Når et menneske trenger helsehjelp og må på sykehus, kan vedkommende oppleve en krise. Hvordan man blir møtt i en slik situasjon, kan være ulikt avhengig av hvem man møter og hvordan situasjonen på avdelingen er.

Sykehusprest Ane Inger Bondahl Søberg ved Sykehuset Innlandet erfarte at pasientene ofte hadde et behov for å prate også om de store temaene i livet. 

– Jeg ble interessert i hvordan pasientene ble ivaretatt når de hadde behov for å snakke om sin eksistensielle tematikk etter en livstruende hendelse. Spesielt når en person kommer inn på sykehuset etter å ha utført et selvmordsforsøk.

Erfaringer med selvmord

Som en del av studien snakket hun med åtte pasienter som fortalte sin historie, både foranliggende til selvmordsforsøket, hvordan de hadde det på sykehuset og tanker i etterkant av selvmordshendelsen. 

Utover å snakke med pasienter snakket hun også med ansatte i sykehuset, både ulike type helsepersonell og sykehusprester.

Vi vet at det er omlagt 4–6.000 som innlegges på norske sykehus etter et selvmordsforsøk. 

Videre var det 268 pasienter som døde i selvmord under døgnopphold i Psykisk helsevern i perioden 2010–2020. I perioden 2008–2015 var det 1.910 personer som døde av selvmord under eller etter kontakt med spesialisthelsetjenestene.

En pasientrettighet

På tross av at det medisinske nødvendigvis har et hovedfokus, har pasientene rett til også å bli møtt på sine eksistensielle og åndelige behov.

– I sykehusene ønsker man at pasientene skal bli ivaretatt på fire ulike områder: psykiske, fysiske, sosiale og eksistensielle/åndelige behov. Pasientene har rett til å bli møtt på disse fire områdene.

Å snakke om eksistensielle og åndelige temaer er en av sykehusprestens hovedoppgaver.

Søberg uttrykker at det er et viktig anliggende å snakke med pasientene om disse temaene, hvis pasientene ønsker og har behov for det.

Sykehuspresten tar ikke notater

– Noen pasienter er for eksempel redde for å dø, andre er usikre på hva som skjer etter at de er døde. Men det kan også være sorg knyttet til å forlate dem man er glad i. Samtalene om sorg kan også handle om tapet av mennesker som døde for lenge siden.

Betydningen av relasjoner er også et vesentlig tema. Dette blir ivaretatt av både behandlere og sykehusprester.

– Andre opplever det viktig å snakke om eget livssyn og betydningen dette har når man har det vanskelig.

– Det er også de som erfarer det godt å kunne prate med sykehuspresten fordi denne ikke noterer ned det som blir sagt. Eller at pasient og sykehusprest bare kan være sammen – uten å si så mye.

Tid er et viktig redskap

Å få gitt rom til eksistensielle temaer som liv, død, tap, glede, tro, tvil, mening og meningsløshet kan derimot være vanskelig i en travel sykehushverdag.

– Som sykehusprester disponerer vi vår tid på en annen måte enn for eksempel sykepleiere og leger. Tid er et viktig redskap for oss. Vi må gi tid til den vi samtaler med slik at pasienten opplever å bli hørt og tatt imot med det de ønsker å reflektere over. 

Eksistensielle temaer oppleves også som viktig blant behandlerne Søberg snakket med:

– Behandlerne så på tematikken som viktig, men det var ikke alltid lett å gjennomføre en samtale om disse temaene i praksis. Om det var at de ikke hadde nok kompetanse eller var for usikre for å gå inn på de vanskelige temaene, er uklart. 

Men at det var utfordrende å samtale om disse temaene, var det flere som uttrykte.

Presten brukes ikke som en ressurs

– Det vi ser knyttet til eksistensielle temaer, er at behandlerne snakker om andre temaer enn sykehuspresten. Det kom frem at de snakket om temaer som økonomi, jobb og relasjoner. 

Hos sykehusprestene var det mer fokus på død, liv og selvmordsforsøket.

– Behandlerne synes ikke så tydelig å gå inn på de tyngre temaene som man tenker kan være relevante for folk som har forsøkt å ta livet sitt.

Selv om de fleste av pasientene opplevde at de ble møtt på en god måte, gjaldt ikke dette alle.

– Noen pasienter fikk ikke snakket om de temaene de ønsket, sier Søberg.

Hun forklarer at man kan si at faggruppene snakker om ulike temaer og at de ivaretar sine spesifikke fagområder. Dette kan være en forklaring på at eksistensielle temaer ikke alltid blir ivaretatt av behandlerne.

– Vi ser også at behandlerne ikke nevner sykehusprestene som en mulig støttespiller hvis eller når de møter vanskelig eksistensielle temaer. 

Lytte, tie og tale

Søberg forteller at pasientene opplevde en grad av meningsløshet i tiden før de bestemte seg for å ta livet sitt. Det kunne være knyttet til sykdom, økonomisk tap, relasjonsbrudd, tidligere traumer for å nevne noe. Dette kunne igjen føre til at de blant annet opplevde skam, hadde et dårlig selvbilde eller opplevde selvforakt.

