Alterskapet er som regel den mest imponerende delen av inventaret i kirkene. I norske kirker finnes det omtrent femti alterskap som ble laget i middelalderen. 

Disse skapene har dører som kan åpnes og lukkes, alt etter som det passer i liturgien i en gudstjeneste.

Skapene inneholder gjerne helgenfigurer, malerier fra bibelscener og forgylte utskjæringer. Å lage et praktverk som dette krever store og varierte håndverksferdigheter.

Kristin Kausland fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) har forsket på produksjonen av alterskap fra senmiddelalderen, og da særlig alterskapene med opphav i Nord-Tyskland og Nederland.

Ikke én mester

Forskeren er tydelig på at særlig én langlivet myte om skapene må skrotes.

– Det har lenge eksistert en idé om at middelalderens praktfulle alterskap var designet og produsert med én person, en mester, som hjernen bak verket, med ren teknisk bistand fra andre håndverkere. Dette har kulminert i kunstnerbiografier der høyst usikre attribusjoner danner grunnstenene. Slike genierklæringer må vi komme til livs, sier Kausland.

Hun har i mange år kombinert metoder fra konservatorfag, kunsthistorie og naturvitenskap for å studere alterskap fra Nord-Europa i detalj.

Analysene hennes viser tydelige spor etter mange navnløse enkelthåndverkere, med mer eller mindre særpreg. 

– Deres innsats og preg på hvert enkelt skap har aldri blitt anerkjent eller diskutert på samme måte som det ene individet på toppen av det fiktive hierarkiet, mesteren, ofte supplert med et navn dratt fra fragmentariske kilder. Jeg prøver å lirke deres innsats ut av anonymiteten og med det belyse hvordan businessen foregikk, sier Kausland.

Hansaby var viktig for import av alterskap

Kausland har konsentrert seg om alterskapene fra senmiddelalderen i Skandinavia, som tidligere ble betegnet som hansakunst, med negativt fortegn.

– På midten av 1400 tallet var Lübeck i Nord-Tyskland et hovedsete for alterskapsproduksjon som ble fraktet over Østersjøen. Byen hadde makt og penger på grunn av hanseatenes handel, og alterskapene var en av eksportvarene byen tjente gode penger på. Man har så langt tenkt at all importkunst er hansakunst eller lybsk, men jeg har funnet mange skap som ble fraktet andre ruter, via andre, mindre kjente vesteuropeiske handelsveier, forteller hun.

I kirker og klostre langs norskekysten har det vært og er en rekke alterskap med opphav i Nord-Tyskland, så vel som Utrecht og Nedre Rhinen. 

Noen av de mest storslåtte er skapene fra Trondenes og Mariakirken i Bergen. Til og med til små kirker som Austevoll ble storslåtte skap bestilt. Disse er unike, for andre steder har krig religion og nye trender gjort at slike alterutsmykninger er flyttet og ofte ødelagt.

– Bergen var en sentral del av det internasjonale handelsnettverket til hanseatene, og hanseatene hadde handelsmonopol langs norskekysten fra Bergen og nordover. Fisk fra Norge ble eksportert via Bergen til resten av Europa, og varer som alterskap kom tilbake samme rute.

Kausland har ikke bare sett på alterskapene som finnes i Norge. Hun har også studert et utvalg alterskap i Sverige og Danmark som ble fraktet oversjøs over Nordsjøen og Østersjøen.

– Hvordan foregikk produksjonen når det kom en bestilling på et skap fra Skandinavia? Det er noe det jeg har forsøkt å finne svar på. Det finnes nesten ikke dokumentasjon i form av kjøpskontrakter eller brevutvekslinger, så da er skapet i seg selv den beste inngangsporten vi har.

Bringer enkelthåndverkerne fram

Metodene Kausland har brukt for å finne tilbake til én og én håndverker, kan ligne på kriminalteknologisk arbeid.

– Et alterskap består av mange enkeltdeler som krever ulik kompetanse for å lages. Det er blant annet snakk om utforming av selve skapet og figurene i tre, det er undertegninger og skisser som senere dekkes med malingslag, det er forgylling og dekor. De ulike elementene ble laget av ulike håndverkere som var spesialister på hvert sitt område.

– Jeg bruker strenge kriterier for å danne ulike profiler av håndverkerne, som på et kriminalteknologisk åsted. Skapene kan i utgangspunktet se veldig like ut: Motiver, helgener, attributter og fargebruk skulle være gjenkjennelig for kirkegjengerne, og de er alle laget innenfor en viss trend, stil eller tidspreg. Dermed blir verktøyet jeg bruker, viktig for å finne spor som peker mot noe unikt, som DNA.

Ved bruk av røntgen, pigmentanalyse, infrarød belysning, oppmålinger og studier under lupe kommer de enkelte håndverkernes unike arbeidsmetoder til syne, og Kausland har kunnet skape seg et så godt som mulig objektivt bilde av hver enkelt håndverker.

Med denne kartleggingen i bunn har det vært mulig å finne igjen samme håndverker i produksjonen av skap som ikke nødvendigvis er produsert under samme entreprenør eller på samme verksted, skap som aldri har vært knyttet sammen før.

Finner feil på verktøyet

Enkelte ganger er det også uforutsette feil i verktøysporene som gir svar.

– Vi finner et veldig godt og tydelig bevis for at det må være samme håndverker som har arbeidet på skapene i Köping og Arboga i Sverige og Bjugn i Norge, sier hun. 

Analyser viser at håndverkeren med ansvar for forgyllingsdekor brukte et stempel med en liten deformasjon i seg, som har forplantet seg på alle tre skapene. Lite visste han at han skulle bli gjenkjent 500 år senere på grunn av et misformet instrument i porteføljen sin. 

