Må en forfatter bruke god tid for at en bok skal bli bra? Det mente forfattere og kritikere på 1600-tallet – og det samme synet råder den dag i dag, sier forsker Tina Skouen ved Universitetet i Oslo.

Skouen er aktuell med en ny bok om hvordan britiske forfattere i perioden 1580–1730 forholdt seg til tid. Perioden er ikke tilfeldig valgt.

– Det er interessant å se hvordan et forfatterskap blir definert i en tid da bokindustrien gradvis tok plassen til den klassiske retorikken og begynte å regulere forfatternes aktiviteter, sier Skouen.

Tidsklemma

Forfatterne på den tiden befant seg i litt av en klemme: På den ene siden bar de med seg idealet fra antikken, om å bruke god tid på det de skrev. Hastverk var lastverk. Man skulle flikke på setningene og skrive langsomt. Men dette idealet ble stadig satt på prøve etter hvert som bokindustrien utviklet seg.

Tidsklemma er med andre ord ikke et fenomen som bare kjennetegner vår tid.

– Vi tenker og tror at før hadde man så mye bedre tid, men den subjektive tidsopplevelsen kan ligne på den vi har i dag. Forfatterne låter veldig moderne når de klager over alt de ikke har fått gjort, sier Skouen.

• Les også: Forskning avliver myten om at kunstnere ikke er opptatt av å tjene penger

For mye informasjon

Tidsproblematikken gjaldt også for leserne. Ideen om at noen tekster fortjener å bli lest sakte og gjerne flere ganger ble skapt allerede i antikken, men da boktrykkerkunsten skjøt fart i hele Europa i renessansen og videre utover 1600-tallet ble det enda viktigere å gjøre et utvalg. Situasjonen kan minne om det vi kaller «information overload» i dag.

I boka har Skouen valgt å fokusere på hvordan forfatterne fremstiller seg selv gjennom sitt forhold til tid.

– Jeg ser på hvordan forfatterne skaper seg et image gjennom å referere til hvor mye eller lite tid de har brukt. Det å vente lenge med å publisere var knyttet til høy litterær prestisje.

Unnskyldte seg i forordet

Skouen ble slått av hvordan forfatterne ofte tok opp tidsproblematikken i forordene sine. De unnskylder seg ofte med at de dessverre ikke har kunnet bruke så mye tid på skrivinga som de kunne ønsket.

Men var de virkelig så travle som de påsto?

– Det åpenbare svaret er at ja, det ble litt travlere. Vi ser starten på en kapitalistisk tankegang, med en synkronisert og hurtig bokproduksjon. På trykkeriet var det regler mot slums og forsentkomming, forklarer hun.

Men forfatternes holdning handlet ikke bare om produksjonspress og dårlig tid.

– Jeg viser hvordan de ble offer for et krysspress mellom de materielle faktorene og de klassiske tidsbruksidealene. Prosjektet mitt kombinerer bokhistorie og retorikkhistorie på en måte som ikke har vært gjort tidligere, sier Skouen.

• Les også: Slik takler forfattere å bli refusert

Idealer fra antikken

– Forfatteridentiteten var knyttet til noen idealer fra antikken, om hva det vil si å være forfatter. Den romerske poeten Horats (65–8 f. Kr.) anbefalte at man helst skulle vente i ni år før man ga ut det man skrev, noe de færreste klarte å leve opp til, heller ikke Horats selv. Forfatteren skulle være som smeden – med pennen som instrument, skulle man flikke på setningene. Trøsten var at øvelse gjør mester. Retorikeren Quintilian (cirka 35–100 e. Kr.) mente at med årelang trening ville man bli stadig bedre til å skrive godt på kortest mulig tid, sier Skouen.

I 1600-tallets England kunne du skrive fort og spontant med guddommelig inspirasjon – men selv da var etterarbeidet viktig.

