Sauebeite i rovdyrland

Inngjerdet sauebeite kan være eneste løsning for sauebønder i områder med svært store tap til rovdyr. Men avgrensede arealer gjør det vanskeligere å opprettholde produksjon, kvalitet, økonomi og dyrevelferd.

Published
På vanlig utmarksbeite ligger tilveksten på rundt 250 gram per dag. Forskerne vil finne ut om lammene kan oppnå samme tilvekstkurve på inngjerdet beite. (Foto: Jon Schärer)
På vanlig utmarksbeite ligger tilveksten på rundt 250 gram per dag. Forskerne vil finne ut om lammene kan oppnå samme tilvekstkurve på inngjerdet beite. (Foto: Jon Schärer)

Bakgrunn

Med politiske vedtak om levedyktige bestander av ulv, bjørn, jerv, gaupe og kongeørn i Norge, samtidig som det skal drives bærekraftig beitedrift i utmarka, er rovviltskader på bufe ikke til å unngå.

Tapsprosenten grunnet rovvilt er uakseptabelt høy i mange beiteområder og det er et stort behov for å iverksette effektive, forebyggende tiltak mot rovviltskader på beitedyr. I den siste rovviltmeldinga (St.meld. nr. 15 (2003-2004) - Rovvilt i norsk natur) anbefales tiltak som skiller rovvilt og bufe i tid og rom.

Dette innebærer at det må gjøres driftstilpasninger i besetninger som beiter i områder hvor det skal være faste forekomster av rovvilt.

Rovdyrsikker inngjerding er ett av flere tiltak som har vist seg å ha god forebyggende effekt.

Norsk viltskadesenter ledes fra Bioforsk Nord Tjøtta. Det er et nasjonalt kompetansesenter som skal bidra til gode løsninger av konflikter mellom vilt og næringsutøvelser, spesielt landbruksdrift.  

”Ulv og lam – hand i hand”, er neppe noe godt politisk slagord. Men det er politisk vedtatt at vi skal ha bærekraftige stammer av blant annet ulv, bjørn og gaupe.

Samtidig skal aktiv beitedrift i utmark kunne opprettholdes. I enkelte områder fører det til uforsvarlig høye tap, som har både en etisk og økonomisk side.

Et av de mest effektive tiltaktene for å skille sau og rovvilt er rovdyrsikre gjerder. Det skjermer sauen mot rovvilt, men samtidig oppstår nye utfordringer.

- Etter mange år med utmarksbasert beitedrift, har vi behov for mer kunnskap om beitedrift på avgrensede arealer. Det gjelder både på innmark, kulturmark og skogsbasert beitedrift.

Det sier forsker Inger Hansen ved Bioforsk Nord Tjøtta. Gjennom fagseksjonen “Miljø og utmark” arbeider de mye med forbebyggende tiltak mot rovviltskader på husdyr.

Gjerder ute

Bruk av beredskapsarealer eller flytting av sau til permantente inngjerdete beiter, er en form for styrt områdebruk for å skille rovvilt og bufe. I dag er det satt opp slike gjerder flere steder i landet, særlig i Nord-Trøndelag og Hedmark.

Med rovdyrsikker inngjerding menes gjerder som fysisk hindrer rovvilt fra å komme inn på beiteområdene for husdyr. Som oftest innebærer denne rovviltsikringen en eller annen form for elektrisk inngjerding.

Studier i Norge har vist at slike gjerder er et godt forebyggende tiltak, selv om gjerdene ikke er 100 prosent rovviltsikre. For eksempel var det en eller flere gauper innenfor rovdyrgjerde i Trysil i sommer, der 21 000 dekar er inngjerdet.

Men om en lykkes med å holde rovvilt ute, oppstår det lett nye problemer innenfor gjerdet. Et avgrenset areal gir større dyretetthet og dermed større smittepress.

Det kan gi redusert tilvekst og dermed dårligere kvalitet. I tillegg er det store kostnader ved å anlegge og drifte et slikt gjerde, og Bioforsk Nord Tjøtta gjennomfører derfor et prosjekt for å kartlegge beitekapasitet, dyrevelferd og kjøttproduksjon på inngjerdet sauebeite.

Kartlegge vegetasjon

Med rovdyrsikker inngjerding menes gjerder som fysisk hindrer rovvilt fra å komme inn på beiteområdene for husdyr. Bildet viser et seks tråders elektrisk gjerde. (Foto: Inger Hansen)
Med rovdyrsikker inngjerding menes gjerder som fysisk hindrer rovvilt fra å komme inn på beiteområdene for husdyr. Bildet viser et seks tråders elektrisk gjerde. (Foto: Inger Hansen)

Sauen går normalt rundt 100 dager på fritt utmarksbeite. Hvis det skal erstattes av et inngjerdet areal, vil beiteperiode og dyretetthet ha mye å si for slitasjen på beitet.

Tidligere forsøk viser at det trengs cirka ett dekar per beitedyr på innmark.

Men på utmark med mer variert vegetasjon og topografi, er man nødt til å kartlegge vegetasjonen, slik at en kan beregne beitekapasiteten.

Tidligere studier har kartlagt beiteverdien til ulike vegetasjonstyper. Arealfordelingen av de forskjellige vegetasjonstypene i et beiteområde danner grunnlag for å beregne hvor mange dekar beite som trengs per dyr.

- Hovedmålet er å optimalisere planteproduksjon, dyrevelferd og lammekjøttproduksjon på disse avgrensede arealene. Resultatet skal danne grunnlaget for å lage en standard på hvordan slik beiting kan foregå, sier Hansen.

Krav tilvekst

Gjennom dette prosjektet vil vegetasjonen bli kartlagt i ti beiteområder i Namdalen. Videre skal lammene veies flere ganger i beiteperioden for å beregne tilveksten på lamma.

På vanlig utmarksbeite legger hvert lam på seg rundt 250 gram per dag, og forskerne vil finne ut om lammene kan oppnå samme tilvekstkurve på inngjerdet beite.

- Dyr som går på avgrenset beite i flere år kan lett bli utsatt for mage- og tarmparasitter, noe som vil være negativt for lammetilveksten.

- En slik situasjon er også negativ for dyrevelferden. Tilvekst, produksjonsresultater, innvollssnyltere og sjukdom vil derfor være parametre for å måle dyrevelferd, sier forsker Inger Hansen.