De fleste forbrukere er opptatt av at maten skal være billig. Reklamene fra matvarekjedene legger også opp til at vi skal velge det billigste. Men har du tenkt over at bak svineribba du kjøpte til 39 kroner kiloen er det en gris som har levd et helt liv? Eller så du bare julemiddagen til en god pris?

Størstedelen av befolkningen i Norge velger å spise kjøtt. Men jo billigere kjøtt, jo mindre penger får bonden til å gjøre livet bedre for dyrene.

– Hadde forbruker vært oppriktig opptatt av at grisen skal ha god dyrevelferd, leve i et mer stimulerende og variert innemiljø og ha tilgang til utearealer, hadde de vært villige til å betale mer for kjøttet, mener professor i husdyratferd ved NMBU, Inger Lise Andersen.

– Større etterspørsel etter kjøtt som er produsert med ekstra god dyrevelferd hadde fått flere bønder til å gå over til en enda mer dyrevennlig produksjon.

Andersen er også leder i Rådet for dyreetikk.

For stor avstand mellom forbruker og dyr

Professoren mener at folk i dag har et mer distansert forhold til produksjon av mat enn tidligere. Før var det mer naturlig at flere hadde dyr som skulle avlives og bli mat, og at slakting var en naturlig del av det.

Hun synes dagens samfunnsdebatt om mat er interessant fordi det er så mange kontraster.

– Enten er du med på veganerbølgen, eller så drar du til Sverige og kjøper billig kjøtt.

– Hvis folk drar til Sverige, hva er da incentivene for å produsere høykvalitet mat med en bedre dyrevelferd, til en høyere pris? spør Andersen.

Hun mener det er færre av oss som fortsatt har et realistisk forhold til husdyrproduksjon, og det ekstreme er mer fremtredende enn det har vært før.

– Den gylne middelvei ser ut til å ha gått ut på dato, sier Andersen.

– Vi har jo mindre aksept for å avlive dyr og spise kjøtt. Det er enklere å velge å bli veganer i stedet, for da slipper vi å ta stilling til lidelse.

Ifølge professoren er noen av skrekkbildene som legges ut på sosiale media hentet fra andre land. Diskusjonen som foregår, bør være basert på fakta om hva som reelt skjer i Norge, mener hun.

– I dyreetisk sammenheng går det an å ha respekt for dyr og ha fokus på å gi dem en god livskvalitet hele livet, selv om man avliver dem.

Dette er dyrevelferd

Kort sagt er dyrevelferd individets mentale og fysiske evne til å mestre miljøet det lever i. Og det er ikke en enten/eller egenskap.

– Det er ikke sånn at enten så har man dyrevelferd eller så har man det ikke. Det er nivåer av dyrevelferd, og veldig god dyrevelferd er dyrere enn dårlig dyrevelferd, sier atferdsforsker Anne Lene Hovland ved NMBU.

Det er dyrevelferdsloven som bestemmer minimumsnivået av dyrevelferd i Norge. Loven sier at dyr har en egenverdi uavhengig av hvor nyttige de er for mennesker. De skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.

Når Mattilsynet skal vurdere om husdyra har det bra, ser de blant annet på hvordan de er oppstallet (i fjøset eller stallen), hvor stor plass de har og om de har muligheter til å aktivisere seg.

– Til sammen sier det noe om dyrets mentale og fysiske helse, sier Hovland.

Hvordan er nivået av dyrevelferd i Norge?

Forskriftene for dyrehold er litt forskjellig for de ulike dyreslagene, men stort sett ligger Norge på et strengere regelverk enn EU og resten av verden.

På verdensbasis henger ofte gjennomsnittlig inntektsnivå og nivå av dyrevelferd sammen. I en studie om fjørfe og dyrevelferd kommer de nordiske landene Danmark, Finland, Norge og Sverige på annen plass.

Sveits, som blant annet merker produkter «fra jord til bord», topper listen.

– Men dyrevelferden styres også av holdninger og kultur. Japan, som også er et land med et høyt inntektsnivå, ligger langt nede på listen. Det er fordi dyrevelferd ikke er prioritert og fordi holdningene tilsier at dyr ikke har så stor egenverdi, sier Hovland.

Loven endrer produksjonen

De fleste EU-land har dyrene ute på beite, slik som Irland, hvor det ikke er nødvendig med konkrete beitekrav fordi beiteperioden er klimatisk lang. Og beite er en billig driftsform.

I Norge er det derimot et krav om at kyr skal være på beite i minimum åtte uker i året.

Før kravet ble innført, var det mange kuer som ikke var ute, eller bare var ute i kortere perioder. Det er også innført krav til bonden om å bygge om fra båsfjøs til løsdriftsfjøs for ku, noe som gir kua større plass og mer frihet til å bevege seg.

Kravene har også ført til mer frittgående høner og til innredning av grisebingen slik at grisepurka skal kunne gå rundt i bingen sammen med ungene sine og ikke lenger være innesperret på et lite område.

– Likevel er selv det norske regelverket bare et minimum av krav som stilles til hvordan husdyra skal ha det, og det er ikke tilstrekkelig for å skape et optimalt husdyrmiljø, mener professor Andersen.

Dyreholdet krever tilsyn

I Norge er det Mattilsynets oppgave å sørge for at regelverket etterleves.

– Mitt inntrykk er at reglene i stor grad etterleves i Norge. Og de fleste bøndene prøver å følge regelverket så godt de kan. Men det finnes unntak, og det er de tilfellene vi hører om i media, sier Andersen.

Selv om vi har et strengt regelverk og strengere kontroll i Norge enn i andre land, skjer det altså overgrep mot dyr også her til lands. Enkelte hendelser er brudd på regelverket og eksempler på menneskelig svikt i ansvaret som dyreeier.

