Historieprofessor Jan Bjarne Bøe ved Universitetet i Stavanger tok med barnebarnet på Kaptein Sabeltann-forestilling. Det ga inspirasjon til å gi skrive bok om pirater.

Når piraten vises fram for barn er det gjerne stereotype kjennetegn som trekkes fram. Han har lapp over et øye, ørering, treben, papegøye på skulderen – og selvsagt en krok i stedet for en manglende arm.

Boken Pirater – fra mord til moro starter med en skildring av Bøe og barnebarnets nattlige besøk til Dyreparken for å se Kaptein Sabeltann-forestillingen.

I løpet av 20 år er forestillingen sett av over én million små og store mennesker. Pirater har dessuten vært viktige skikkelser i populærkulturen gjennom mange tiår. Blant de mest kjente er Kaptein Krok i Peter Pan, visualisert gjennom Walt Disneys tegnefilm fra 1953.

For voksne er kanskje filmserien Pirates Of the Caribbean mer aktuell, med Johnny Depp som kaptein Jack Sparrow. Neste år kommer fjerde film i serien. Men hvorfor lar vi oss fascinere over piratene?

– Barns fascinasjon skyldes balansen mellom fare og trygghet, der de sitter på fars eller mors fang. Kaptein Sabeltann er farlig og gjør slemme ting, men han er dum og alltid uheldig. Derfor blir ikke ungene redde. Selv om det kan være skummelt, så vinner det gode til slutt, påpeker Bøe.

Historisk skildring

I boken forteller han om hva piratene i Karibia historisk sett var – det liv de levde til sjøs og på land, deres våpen og skip, hvordan de behandlet fangene, deres drømmer om det gode liv – og hvorfor drømmene så sjelden ble til virkelighet.

Boken forklarer også den internasjonale bakgrunnen for piratvirksomheten på 1500-1700-tallet, hvordan de organiserte sitt liv, og hvorfor piratvirksomheten opphørte.

– Mitt motiv har vært å tegne et bilde av den historiske piraten og hvordan dette bildet har endret seg gjennom tidene. Det er flere kjente ”pirattegnere”, sier han.

Forfatteren Daniel Defoe (1660-1731), mest kjent for Robison Crusoe, tegnet et bilde av hva piraten var, men er også historisk kilde. Defoe beskriver piratene som onde og ulykkelige, men de skildres likevel som individer.

Robert Louis Stevenson (1850-94) regnes som den nest største sjørøverfortelleren med boka Skatten på sjørøverøya. Her plasseres piratene innenfor den moderne romanen som levende personer. Den siste store pirattegneren er Walt Disney, som tar piraten inn i den moderne underholdningsverdenen.

Vikinger

Bøe peker på at piratbildet har vært gjennom en enorm utvikling på den lange reisen fra Defoe til Disney, men at bildet stemmer dårlig med det piratene historisk sett var. Han mener at de er myter som har endret seg over tid og trekker linjer til vikingene.

– I sin samtid var de fryktet og sett på som en trussel mot det siviliserte samfunn. Men etter hvert som tiden går, fremstår de gjerne som mindre farlige og mer stuereine.

– Piratene er som vikingene, historiske skikkelser som etter hvert er blitt gjenstand for beundring og underholdning, og fremstilt i tekst, bilder og på scene som blott og bar underholdning. Piratene er blitt det materialet som drømmer lages av. De trigger fantasien og er en flukt bort fra hverdagens krav og trivialiteter, mener han.

Avliver myte

I virkeligheten var piratene mer grusomme enn vi kan forestille oss, følge Bøe. Han viser til historikeres beretninger om de mest grufulle torturmetoder.

– De var ondskapsfulle, morderiske, moralsk avstumpede og de gjorde kvinner til enker og barn farløse, forklarer han.

Det er likevel en myte han gjerne vil avlive: Piratene tvang ikke folk til å gå planken.

– Hvorfor skulle de det når de bare kunne lempe folk over bord? poengterer Bøe.