Svartskjegg er over oss igjen. I oppfølgeren til suksessfilmen Pirates of the Caribbean spiller Johnny Depp en sjørøver som er klart inspirert av denne sjørøvernes sjørøver (selv om han også er inspirert av Keith Richards).

Samtidig holder arkeologer og andre forskere North Carolina i USA på med å undersøke det de mener er Svartskjeggs skip, Queen Anne’s Revenge. Så Svartskjegg kommer neppe til å forsvinne fra vår fantasi. Men hvem var han i virkeligheten?

Usikkert navn

Vi vet ikke så mye om hvem Svartskjegg egentlig var. Vi vet ikke en gang sikkert hva han egentlig het, selv om det er vanlig å anta at han var døpt Edward Thatch eller Teach. Rettskrivingsreglene var ikke like standardiserte den gang.

Svartskjegg begynte sin karriere som kaper for den engelske dronning Anne under hennes konflikt med franskmennene om kontrollen over koloniene.

En kaper var en slags pirat som kunne angripe skip helt lovlig, så lenge han holdt seg til skip som tilhørte fiendtlige makter.

Man kunne få kaperbrev utstedt fra sine egne myndigheter, og dermed bli en statsautorisert sjørøver.

Men det var ikke alle kapere som var like nøye med hvilke skip de angrep.

Så da krigen var over og dronning Anne ble etterfulgt av den upopulære (og tyskfødte) kong George I, fulgte Svartskjegg i fotsporene til mange kapere gjennom historien. Han ble en ekte sjørøver, en som kapret skip uavhengig av hva slags flagg de førte.

Herjet havet

Marinarkeologen og historikeren David Moore har sett på Svartskjeggs liv. Den tidligste skriftlige kilden som nevner Svartskjegg ved navn er fra 1717.

Den høsten opererte han sammen med to andre piratkapteiner, Benjamin Hornigold og Stede Bonnet. De tre herjet de buktene utenfor Delaware og Chesapeake.

Skikkelig fart i røveriene ble det da Svartskjegg fikk sitt berømte skip, Queen Anne’s Revenge. Og som seg hør og bør for en ekte sjørøver, røvet Svartskjegg skipet sitt også.

Egentlig var Queen Anne’s Revenge et fransk skip ved navn La Concorde. Man vet ikke nøyaktig når La Concorde ble bygget, men skipet ble eid av den franske handelsmannen Rene Montaudoin, som var sentral i den franske slavehandelen.

Slavehandel

Franske annaler viser at skipet ble brukt i slavehandelen, og seilte flere omganger i den såkalte trekanthandelen.

Mønsteret var det samme: Skipet satte ut fra den franske havnebyen Nantes om våren, lastet med varer som skulle byttes i slaver. Etter å ha kjøpt slaver på vestkysten av Afrika satt La Concorde kursen vestover mot Amerika.

Etter en hard overfart til den nye verden ble slavene solgt som arbeidskraft til sukkerplantasjene i de franske koloniene Guadeloupe, Martinique eller Saint Domingue (Haiti). Deretter ble kursen satt mot Frankrike igjen, med lasterommet fylt av sukker eller andre lønnsomme varer.

Men i 1717 gikk ikke overfarten til den nye verden som planlagt. Vi har gode kilder på dette fra kaptein Pierre Dosset og løytnanten Francois Ernaut, som begge var om bord i La Concorde.

Hard sjøreise

La Concorde nærmet seg koloniene, og som vanlig hadde overfarten til Amerika vært hard. 61 av de 516 slavene hadde bukket under for de umenneskelige forholdene under dekk.

Mannskapet hadde det ikke så trivelig de heller; seksten av dem var døde, og mange var rammet av skjørbuk og dysenteri.

Så da La Concorde støtte på Svartskjeggs pirater, som var om bord i to slupper, overga franskmennene seg etter å ha blitt overtalt av et par bredsider fra piratene.

Sjørøverne likte La Concorde så godt at de overtok skipet. De tok også med seg en kahyttsgutt og tre sjømenn (som sluttet seg til sjørøverne frivillig) og en styrmann, tre leger, to snekkere, to sjømenn og skipskokken (som ikke akkurat ga sitt samtykke). Resten av mannskapet og lasten ble satt i land.

Svartskjegg hadde fått sitt Queen Anne’s Revenge, og kunne nå virkelig bli den navngjetne piraten han er blitt i ettertid.

Hans plyndringsferder er blitt legendariske, men mest berømt er han for å ha blokkert havnen i Charleston i en hel uke.

Imagebevisst

Svartskjegg var svært imagebevisst. Det enorme svarte skjegget han anla var fryktinngytende nok i seg selv, og i følge mange vitner skal han ha brukt fyrverkeri i skjegget for å virke enda mer demonisk.

I kamp var han kjent for å fare fram med sabler og pistoler som en villmann.

I 1718 gikk Queen Anne’s Revenge og et annet skip fra Svartskjeggs lille flåte på grunn utenfor North Carolina. David Moore har funnet to øyenvitneskildringer til hendelsen.

I følge David Herriot, som var med da det skjedde, gikk Queen Anne’s Revenge på et rev og sank, mens en av Svartskjeggs slupper gikk ned et kanonskudd unna.

Forliset var ikke noe uhell, mente Herriot. Tvert om var det en kløktig plan. Skal man tro Herriots versjon av hendelsen, forliste Svartskjegg med vilje. Motivet var som man kan forvente av en ekte sjørøver: Grådighet.

Ville ikke dele

Svartskjeggs sjørøverflokk hadde nemlig vokst til flere enn 300 mann, og da blir det mange om beinet når byttet skal deles. Så hvis Herriot hadde rett, ville Svartskjegg kjøre skipene på grunn for å få flærre å dele med.

Svartskjegg sikret seg storparten av byttet selv, og seilte bort med en håndplukket besetning.

Svartskjegg fikk ikke mye tid til å nyte fruktene av dette kløktige kuppet. Et halvt år senere, den 22. november 1718, støtte han på en styrke sendt ut av guvernøren av Virginia, og ble drept i et blodig slag.

Svartskjegg skal ha blitt truffet av fem muskettkuler og fått hele 20 sverdsår før han døde. Da styrken vendte tilbake til guvernøren, dinglet hodet hans fra baugspydet.

Det er denne typen dødsfall som gir evig liv.

Les mer:

Nettsiden til Queen Anne’s Revenge Project.