– Dette er det nærmeste jeg kommer det som jeg kaller DNA-bevis. Det morsomme er at disse tre skapene aldri har blitt knyttet sammen før, fordi kunsthistorien er på evige leting etter en gjenkjennbar mester. Disse skapene er alle laget av ulike malere og treskjærere, men forgylleren med det gjenkjennbare instrumentet var den samme, sier forskeren.

Et hovedpoeng for Kausland er at det er gjenstanden som skal være kilden til informasjon, og ikke forhåndsantakelser.

– Kunstteknologiske studier som disse fokuserer på informasjonen vi kan lese ut av gjenstanden i seg selv. På den måten ser vi hvilken informasjon alterskapene faktisk gir, og vi unngår også å se oss blinde på etablerte forestillinger om hvordan alterskapsproduksjonen har foregått, sier hun.

Sammenligner med filmproduksjon

At alterskapene tilskrives enkeltmestere, tror hun handlet om at dette var en effektiv måte for de første kunsthistorikerne å katalogisere og kategorisere den store bestanddelen «rotløs» kunst på. Et produkt selger gjerne bedre om man kan feste det til et navn. Det er lettere å huske en gjenstand knyttet til en historie, en biografi.

Produksjonen av alterskap minner forskeren mer om en moderne filmproduksjon. For det var flere mestere bak et skap. Det kan også sammenlignes med et moderne firma, som er rent entreprenørskap og forretning. 

Suksessen til hovedentreprenøren bak et skap handlet om å ha nok penger og nettverk til å skaffe kunder og samle et team av håndverkere og underleverandører. Alt dette måtte til for å lage et alterskap. 

– Selve utførelsen av de enkelte deler, både teknisk og stilistisk, har i høyeste grad vært preget av de enkelthåndverkerne, som var frilansere, dagarbeidere eller mer faste arbeidere, forklarer hun.

Håndverkere fra hele Europa

I Lübeck var det mange verksteder. Selv om håndverkerne kunne arbeide frilans under ulike mestere, var det likevel strengt regulert hvem som fikk lov til å danne et verksted, eller hva Kausland heller kaller et firma.

– Som i alle hansabyene hadde Lübeck håndverkerlaug, et indre kontrollorgan som skulle sikre kvalitet og som innebar blant annet at man måtte være innbygger for å få mesterstatus, sier hun.

Underleverandører, frilansere og dagarbeidere kom overalt fra. Mange reiste for å lære yrket utenbys. 

– Dette ser jeg også tydelig spor av i kunsten. Mens noe er strengt regulert, som hvilke materialer og konstruksjonsteknikker man bruker, er andre deler mer fremmed, med impulser og teknikker lært annetsteds i mer sørlige strøk.

Få skriftlige kilder om bestilling, produksjon og organisering har overlevd. Men i Sverige finnes det en utførlig og omfattende brevutveksling mellom munkene i Vadstena og en håndverker i Lübeck. Disse brevene bekrefter Kauslands forskning.

Brevene stammer fra da klosterkirken skulle ha nytt skap. Håndverkeren som fikk det prestisjefylte oppdraget, Hans Hesse, har gjennom kunsthistorien ufortjent fått tittelen mester og fått en hel rekke verk attribuert til seg.

Han var likevel mer som en utspekulert entreprenør å regne. Han fant treskjærere i Lübeck og malere i Rostock til å gjøre arbeidet. Selv skulle han bare gjøre en ubetydelig del av skapet. Til munkenes store fortvilelse viste han seg å være upålitelig. Han tok pengene og lot alterskapet stå halvgjort i de ulike verkstedene. Dermed ble kontrakten brutt og arbeidet overført til en annen håndverker.

Kilden viser det komplekse systemet som blir satt i sving når en ordre tikket inn. Lübecks kunst kunne på denne måten ha sitt opphav i alle østersjøbyene.

La kunsten snakke for seg

– Et viktig poeng for meg er å forankre kirkekunsten i de ulike håndverkstradisjonene, sier Kausland.

Årsaken er tydelig: Alterskapene er i veldig stor grad et resultat av ferdighetene til malere, treskjærere, kassemakere, smeder, beredere og forgyllere.

Synet på en mester og hans svenner eller undersåtter i et verksted er en hierarkisk modell som forskeren mener mange har tatt for gitt i en altfor lang periode.

– Mange av oppfatningene vi har om mesterne bak skapene, er resultat av tysk identitetsbygging på 1800-tallet. Jeg håper at vi i framtidens studier av middelalderens kirkekunst i større grad ser på hvilken informasjon gjenstanden gir også – og anerkjenner de mange, navnløse håndverkernes enorme betydning for denne delen av europeisk kulturarv, sier hun.

Referanser:

Kristin Kausland: Transcending Borders—Winged Altarpieces in Late Medieval Scandinavia. Kapittel i vitenskapelig antologi, The Medieval Scandinavian Art Reader. Scandinavian Academic Press, 2023. 

Kristin Kausland: Dusting the Dusk of the Dark Ages (DATILAS). Nettside på niku.no om avsluttet forskningsprosjekt.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIKU

Norsk institutt for kulturminneforskning er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NIKU?

• 

  Nå vet forskerne både når og hvem som bygget middelalderkirken Fløan kapell

• 

  Ifølge Sverres saga ble en mann i år 1197 kastet i en brønn for å forgifte vannet. Forskerne kan nå avsløre mer om hvem han var

• 

  Slik fant arkeologene «den forsvunne» Hamarkaupangen

• 

  Her kan du se hva arkeologene har funnet med georadar i ditt nabolag

• 

  Arkeologer fant dyrefigur fra vikingtid på Island

• 

  Snart kan du gå i Oslos paradegate fra middelalderen – på et annet sted enn der man først trodde

Les flere saker fra NIKU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER