- Det er ikke lenger like lett å se over til nabogården i norske bygder, det gror nemlig igjen med busker og trær. Urbanisering og nedlegging av gårdsbruk fører til at landskapet i bygdene, som tidligere ble holdt i hevd på grunn av landbruksdrift, mister både særpreg og kvaliteter, sier Morten Clemetsen.

Clemetsen er forsker ved Norges landbrukshøgskole (NLH). Sammen med kollega Erling Krogh og en gruppe forskere fra Telemarskforskning, forsker han på endringer i kulturlandskapet.

Ikke alt skal bevares

Når folk flytter fra gårdene, og jorder gror igjen, forandrer landskapet seg raskt. Det kulturlandskapet vi er vant til å se når vi reiser gjennom bygdene, er kanskje ikke der om noen år. Der det var åpne enger, beitemarker eller jorder, vokser det til med løvskog og kratt.

Men er det egentlig så farlig? Kulturlandskapet er menneskeskapt ut fra vårt behov for å produsere mat. Hva er egentlig problemet med at naturen tar tilbake det som en gang var vill natur?

- Det er ikke nødvendigvis noe poeng i seg selv å bevare alt landskap bare fordi det har vært slik før, men vi bør vite hva som er konsekvensene av gjengroingen, både for oss selv som mennesker og for naturen, sier Clemetsen.

- Enkelte områder og visse typer kulturlandskap er det utvilsomt verdt å ta vare på. Det kan være fordi området har historisk eller kulturell verdi, det kan ha sjeldne vekster eller stort biologisk mangfold som er skapt av menneskers kultivering gjennom generasjoner, eller det kan være så vakkert at man ønsker å beholde det slik.

Verdifulle kulturminner

- Mange landskap har en kulturhistorisk dybde som gjør dem til like verdifulle kulturminner som det ypperste i vår bygningsarv, sier Clemetsen.

- Det kan være landskapsområder med kontinuerlig drift og bosetning gjennom mange hundre år. Slike områder utgjør en helhet som man har strevd for å få fram på våre friluftsmuseer, men aldri helt har lykkes med.

- Jeg tenker blant annet på hele grender i sørnorske dalfører som Hjartdal i Telemark eller indre fjordbygder på Vestlandet som Mauranger og Herand inn under Folgefonna. Og hva med seterlandskapet, som på mange måter er i en særstilling i Europa? spør Clemetsen.

Også fjellandskapet, som er så viktig for folks rekreasjonsbehov, gror til slik at det blir mindre fremkommelig. Utsikten er heller ikke hva den en gang var når det vokser til med trær og kratt.

Vår felles kulturarv

- Dessuten er landskapet en del av vår felles kulturarv, og her snakker vi ikke bare om de riktig gamle landskapene. Også nye landskap, formet på 1960-, 1970- og 1980-tallet, har folk et forhold til. Folk har jo bodd her og mange bor her fortsatt. I slike områder ser vi også økende gjengroing, kanskje særlig i Nord-Norge. Vi merker reaksjonene nå når folk flest begynner å erfare konsekvensene av gjengroingen. Det gjør noe med trivselen i hverdagen og vår egen identitet.

Og det er ikke tvil om at kulturlandskapet i mange tilfeller i seg selv er et grunnlag for næringsvirksomhet i bygdene, for eksempel turisme. Med de endringene som skjer i økende tempo i landskapet i dag, så er store deler av reiselivets produktgrunnlag - de varierte landskapsopplevelsene - i ferd med å forsvinne. Hvem tar ansvar for det?

Opplevelseslandskap

- Det vi ser på er blant annet hvordan landskapet i større grad omformes til et opplevelseslandskap. Noe vi oppsøker for å bekrefte vår identitet, for å få rekreasjon og en positiv opplevelse. På mange måter har landskapets funksjon endret seg fra å være et produksjonslandskap, det vil si en nødvendig ressurs for å produsere mat, tømmer etc., til å bli et “konsum” eller opplevelseslanskap. Landskapet dekker ikke lenger bare våre fysiske behov for næring, tekstiler, bygningsmaterialer etc.. Landskapet utgjør i større grad i seg selv et produkt vi trenger for å slappe av, rekrere og føle tilhørighet, sier Clemetsen.

- Aurland er en av de bygdene vi undersøker, og her har lokalsamfunnet gjennom mange år vært vant til å dekke allmennhetens behov for attraktive landskap, både gjennom statlig landskapsvern og turistindustri. Her arrangeres det blant annet dugnader for å holde kulturlandskapet i hevd. Mange av dem som er med bor ikke selv i Aurland, men reiser dit for å delta i dugnaden, og knytter seg på den måten til landskapet og bygda. Dette er en spennende “markedsnisje”, og gir en ny form for tilhørighet som føles meningsfylt, kanskje nettopp i vår tid med store samfunnsendringer og rask teknologisk utvikling.

- Samtidig viser slike tiltak at det er mange måter å organisere arbeidet med å pleie kulturlandskapet på, sier Clemetsen.

- For noe av problemet er nettopp at bøndene ikke lenger kan ta på seg hele ansvaret for å holde det norske kulturlandskapet i hevd, selv om et aktivt landbruk må være en bærebjelke i et hvert bygdelandskap.

Ikke bare bondens ansvar

- Vi kan ikke vente at bønder på idealistisk grunnlag holder ved like kulturlandskap som samfunnet ønsker å opprettholde. Spesielt ikke når det er et uttalt mål at landbruket skal effektivisere, det vil si at vi skal ha færre bønder og større gårdsbruk. Dette gir mindre rom for beiting i utmark og andre ekstensive driftsformer, som bidrar til et allsidig kulturlandskap.

- Landskapet er et kollektivt gode som vi må være villige til å betale for. Derfor er det nødvendig å finne nye gode modeller for forvaltning av kulturlandskapet.

Lær av Frankrike

Clemetsen mener vi har mye å lære av andre land, for eksempel Frankrike. Der har de lang erfaring med å koble landskapsforvaltning med bygdeutvikling i såkalte regionale naturparker. Kommunene i et distrikt inngår et frivillig partnerskap med staten, og sammen lager de planer og gjør prioriteringer.

De regionale naturparkene får tilført midler til utvikling av lokalt næringsliv, landbruk, og skjøtsel av kulturarv og landskap.

I de aktuelle regionale områdene samarbeides det med fagfolk, både når det gjelder å kartlegge kulturlandskapet, og for å finne gode måter å holde landskapet i hevd på. Det vil si at ansvaret for å holde landskapet og kulturarven ved like - til felleskapets beste - ikke lenger bare er den enkelte bondes ansvar.

Tenke nytt

- Uansett må vi tenke nytt i Norge når det gjelder forvaltning av kulturlandskapet. Vi har en mulighet nå når staten vil overføre mer ansvar og penger til fylker og kommuner for å løse denne oppgaven.

- Blant annet skal det utvikles regionale miljøprogrammer, der hvert fylke selv i stor grad definerer hva som er viktig i forhold til å pleie og utvikle landskapet. Og landbruket kan ikke gjøre denne jobben alene, her må flere sektorer inn og ta ansvar, sier Morten Clemetsen.