– I tiden etter selvmordsforsøket erfarer noen en positiv vending i livet. De vil finne nye meningsfulle oppgaver. Mens andre opplever at hvis ting ikke endrer seg, så kommer de til å begå et nytt selvmordsforsøk.

Hun sier videre at eksistensielle temaer er underkommunisert, og behandlere kan synes å ha for lite kompetanse på det. 

– Sykehuspresten er en viktig ressurs som burde trekkes mer frem. Samtidig er dette et tverrfaglig anliggende som vi må jobbe sammen om, sier Søberg.

Hun mener vi må bli mer frimodig når det kommer til å snakke om de eksistensielle temaene. Hennes erfaring er at pasientene ofte ønsker å snakke og reflektere over det som er utfordrende hvis de får anledning.

Ingen sitter på alle svarene

For sykehusprestene er det å snakke om store spørsmål, som det ikke nødvendigvis finnes svar på, en del av hverdagen. Dette gjelder ikke i like stor grad for behandlerne.

– Som sykehusprest har vi ikke alltid svarene. For oss gjelder det å lytte og høre hva pasientene tenker på. Legen, psykologen eller sykepleieren har heller ikke alltid svar. Slik sett må også de finne måter å kommunisere at verden ikke alltid oppleves meningsfull og at de kanskje ikke alltid har en løsning på det. 

Søberg sier at utfordringen her kan nok også være at behandlere og sykehusprester har ulike forventninger knyttet til sine roller. Det fører kanskje til ulik tilnærming når pasientene stiller slike spørsmål.

– Studiene viser at behandlerne fort søkte løsninger, noe som ikke alltid finnes som igjen kan gi en opplevelse av å ikke strekke til.

Ulike profesjoner har ulike tradisjoner 

– På en side skulle man ha forventet at eksistensiell kompetanse ligger i helseprofesjonene. Psykologer har vært veldig tydelige ved flere anledninger på at det å snakke om en gud ikke har vært en del av deres utdanning. 

Legene på sin side har en utdanning med en naturvitenskapelig orientering. Der det kan være vanskelig å plassere noe som handler om religiøsitet.

Sykepleierutdanningen har en annen tradisjon hvor eksistensielle temaer har blitt mer vektlagt. Generelt kan man si at personlige livssyn ofte er blitt avgjørende for hvordan åndelige- og eksistensielle temaer er vektlagt i møte med pasientene.

– Sykepleierne har en tradisjon for at de har snakket om slike ting. Likevel er det noen som har bedre teft for slik samtaler enn andre. Det personlige har stor betydning, sier hun.

Det er derfor ikke bare det faglige som har betydning for om behandleren snakker om for eksempel livssyn og religion eller eksistensielle temaer generelt.

Etterlyser mer kompetanse

Behov for mer kunnskap om eksistensielle temaer knyttet til selvmordsproblematikk var en del av vedlegget til regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord, som kom i 2020. 

Det er for øvrig en nasjonal faglig retningslinje fra helsedirektoratet på trappene nå. Her er ikke eksistensiell tematikk vektlagt. Derimot oppfordres det til etisk refleksjon for ansatte. Etisk refleksjon kan stimulere til verdifokusering og et eksistensielt fokus, men ikke nødvendigvis. 

Igjen vil kompetanse og personlig interesse hos behandlere være avgjørende for at eksistensiell tematikk blir tydelig ivaretatt. Eventuelt at man har tverrfaglig samarbeid der også sykehusprest eller annen livssynsbetjening involveres.

– Dette kan igjen tyde på at kompetansen og forståelsen for den eksistensielle samtalen som en helsefremmende komponent, ikke er god nok. Videre at betydningen av eksistensiell refleksjon er et underkommunisert eller nedvurdert tema.

Referanse:

Ane Inger Bondahl Søberg: Eksistensielle temaer i samtaler med pasienter i selvmordsrisiko. Hvordan ivaretas eksistensielle temaer i samtaler med personer med selvmordsrisiko i spesialisthelsetjenesten – med særlig fokus på sykehuspresters rolle? Doktoravhandling ved MF Vitenskapelige høyskole, 2023. Sammendrag.

Ane Inger Bondahl Søberg mfl.: Patients at risk of suicide and their meaning in life experiences. Archive for the Psychology of Religion, 2022. Sammendrag. Doi.org/10.1177/00846724221137620

Om studien

Forskningsarbeidet til Ane Inger Bondahl Søberg har vært tilknyttet Forskningssenter for eksistensiell helse, Sykehuset Innlandet og MF Vitenskapelige høyskole, Oslo.

Artikkelen er produsert og finansiert av Sykehuset Innlandet HF

Sykehuset Innlandet HF er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Sykehuset Innlandet HF?

• 

  Pasienter sliter med utmattelse etter hjerne­slag, og behandlerne vet ikke hva de skal gjøre

• 

  Pasienter og pårørende bør involveres mer ved langvarig sykdom

• 

  Slik kan traumatisert ungdom oppleve mening i livet

• 

  Slik kan bygdefolk med psykiske lidelser få bedre behandling

• 

  Tre ganger så mange døde under pandemien, men ikke av korona: – De ville ikke være en byrde

• 

  Forskere håper dette kan gjøre ryggkirurgi mer vellykket

Les flere saker fra Sykehuset Innlandet her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER