Jakten på det beste blir lett til jakten på noe enda bedre.
Hvilken type er du?
Tenk på hvordan du vanligvis tar beslutninger. Er du enig eller uenig i følgende påstander.
1. Når jeg star overfor et valg, prøver jeg å forestille meg hva alle de andre mulighetene er, selv de som ikke er tilgjengelige for øyeblikket. 2. Mine beslutninger er gjennomtenkte. 3. Jeg liker ikke å ta beslutninger før jeg kjenner alle alternativ. 4. Før jeg tar et valg, vurderer jeg mange alternativ grundig. 5. Uansett hva jeg gjør, krever jeg det aller beste av meg selv.
Hvis du er (veldig) enig i de fem påstandene, er du antagelig en (utpreget) maksimerer.
Livet består av mange små og store valg. Vi må ofte velge mellom et stort antall alternativer.
Hvilken kaffe skal vi kjøpe, hvilken sofa skal vi velge, hvor skal vi reise på ferie, hva skal vi kjøpe inn til middag i dag, hvilken bil skal vi kjøpe? Ikke å velge er også et valg.
Hvilken beslutningstype er du?
Det finnes det to hovedtyper av beslutningstakere, forteller professor Linda Lai ved Handelshøyskolen BI.
Maksimereren: Er du opptatt av å finne det aller beste alternativet, enten du skal kjøpe ny mobiltelefon eller ansette en ny medarbeider? Vurderer du mange alternativer så grundig som mulig? I så fall er du antagelig en såkalt maksimerer, dvs. en som søker det optimale valg.
Satisfieren: Velger du heller det som tilfredsstiller dine krav og forventninger, selv om det ikke nødvendigvis er det aller beste som finnes? Vet du hva du er ute etter og utålmodig etter å ta valg? Da er du trolig en såkalt satisfier.
Dette er ytterpunkter, og der vi gjerne foretar valg med grader av maksimering og/eller satisfiering. Og det kan godt hende vi velger ulike tilnærminger på ulike områder. Men de fleste heller i en av de to retningene.
En av fire maksimerer
Linda Lai har gjennomført en studie blant mer enn 3700 nordmenn for å finne ut hvilken beslutningstype de er, og hvor fornøyd de er med valgene sine.
Studien viser at en av fire deltakere i undersøkelsen er typiske maksimerere. De bruker mye tid på å finne det aller beste alternativet selv om beslutningen verken er stor eller spesielt viktig.
– Maksimerere elsker å lete etter informasjon på nettet og sitter gjerne i timevis for å sammenligne varmepumper eller mobiltelefoner, fremholder hun.
I den andre enden av skalaen er det en fjerdedel som er utpregede satisfiere. Disse ser ofte bare på ett eller noen få alternativ før de velger. Og de velger ofte det første de finner som er godt nok.
Det satisfierne mener er ”godt nok” behøver ikke være dårligere enn det maksimererne velger, understreker Lai.
Satisfierne bruker flere tommelfingerregler av typen ”Dyrest er best!” for å ta kjappe valg. Derfor ender de ofte opp med veldig bra løsninger.
Evig jakt på det beste
Maksimering kan virke som den beste og mest ambisiøse tilnærmingen til å ta valg. Men jakten på det optimale valget viser seg å være et tveegget sverd, ifølge Linda Lai.
Studien viser at maksimererne liker selve beslutningsprosessen. De trives med å tilbringe timer på nettet for å få tak i all mulig tilgjengelig informasjon. De er også optimistiske i forhold til sin evne til å fatte gode nyttemaksimerende beslutninger.
Likevel blir ikke maksimereren fornøyd med sine valg. Han (eller hun) tviler oftere på sine valg; Burde jeg valgt noe annet? Burde jeg ventet på noe bedre? Og hvis det dukker opp noe bedre enn det man har valgt, er frustrasjonen stor.
Annonse
Maksimererne er derfor enhver selgers mareritt. Maksimererne angrer og bytter mer enn andre. De er mindre lojale kunder. Og de sier oftere opp kontrakter for å velge noe de tror er bedre.
– Jakten på det beste blir lett til jakten på noe enda bedre – en jakt som aldri ser ut til å ta slutt. Maksimererens svøpe er at ingenting forblir godt nok, sier Linda Lai.
Valg til å leve med
Linda Lai er professor i organisasjonspsykologi ved Handelshøyskolen BI.
Satisfiererne gjør det litt enklere for seg selv. De bestemmer seg for hvor høyt listen skal ligge, og slår til så snart de finner noe som tilfredsstiller dette. De har ikke like stor grunn til å tvile eller angre.
Så lenge det de har valgt er godt nok, er det ikke avgjørende om det finnes noe bedre. Satisfierne synes derfor ikke det er like spennende å lese om varer de allerede har kjøpt som maksimererne, som søker bekreftelse på at de har valgt riktig.
Linda Lai har også sett på om ledere skiller seg fra utvalget av nordmenn flest.
– Lederne flest er litt sjeldnere maksimerere enn andre. Ledere har ofte ikke tid til å være veldig grundige når valg skal tas. Jakten på det optimale tar tid, sier hun.
