sammen når mor dør av kreft. Mange enkemenn prioriterer hjemmets oppgaver fremfor å dra på sorgterapi. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
– Jeg har studert enkemenn som har barn i skolealder, og jeg ser at når kona dør blir det brudd i hverdagslivets selvfølgelige orden.
– Noen enkemenn sliter såpass mye med å gjenopprette denne ordenen at de ikke tar seg tid til å delta i sorggruppe og familierehabiliteringskurs, forteller spesialrådgiver i Kreftforeningen, Randi Børresen.
Hun har akkurat skrevet om temaet i en mastergrad i helsefag ved Universitetet i Tromsø. Gjennom sitt arbeid i Kreftforeningen observerer hun at langt færre menn enn kvinner deltar i støtteordninger. Børresen lurte på hvorfor.
Krevende hverdag
– Jeg intervjuet seks enkemenn i alderen 44–58 år. Alle hadde i løpet av det siste året mistet kona si i kreft, forklarer Børresen.
I studien forteller mennene at de får en meget krevende hverdag når kona faller fra, samtidig som at hverdagslivet blir redningen når alt er i ferd med å bryte sammen. De beskriver dødsfallet som katastrofalt – at verden ramler sammen, at de rykker frem til start og at de må bygge en ny plattform for å opprettholde familien.
– Mennene forteller at de har mer enn nok med å manøvrere hverdagen. Barna må jo tas vare på, og mennene får en helt ny rolle ved å alene ha ansvar for middag, klesvask, oppfølging av skole og barnehage.
– De bekymrer seg for hva tapet har gjort med barna, og de er bekymret for døtre i puberteten som ikke har en mor å forholde seg til. Samtidig skal de håndtere sin egen sorg, konkluderer spesialrådgiveren.
– Mennene prøver å snakke med ungene om sorgen, og forteller dem at de kan komme og prate, men ungene gjør det ikke. De ser at pappa har mye å stri med. En viktig innsikt er at gjenopprettelsen av hverdagslivet synes å være en viktig del av krise- og sorgarbeid, sier Børresen.
Har behov for å prate
Randi Børresen. (Foto: Elisabeth Øvreberg)
Børresen forteller at paradoksalt nok så føler enkemennene et behov for å prate med likesinnede etter at kona har dødd av kreft.
– Når mennene prøver å komme inn i en hverdagsrytme etter dødsfallet, så har de ikke kapasitet til å søke hjelp. De er i tillegg redde for å ”bruke opp” nettverket sitt. Menn må kanskje også øve seg på å snakke.
Nå mener Børresen at funnene kan bidra til at Kreftforeningen og andre kan lage tilrettelagte tilbud til enkemenn slik at også de kan ta del i sorgterapien.
– Studien har fått frem forhold som kan gi bedre tilbud til denne brukergruppen. Kanskje skal vi ikke bare fokusere på tap og sorg, men også på løsningsorientert mestring, konstaterer hun.
Overraskende funn
Til slutt trekker Børresen frem et overraskende funn som kom frem i studien av enkemennene:
– Det overrasket meg at noen av mennene fortalte at de fikk sjokk da kona døde, og det til tross for at hun hadde ligget syk over lang tid og at informasjon om sykdommen var gitt.
Annonse
– Mennene har ikke klart å ta inn over seg at kona faktisk skal dø, og dette påvirker også ungene. Det ser ut til at helsepersonell kan være utydelige og ikke konkrete nok når de prater med pårørende, avslutter hun.
