En revitalisering av den norske tradisjonen med sanking av ærfugldun kan ha en positiv effekt på forholdet mellom ærfugl og lokalbefolkning på Grønland og Færøyene.
Ærfuglen er vår største marine dykkand. Den finnes langs hele norskekysten fra Hvaler til Øst-Finnmark, samt på Svalbard. Den norske bestanden er anslått til ca. 190.000 par (2004).
Arten hekker også i Nord-Amerika, på Grønland, Island, Færøyene, samt i Skottland, Østersjøen og Sibir. Den norske ærfuglbestanden er for det meste stasjonær.
Flere tusen fugler fra Østersjøbestanden overvintrer i Trondheimsfjorden og en del av den sørnorske bestanden trekker sørover til Danmark.
Ærfuglen hekker normalt første gang i en alder av 2-4 år. Paret dannes om høsten og parbåndet løses opp når hunnen er i gang med rugingen.
Ærfuglhunnen fôrer reiret sitt med myke dun som er velegnet som fyll i dyner o.l. De 4-6 eggene legges i mai-juni og ruges av hunnen i 26-28 dager.
Dunsanking har vært en viktig næringsvei langs kysten fra Store Tamsøy i Finnmark til Tautra i Nord-Trøndelag.
Dun og fjær ble brukt som betalingsmiddel allerede på 800-tallet og kildemateriale fra 1700-tallet viser at halvannen kilo dun omtrent var like mye verdt som ei ku.
Beregninger rundt år 1900 tyder på en årsproduksjon på om lag 1000 kilo renset dun, det vil si dun fra om lag 60 000 ærfuglreir.
Ekstreme egenskaper
– Dunsanking er en unik tradisjon og et av de beste eksemplene som finnes på bærekraftig bruk av utmarksressurser, forteller forsker Thomas Holm Carlsen ved Bioforsk Nord Tjøtta.
I dag blir ærfugldun hovedsakelig brukt i dyner, men i framtida bør det være mulig å benytte dette eksklusive materialet også i andre typer produkter som for eksempel ekstrembekledning.
Ærfugldun har flere unike egenskaper som man ikke finner i gåsedun eller syntetiske materialer. For det første henger de enkelte fjærene svært godt sammen slik at dunet danner en myk, sammenhengende dott som ikke klumper seg.
Et ærfuglreir gir om lag 15 gram dun og til en dundyne går det med om lag 1 kg dun. Med andre ord er det behov for dun fra 50-70 reir for å fylle ei dyne. (Foto: Morten Günther)
Etter komprimering finner duna raskt tilbake til sin naturlige form og sitt naturlige volum. Ærfugldun puster slik at kroppsfuktighet kan unnslippe. I tillegg har duna en temperaturregulerende effekt slik at en kan benytte dunklær og dundyner også i sommerhalvåret uten at det blir for varmt.
Bærekraftig utnyttelse sikrer ærfuglbestanden
– Vi ønsker å revitalisere dunsankingstradisjonen, forteller Carlsen.
– Vi ønsker å bidra til regional næringsutvikling. Dessuten ønsker vi å utvikle produktet til et økonomisk bærekraftig produkt.
Globalt har ærfuglbestanden gått betydelig tilbake de siste 50 årene. Dette skyldes blant annet jakt, ikke-bærekraftig egg- og dunsanking, drukning i fiskegarn, oljeutslipp og blyforgiftning (som følge av skadeskytin med hagle).
CAFF – Conservation of Arctic Flora and Fauna har derfor utviklet en bevaringsstrategi for ærfugl der målet er å bevare, beskytte og gjenoppbygge populasjoner gjennom bærekraftig utnyttelse av ærfugl som ressurs.
Ærfugl som husdyr
Først må duna tørkes og ristes. Deretter blir duna renset for hånd ved hjelp av ei dunharpe. Renseprosessen er tidkrevende og det tar bortimot en uke å håndrense en kilo ærfugldun. (Foto: Morten Günther)
Ved å bygge tørre skjul av stein eller tre har øyværingene klart å lokke ærfuglen til seg. Ærfuglhus finnes i en rekke farger og fasonger – både eneboliger og rekkehus. De største kan ha hekkeplass for mellom ti og tjue fugler.
Før ærfuglhunnen kommer på land i begynnelsen av mai fôres husene med tørket tang som danner underlag for reirene. Dette hindrer at mose og gras blander seg i dunet.
Annonse
Gjennom hekkesesongen opptrer lokalbefolkningen som fuglevoktere som beskytter reirene mot mink og andre rovdyr. Når fuglene forlater reirene blir dunet samlet sammen, renset og brukt som fyll.
Vegaøyan verdensarvområde fikk sin UNESCO-status i 2004, blant annet fordi tradisjonen med ærfuglrøkting og dunsanking ansees å være unik i global sammenheng. Ærfuglen har en sentral plass på Vega og arten har fått sitt eget museum og dokumentasjonssenter, “E-huset”.
Flere av dunværene på Vega holdes fortsatt i hevd selv om fuglevokterne ikke lenger er fastboende. Dette er mulig takket være økonomisk støtte fra norske myndigheter.
Tester ærfuglhus av plast
Norske edderdunsdyner selges for opptil 60 000 kroner pr. stk., men de har lang levetid og går gjerne i arv fra generasjon til generasjon. (Foto: Morten Günther)
Tidligere ble det sanket opptil fem tonn ærfugldun på vestkysten av Grønland. Egg- og dunsanking foregikk midt i hekkesesongen uten særlig hensyn til ærfuglbestandens overlevelse og bærekraft.
Etter en dramatisk bestandsnedgang har utviklingen heldigvis snudd, forteller Aksel Blytman i KNAPK (Grønlands største organisasjon for fangstfolk og fiskere).
Dunsanking er i dag så godt som fraværende på Grønland, men gjennom nordisk samarbeid håper man nå å få i gang en mer bærekraftig ressursutnyttelse som kan være til nytte både for lokalbefolkningen og ærfuglbestanden.
– Vi har allerede testet ut en ny type plasthus i to ulike områder på Grønland, forteller Carlsen. Målet er å få de grønlandske ærfuglene til å hekke under tak slik at man kan samle duna etter at hekkesesongen er avsluttet.
Også på Færøyene ser man nye muligheter. Færingen Jens-Kjeld Jensen har nylig bygget 35 ærfuglhus på Nólsoy utenfor Torshavn. Færøyene har ingen egentlig dunværtradisjon, men det ble gjort spede forsøk med ærfugloppdrett allerede på 1760-tallet.
Problemet var at fuglene ble skutt så snart høsten kom, forteller Jensen. Den færøyske bestanden er relativt stabil og teller i dag cirka 7 000 par ærfugl.
Industrialisert dunnæring på Island og i Canada
– På Island og i Canada er dunnæringa mer industrialisert, forteller Guðbjörg Helga Jóhannesdóttir i Bændasamtök Islands.
Annonse
Ærfuglhus på øyværet Lånan i Vega kommune. (Foto: Morten Günther)
Tusenvis av ærfugl blir gjerdet inn for å holde rovdyrene unna og dunet blir renset med maskin. Island produserer alene rundt tre tonn med dun pr. år, noe som tilsvarer rundt 70 prosent av den globale produksjonen.
Det meste av dunet blir eksportert til USA, Japan og EU der det benyttes som eksklusivt isolasjonsmateriale.