– Det ble sagt om John Milton at det første han gjorde om morgenen, var å diktere en masse verselinjer som hadde kommet til ham i løpet av natten. Så kunne han bruke resten av dagen på å finpusse teksten til han sto igjen med en linje som var verdig til å bli stående for ettertiden. Gjennom dette ble det skapt et inntrykk av at Milton var av samme kaliber som den romerske dikteren Vergil, som visstnok benyttet seg av den samme arbeidsmetoden.

Moralsk synd å forhaste seg

Hastverk var lastverk og det å forhaste seg, var en moralsk synd. Hvis en forfatter ble beskyldt for å drive med hastverksarbeid, så var vedkommende ikke bare en dårlig forfatter men potensielt også et dårlig menneske.

Unntaket var hvis du hadde som mål å få leserne til å vende seg til Gud. Skouen tar for seg en bølge med omvendelsesmanualer som var bestselgere på slutten av 1500-tallet.

– Ingenting skal være sakte når det handler om omvendelse. Dommedag kan komme når som helst, og du må vende deg til Gud nå med en gang. Enkeltmennesket skal være rede til å møte dommen hvert øyeblikk. Her var det ingen tid å miste, poengterer Skouen.

• Les også: Hamsun kritiserte forbrukersamfunnet

Aktuelt i dag

I etterordet til boka tar hun opp debatten om tidspress i dagens litteratur og samfunn.

– At en hastverksforfatter ikke er forbundet med litterær kvalitet, har vi mange eksempler på også i dag. Ta bare debatten om kriteriene for å bli medlem i Forfatterforeningen. For å bli medlem, skal du ha skrevet minst to bøker, men ikke for mange bøker heller, noe serieforfatteren Frid Ingulstad fikk oppleve da hun ble nektet medlemskap. Med en gang noe blir masseprodusert, regnes det som et kommersielt produkt og ikke et kunstnerisk arbeid. Den nye foreningen Norske Forfattere har lovet at de ikke vil stille samme krav om «litterær verdi», sier Skouen.

Verdien av tid

Også dagens bokanmeldere trekker frem tid som et tegn på kvalitet. Da Karl Ove Knausgård satte i gang med Min Kamp-prosjektet, skrev han ti sider om dagen. De to første bøkene ble hyllet av kritikerne. Men etter hvert som Knausgårds prosjekt skred frem, begynte de samme anmelderne å murre. At Knausgård skrev så fort som han gjorde, gikk ut over kvaliteten, mente de.

– Dette med tidsbruk, både forfatterens og leserens, er et stadig tilbakevendende tema i bokanmeldelser. Det blir ofte påpekt som noe positivt hvis en forfatter har trukket seg tilbake og brukt flere år på å skrive. Og hvis anmelderen mener en bok fortjener å bli lest sakte, så betyr det at den er god. Referansene om forfatterens og leserens tidsbruk er ment å si noe om den litterære kvaliteten, sier forskeren.

• Les også: Ny bok: – Det finnes ikke én rett tolkning av litteratur

Sakte-trend

Langsomhetsidealet har bredt om seg også i vår tid. Vi har fått en sakte-bevegelse: slow food, slow cities, sakte-TV – til og med det å gå sakte på ski. Men er det slik at sakte har mer verdi enn fort? Tina Skouen er slett ikke så sikker.

– Selvsagt er det en grense for hvor fort du kan skrive uten at det blir trykkfeil og skurr. Og man kan ikke nekte for at resultatet og kvaliteten som regel blir bedre med bedre tid. Samtidig er det noe poserende over hele slow-bevegelsen. Dette med å sette seg ned med en god bok og ta seg god tid – det kan fort bli noe snobbete over det. Selv leser jeg utrolig fort, og jeg tror virkelig ikke at jeg får mindre utbytte eller verdsetter det jeg leser mindre av den grunn.

Referanse:

Tina Skouen: The Value of Time in Early Modern English Literature. Routledge forlag. ISBN: 9781472488053. Sammendrag.