– Vi lever i et samfunn med et nesten religiøst forhold til arbeid, mener antropolog Marianne Rugkåsa.

I sin ferske doktoravhandling kritiserer hun koplingen mellom arbeid og integrering i norsk politikk.

Rugkåsa har studert et offentlig arbeidsmarkedstiltak for minoritetsetniske kvinner med liten eller ingen skolebakgrunn.

– Koplingen mellom arbeid og integrering er problematisk: Verdigheten henger så tett sammen med å være produktive arbeidere.

– Er du ikke i arbeid på grunn av dårlig helse eller fordi du ikke slipper inn, så mister du på en måte verdighet, sier Rugkåsa.

Hun mener integrasjon handler om mye mer enn arbeid.

– Du kan være integrert uten å være i arbeid: Du kan gjøre samfunnsnyttig arbeid, jobbe i politiske eller religiøse organisasjoner, du kan finner mening og føle deg integrert gjennom å være mor.

Rugkåsa var på feltarbeid i nesten et år, deltok i arbeid i kantina, i norskundervisning, jobbsøkerkurs, og i formelle og uformelle møter.

Blir ikke integrert av å jobbe alene

I enkelte tilfeller kunne det vært bedre for noen kvinnners integrasjon hvis de slapp å jobbe, tror Rugkåsa.

– Hvis du vasker et industrilokale alene etter at alle andre har gått hjem blir du kanskje økonomisk selvstendig og kan forsørge din familie.

– Men det spørs hvor integrert du blir i samfunnet når du må jobbe alene uten at du kan snakke med andre, sier hun.

Rugkåsa tror det kan hende at man føler seg isolert på en sterkere måte enn før man begynte å jobbe.

– Ensformig arbeid, eller arbeidsoppgaver som en er overkvalifisert for, gir ikke nødvendigvis en opplevelse av selvrespekt eller tilhørighet, sier hun.

Mange av kvinnene Rugkås studerte starter i lavstatusjobber.

– Det var slike praksisplasser de fikk tilbudt, for eksempel plasser som renholder, i vaskeri, som barnehageassistent eller kantinemedarbeider.

– Dette er jobber med lav betaling, dårlige arbeidsforhold og liten anerkjennelse i samfunnet for øvrig.

Fellestrekk

Rugkåsa sier at hun ser likheter med tiltak for norske trygdemottakere, med samtidig er det også noen forskjeller.

– Du skal ha arbeid for å bli selvforsørger og for å bli integrert, sies det. Men for å komme i arbeid så må du bli lik alle andre, du må bli “normal”, du må bli som majoriteten, det vi si som middelklassen.

– Men norske trygdemottakere blir i større grad oppfattet som individer enn minoritetskvinnene. Norske rusmisbrukere representerer ikke den norske majoriteten, de er unntak, sier hun.

Hun ser også fellestrekk i normaliseringsprosessen:

– Også norske trygdemottakere blir i visse sammenhenger behandlet som barn som må bli oppdratt, sier Rugkåsa.

Må tenke annerledes

Rugkåsa håper arbeidet hennes kan bidra til å tenke annerledes rundt forholdet mellom arbeid og integrasjon, og at det bidrar til å problematisere de relativt snevre grensene for å kunne inkluderes i et velferdssamfunn.

– Kvinnene bør få mer tid. Regelverket må være mer fleksibelt. Det er også noe som “grasrotbyråkratene” mener. Introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere og flyktninger er på to–tre år. Det er få som ikke klarer seg så bra, og de skal få den tiden de trenger.

–Jeg tror ikke det beste for alle er å begynne jobbe med en gang. Er du for eksempel nyankommen i Norge og har fire små barn, kan det være best å være hjemme noen år for å oppdra barna og være omsorgsperson, sier Rugkåsa.

Bakgrunn:

Marianne Rugkåsa disputerte 1. desember ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo med avhandlingen “Transformasjon og integrasjon. Kvalifisering av minoritetsetniske kvinner til arbeid og deltakelse i den norske velferdsstaten”.