Det har lenge vært snakket varmt om idretten som en arena for integrering av innvandrere i Norge.

Men det har også vært rapportert om både rasisme og diskriminering mot etniske minoriteter i norsk idrett. Doktorgradsstipendiat Prisca Bruno Massao ved Norges idrettshøgskole har undersøkt hvordan norsk-afrikanske utøvere opplever rasisme og utestenging i norsk idrett.

Resultatene er at norsk idrett ikke er en rasismefri sone. De norsk-afrikanske utøverne forteller at de har opplevd både direkte og indirekte diskriminering i idretten på grunn av sin etniske bakgrunn.

– Dette omfatter både direkte rasistisk ladede muntlige angrep, men også skjulte former for rasisme, ifølge Massao. Et eksempel på det første er når deltakerne i studien forteller at de har blitt kalt «Forbanna neger!». Den mer skjulte rasismen handler for eksempel om at utøvere med minoritetsbakgrunn er underrepresentert på høyt nivå i norske klubber. 

Forskjell på gutter og jenter

Massao har også intervjuet åtte norsk-afrikanske mannlige og ni norsk-afrikanske kvinnelige idrettsutøvere. Halvparten av utøverne var på elitenivå mens resten drev idrett på ulike lavere nivåer.

I tillegg har forskeren intervjuet fem idrettsledere i ulike roller. Det som viser seg å være vanlig, er at mannlige utøvere opplever direkte rasistiske angrep fra både publikum og motspillere. De kvinnelige utøverne opplever mer skjult og indirekte hverdagsrasisme.

– Jentene forteller at de ofte blir behandlet annerledes både av lagspillere og ledere fordi de har en annen etniske bakgrunn. De føler seg også utsatt for stereotypiske holdninger til innvandrerjenter og får ofte spørsmål om hvor de kommer fra, selv om de spiller med det norske flagget på brystet, sier Massao.

En av jentene forteller at hun på et tidspunkt bestemte seg for å slutte med all idrett. Til tross for gode tilbakemeldinger for spilleferdighetene sine på banen følte hun seg ikke inkludert i det sosiale livet på laget.

– På laget ble det snakket nedsettende om minoritetsjenter, selv om det ble presisert at «hun var jo ikke slik…». Og hvis hun ikke deltok på sosiale treff, fikk hun alltid spørsmål om det var familien som nektet henne å delta. Dette er et eksempler på at skjult og indirekte hverdagsrasisme kan være med på å forkorte idrettskarrieren til talentfulle idrettsutøvere, mener Massao.

Rasisme i klubbene

Det finnes ifølge Massaos forskning også institusjonalisert rasisme i norske idrettslag og klubber.

Med institusjonalisert rasisme menes normalisert praksis som bidrar til å marginalisere minoriteter i norsk idrett. Enten at utøvere med minoritetsbakgrunn er underrepresentert på høyt nivå eller at det finnes få trenere eller ledere med innvandrerbakgrunn, selv i idretter som har mange utøvere med nettopp innvandrerbakgrunn.

Ledere ser ikke problemet

Alle de fem idrettslederne som ble intervjuet i undersøkelsen, bekrefter at det finnes tilfeller av rasisme i idretten. Likevel mener de at problemet er lite eller ubetydelig siden det har vært jobbet mye med ulike holdningskampanjer de siste årene.

De sier også at problemet var mye større før og at systematisk holdningsarbeid har gitt gode resultater.  

– Lederens syn på rasisme står i sterk kontrast til den hverdagsrasismen som norsk-afrikanske utøvere opplever. Det virker som om lederne ikke vil ta det inn over seg eller at de mangler kunnskap om at det fortsatt finnes skjult og direkte rasisme i idretten, sier Massao.

Utøverne forteller også at de er frustrerte over at de ikke blir trodd av lederne hvis de rapporterer om rasisme. Hvis de ikke har vitner til hendelsen, så kan de bare glemme å fortelle om det. Da blir de ifølge forskeren oppfattet som «bråkmakere» og risikerer å bli indirekte utestengt. 

Som en av idrettsutøverne beskrev det: «Du blir den som ikke blir invitert i bursdag… hvis du skjønner hva jeg mener?»      

Mer forskning gir viktig kunnskap

Massao mener at dersom idretten skal bli en arena for inkludering og integrering, må den ta rasismen og eksklusjonen som utøvere med minoritetsbakgrunn opplever, på alvor.

I Storbritannia, som har lang erfaring med innvandring, har det i mange år vært forsket på nettopp rasisme i idretten. Denne forskningen har vist at det finnes rasisme og særlig institusjonell rasisme i britisk idrett. Denne kunnskapen har ført til en erkjennelse av at det finnes et rasismeproblem i idretten. Deretter har det blitt satt i verk systematiske tiltak for å bekjempe all form for rasisme.

– Jeg håper at også norsk idrett kan komme til den samme erkjennelsen. Men det er behov for mer forskning for å dokumentere problemet på en mer systematisk måte over tid. Temaet må også inn i idretts- og trenerutdanning slik at vi kan få ledere som har både kunnskap om problemet og verktøy til å bekjempe rasisme.

– Dette kan bidra til en mer inkluderende og rasismefri idrett. Erfaring har vist at sporadiske holdningskampanjer ikke er nok, avslutter Massao.

Referanser:

Prisca Bruno Massao. Idrett, rase og kjønn: Opplevelser av svarte norsk utøvere. Doktoravhandling Norges idrettshøgskole, juni 2016. Sammendrag. 

Prisca Bruno Massao og Kari Fasting. Mapping race, class and gender: Experiences from black Norwegian athletes. European journal for sport and society, oktober 2014. Sammendrag. 

Prisca Bruno Massao og Kari Fasting. Race and racism: Experiences of black Norwegian athletes. International review for the sociology of sports, juni 2010, doi: 10.1177/1012690210368233. Sammendrag.