For en tid tilbake leste vi om enkelte grisebønder i Rogaland som vanskjøttet dyrene sine på det groveste. Andersen mener det er holdninger og ikke regelverket som er årsaken, og at det derfor er viktig å luke vekk de som bryter regelverket og stimulere de som driver godt med å gi god veiledning og positiv oppmerksomhet.

– Bondeyrket er ofte et ensomt yrke. Det å gå i fjøset hver dag uten å få tilbakemelding utenfra på dyreholdet, kan føre til at mennesker etter hvert slutter å reagere på ting som de bør forbedre, sier Andersen.

Dårlige holdninger kan utvikle seg over tid, og det er derfor viktig at bøndene også får god rådgivning og tilbakemeldinger og at god dyrevelferd faktisk skal lønne seg.

– Men stort sett er bønder som folk flest, mer eller mindre empatiske mennesker. De fleste viser omsorg for dyrene sine og legger sin stolthet i det, selv om de har effektivitetskrav og økonomiske krav som må etterleves. Men de gode eksemplene hører vi ingenting om, sier Andersen.

Les også denne saken fra NTNU:

Hvorfor er spansk spekeskinke så svinedyr?

Helsetjenesten for dyr

Hun forteller at vi i Norge har en godt utbygd rådgivningstjeneste for husdyrprodusentene gjennom samvirkeorganisasjonene og helsetjenesten for husdyr.

– Det er ganske unikt hvordan samvirkeorganisasjonene er organisert og hvordan de har tatt ansvar for en rådgivingstjeneste for bøndene. Helsetjenesten for de forskjellige dyreslagene har registrert sykdom i mange år og har gjort at vi har en helsetilstand hos dyrene som er vesentlig bedre enn i andre land. Alt dette er det mange som ikke er klar over, sier Andersen.

Hun har inntrykk av at det er mange som tror at vi bruker mye antibiotika i husdyrholdet.

– Det er ikke tilfelle, heller ikke når det gjelder fisk. I enkelte kretser er det også en oppfatning at dyr blir pumpet full av veksthormoner. Det er ikke tillatt i Norge. Det er ikke tillatt i EU heller, men der er det et illegalt marked, fordi tilsynet hos bøndene er veldig begrenset, og det varierer om regelverk blir fulgt i praksis, sier Andersen.

Griseløftet – dyrevelferd ut over det lovpålagte

Dyrevelferdsloven og regelverk er minimumskrav for at dyrene skal ha det bra, men det går godt an å legge seg over det. Hovland mener at det er mulig å få til med et holdningsskapende arbeid.

– Det er viktig for å få med seg bøndene, sånn at de ser betydningen av å gjøre velferdstiltak.

Et initiativ som kalles Griseløftet, er et eksempel på det. Det er et dyrevelferdsprogram på gris som baserer seg på frivillighet fra bonden. Da blir leveforholdene hos grisene kontrollert, produksjonen følges opp tettere og det stilles krav om dokumentasjon fra bonden.

Dyrene har mer plass, de har flere aktivitets- og rotemateriale i bingen og rikelig med strø.

Målet er å gjøre forbrukerne mer oppmerksom på hvilke tiltak bonden faktisk gjør for å øke dyrevelferden. Da kan hun kanskje få noen ekstra kroner for produktene sine.

– Det er dit vi må, sier Hovland.

Les også denne saken fra OsloMet:

Vi bryr oss lite om kvalitetsmerkene på mat

Vil ha merking slik som i Sveits

Sveits har som sagt strengere regler om dyrevelferd, og de bruker det aktivt i markedsføringen av kjøtt. Landet ligger ofte på toppen av listen når det gjelder god dyrevelferd og merkingen «fra jord til bord» gjør at forbruker kan følge produktet helt tilbake til produsenten og få et bevisst forhold til hvordan dyret har hatt det i livet.

– Det er ikke noe i veien for at vi skal få til det samme som Sveits har klart med den vellykkede varemerkingen. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor vi ikke gjør det, sier Andersen.

For norske produsenter av mat har det ikke lønt seg å legge seg over regelverket for dyrevelferd, gjøre den ekstra innsatsen, fordi det ofte gir mer jobb og utgifter enn fortjeneste.

– Hvis det er politisk vilje til å endre kjøpemønsteret til folk, må det etableres et apparat for å få det til gjennom informasjon til forbruker. Dessuten må matvarekjedene på banen og engasjere seg mer i hvordan vi produserer kjøtt og melk, sier Andersen.

Forbrukermakt kan bidra til god dyrevelferd

Det er viktig at forbrukere skjønner hvilken makt han og hun har til å påvirke dyrevelferden.

– Men problemet er at det ikke er noen som informerer dem. I Norge finnes det ikke stillinger rettet mot markedsføring av dyrevelferd. Butikkjedene tar ikke det ansvaret, så det har blitt til at det er samvirkeorganisasjonene som henvender seg til forbruker ved markedsføringen av produktene, sier Andersen.

Hovland har inntrykk av at det er bare en liten andel av befolkningen som er villig til å betale mer for kjøtt fra dyr som har hatt bedre dyrevelferd. Hadde folk vært mer bevisst sine valg om dyrevelferd, så hadde det kanskje vært annerledes.

– Er du opptatt av dyrevelferd må du som forbruker være villig til å gjøre et valg, kanskje gå ned på mengden kjøtt, og heller etterspørre og kjøpe kjøtt som er produsert under andre betingelser, og som koster mer, sier Hovland.

Referanse:

Peter van Horne og Thom Achterbosch: Animal welfare in poultry production systems: Impact of EU standards on world trade, World's Poultry Science Journal, March 2008. (Sammendrag)