Hvalfangergravene er blant de eldste og mest sårbare arkeologiske kulturmiljøene på Svalbard. Til nå har gravene vært eksepsjonelt godt bevart på grunn av det kalde klimaet og permafrosten. 

De siste tiårene har dette forandret seg.

Lise Loktu er arkeolog og forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Hun jobber med å sammenligne tilstanden og bevaringsforholdene til skjeletter og tekstiler fra flere store gravfelt i Smeerenburgfjorden i Nord-Vest-Spitsbergen nasjonalpark. 

Her ble til sammen 600 hvalfangere gravlagt på 1600- og 1700-tallet. Noen av disse ble gravd ut i perioden 1985–1990.

 – Gravene representerer et unikt arkeologisk kildemateriale som sjelden er bevart andre steder, verken i Europa eller verden for øvrig, sier Loktu.

Forskeren har seks år bak seg som arkeolog for Sysselmannen på Svalbard. Det var der hun først begynte arbeidet med hvalfangerne som aldri kom hjem. 

Nå er hun prosjektleder for forskningsprosjektet Skjeletter i skapet.

Mer nedbør, ras og erosjon – mindre permafrost

Resultatene så langt viser at de raske klimaendringene som er dokumentert på Svalbard de siste 30–40 årene, har store konsekvenser for kulturmiljøet.

Et varmere klima fører til mer ekstremvær med mer nedbør, rashendelser og jordsig som endrer landskapet. Permafrostens utbredelse minker, og det aktive laget tiner stadig dypere.

Kombinert med mindre havis og mer bølgekraft mot kystlinjen bidrar dette til å øke utvaskingen av sedimenter mot kulturmiljøene ved kysten.

 – På Likneset har vi dokumentert at mange graver ødelegges av disse klimarelaterte endringene, sier Loktu.

– Kistene kollapser slik at skjelett- og tekstilmateriale blir eksponert for inntrenging av sedimenter, vann og oksygen. Samlet sett bidrar disse prosessene til å eskalere den mikrobielle nedbrytningen av det arkeologiske materialet.

Og nedbrytningen skjer så fort at det er synlig fra år til år.

– Det haster med å få dokumentert disse gravene før de forsvinner helt og for godt. Det er fortsatt mye informasjon å hente.

 Nye skjelettanalyser forteller om helse og levekår

Analysene som er gjort av skjelettene utgravd i perioden 1985–1990, er gjennomført av osteolog Elin T. Brødholt ved Oslo Universitetssykehus. De har gitt helt ny informasjon om hvalfangernes helse og levevilkår.

Sammen har forskerne kartlagt en stor mengde data fra skjelett som skal benyttes i videre studier om den europeiske befolkningen på denne tiden.

 – Blant annet vil vi undersøke hvor de enkelte individene kom fra, hvordan de hadde det når de vokste opp, og hvilken rolle eller status de hadde i fangstarbeidet, sier Loktu.

Nye forhistorisk DNA- og isotopanalyser tyder på nasjonalt mangfold blant hvalfangerne. De kom trolig fra mange ulike europeiske land. 

Noen ser også ut til å ha vært norske, trolig fra vestlige regioner med mye mat fra havet.

 – Disse menneskene kom jo hovedsakelig fra Europa. Skjelettene kan derfor fortelle oss mye om både økonomiske, sosiale, religiøse og helsemessige aspekter i den europeiske befolkningen på 1600- og 1700-tallet, utdyper forskeren.

Auksjonerte bort de dødes klær

Selv om hvalfangerne i hovedsak var fattige mennesker, kan forskerne se tegn på sosiale forskjeller. 

Blant annet er gjennomsnittlig kroppslengde betydelig høyere på Likneset enn andre gravfelt i området. Det kan tyde på at de har hatt bedre sosiale og økonomiske forhold i oppveksten.

– Dette reflekteres trolig også gjennom omfanget og typer av klær de hadde med seg i graven. Vi vet at avdødes klær kunne bli auksjonert bort for å skaffe midler til pårørende i hjemlandet.

Spor i skjelettene forteller om hardt arbeid og mangelsykdom

Skjelettene på Likneset vitner om at hvalfangerne levde et tøft liv med perioder preget av underernæring og sykdom. 

Skjørbuk er trolig dødsårsaken til de fleste. Sykdommen er dødelig etter kort tid uten tilgang på C-vitaminer.

Sporene i skjelettene viser at de fleste levde med hardt arbeid fra svært ung alder. Mange har også slitasjespor som vitner om omfattende bruk av overkroppen.

– Disse beinforandringene har tidligere blitt knyttet til bruk av kajakk eller padling i forbindelse med jakt av sel og hval, blant annet hos inuitter. Kanskje hadde disse individene spesifikke oppgaver i fangsten, som roing, padling, harpunering eller lignende, sier Loktu.

Det er nå eller kanskje aldri

Den hurtige nedbrytningen av kildematerialet gjør at vi står i fare for å miste muligheten til å lære mer om menneskene som var hvalfangere på Svalbard for 300–400 år siden.

Det er kritisk nødvendig med mer forskning for å forstå hva som skjer og hvor fort prosessene går. Det haster også med å få sikret kunnskapen som dette kildematerialet representerer.

 – Gravene på Svalbard brytes nå raskere ned, og de blir gradvis vasket på havet av erosjon. Så det handler om å redde kunnskap som ellers i bare vil forsvinne, og som vi ikke kan få andre steder.

Blant viktigste kilder om fortidens mennesker

Forskeren understreker at de jobber i tråd med etiske retningslinjer for arbeid med menneskelige levninger og at arbeidet gjøres med stor respekt for individene.

– Det er mange etiske aspekter å vurdere i dette arbeidet. Vi ønsker å forstyrre gravfeltene minst mulig. Men i dette prosjektet utføres analysene på allerede utgravde skjeletter fra 1980-tallet.

I tillegg understreker hun at vi også må ta innover oss at graver er en av de viktigste kildene vi har om fortidens samfunn og menneskeliv.

– Det betyr ikke at man skal grave ut alle graver på Svalbard. Men det finnes ingen andre steder hvor vi har muligheter til å hente ut tilsvarende kunnskap. Det er nå eller aldri. Og vi må bruke sjansen før det er for sent.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIKU

Norsk institutt for kulturminneforskning er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NIKU?

• 

  Karl 12. fraktet digre krigsskip over land for å innta en norsk festning. Her har forskerne funnet den glemte veien

• 

  Arkeologer fant et spinnehjul fra 1200-tallet med hakekors i Tønsberg

• 

  Nå vet forskerne både når og hvem som bygget middelalderkirken Fløan kapell

• 

  Ifølge Sverres saga ble en mann i år 1197 kastet i en brønn for å forgifte vannet. Forskerne kan nå avsløre mer om hvem han var

• 

  Slik fant arkeologene «den forsvunne» Hamarkaupangen

• 

  Her kan du se hva arkeologene har funnet med georadar i ditt nabolag

Les flere saker fra NIKU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER