Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Maleriet Leiv Eiriksson oppdager Amerika ble mye omtalt da Nasjonalmuseet i 2023 valgte å ikke stille det ut.(Illustrasjon: Christian Krohg / Public domain / Wikimedia Commons)
Christian Krohgs kunstverk ble aldri sett på som særlig viktig. Helt til noen ville fjerne det
Etter fjorårets intense debatter har maleriet Leiv Eiriksson oppdager Amerika blitt et betydningsfullt verk i norsk kunsthistorie, mener kunsthistoriker Øystein Sjåstad.
I februar og mars i fjor var Christian Krohg og hans maleri av Leiv Eiriksson på alles lepper. Var bildet kolonialistisk? Fortjente det en plass i utstillingene på Nasjonalmuseet?
Én av dem som deltok i debatten, var Øystein Sjåstad. Han er professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo.
– For meg ble dette en kanoniseringsprosess minutt for minutt, sier Sjåstad når han ser tilbake på fjorårets tumulter i avisspalter og sosiale medier.
En kanon er ifølge Store norske leksikon (snl.no) et utvalg verker som gjennom tidene er blitt vurdert som typiske og innflytelsesrike. Det finnes ikke en offisiell liste. Sjåstad er heller ikke ute etter å lage noen.
– Jeg er ute etter å forstå mekanismene bak. En kanon er alltid i bevegelse, men det er noen kunstnere og noen verk som blir definert som veldig typiske for en bestemt epoke og derfor ekstra viktige, sier Sjåstad.
Leiv Eiriksson oppdager Amerika var ikke i nærheten av en slik status før maleriet plutselig havnet i søkelyset. Det skjedde da det ble kjent at Nasjonalmuseet i Oslo ikke ville ha det fremme som en del av den faste utstillingen sin.
– Leiv Eiriksson-bildet har aldri vært sett på som et særlig viktig kunstverk. Ikke før nå, sier Sjåstad.
Oppdager eller ankommer – hva skal verket hete?
Øystein Sjåstad var bedre kvalifisert enn de fleste til å mene noe om nettopp dette verket. Han var allerede godt i gang med en bok der maleriet spiller en sentral rolle.
Snart publiserer han en biografi om verket i tekstsamlingen (Post)Colonial Norway. Boka er knyttet til et forskningsprosjekt der Sjåstad deltar.
Først må man kanskje bli enige om hva maleriet skal hete. Sjåstad mener det er bedre med Leiv Eiriksson ankommer Amerika, og det er ikke bare fordi ordet oppdager kan oppfattes som kolonialistisk.
– Verket opererer med to titler. Den første jeg har funnet, er Leiv Eiriksson ankommer Amerika. Da Krohg stilte ut verket for første gang, var det ankommer som ble brukt, sier kunsthistorikeren.
Oppdager dukket først opp litt senere på maleriets kronglete reise.
Ifølge nettstedet leiferiksson.org finnes det ti statuer av Leiv Eriksson rundt om i USA. Her utenfor Minnesota State Capitol i Saint Paul.(Foto: Mulad / Public domain / Wikimedia Commons)
En konkurrent til Columbus
Det hele startet på den andre siden av Atlanteren.
Verdensutstillingen i Chicago i 1893 skulle feire at det var 400 år siden Kristoffer Columbus ankom Amerika, men innflytelsesrike norskamerikanere ville fortelle en annen historie.
– Der hadde de Leiv Eiriksson-organisasjoner som allerede hadde begynt å sette opp statuer av Leiv Eiriksson. Nå ville de markere det på verdensutstillingen som et alternativ til Columbus, som jo representerte italienske amerikanere, forteller Sjåstad.
Derfor ble det utlyst en konkurranse i Norge for norske kunstnere. Allerede da oppsto tumulter som lignet på dem vi så i fjorårets opphetede diskusjoner.
Annonse
Juryformannen var for tradisjonell, mente mange. Han trakk seg, og mer radikale krefter overtok. Dermed var det duket for seier til Christian Krohg.
For moderne
Bildet og alle skissene ble stilt ut i Kristiania før det ble sendt av gårde. De fikk kjempegod omtale. Man regnet med at dette ville gjøre susen i Chicago.
Slik gikk det ikke.
– Da komiteen i Chicago åpnet pakken og fikk se verket, syntes de det var helt forferdelig. Det var altfor moderne, sier Sjåstad.
De likte ikke den franskinspirerte klattemalingen. De likte ikke at personene på bildet så trøtte og slitne ut. De ville ha stolte, staute og heroiske vikinger.
– Leiv Eiriksson-bildet har aldri vært sett på som et særlig viktig kunstverk. Ikke før nå, sier kunsthistoriker Øystein Sjåstad.(Foto: Privat)
Tilbake med porto betalt
Etter noen beskjedne år i USA kom maleriet tilbake til Norge og Nasjonalgalleriet i 1900.
Leiv Eiriksson-organisasjonen der borte betalte frakten. Velkomsten her hjemme var heller ikke av det overstadige slaget.
– Hva som skjer da, er litt usikkert, men i 1907 ble det i hvert fall hengt opp i en trappehall i den nybygde sidefløyen på Nasjonalgalleriet. Ikke inne i selve galleriet. I trappegangen hang det flere store bilder de ikke visste hvor de skulle lagre, sier Sjåstad.
Senere ble det en tur til verdensutstillingen i Rio de Janeiro før maleriet fikk et skikkelig oppsving da nazistene styrte Norge under andre verdenskrig.
Stor nazisthelt
Annonse
– Leiv Eiriksson var en stor nazisthelt og et forbilde. Nazistene la sin elsk på bildet og hang det opp i det de kalte Førersalen i Nasjonalgalleriet, forteller Sjåstad.
Etter krigen bar det tilbake til anonymiteten. Etter hvert fikk det et langt opphold på Sjøfartsmuseet. I 2002 ble det hentet tilbake til Nasjonalgalleriet i forbindelse med 150-årsfeiringen for Krohgs fødsel.
– Da ble det hengt i trappeoppgangen der mange tror det alltid har hengt. Fortsatt var tilværelsen turbulent, avhengig av preferansene til skiftende museumsdirektører. Da det nye Nasjonalmuseet så ble bygd, ble maleriet plassert i magasinet.
– Så ble det vist i tre uker i fjor, sier Sjåstad.
Kolonialistisk så det holder
Om verket skal henge fremme som en del av de faste utstillingene på Nasjonalmuseet, vil ikke Sjåstad uttale seg om. Men han mener at man er nødt til å tenke seg nøye om.
– I fremtidige planer av basisutstillingen blir det vanskelig å unngå å debattere om det skal vises igjen. Og om det kan gjøres på en bra måte.
Han er ikke i tvil om at det er riktig å kalle verket kolonialistisk. Helt uavhengig av at Christian Krohg egentlig bare var ute etter pengepremien. Kunstneren så på hele konkurransen som ganske fjollete.
– Jeg mener ikke at bildet i seg selv er kolonialistisk eller rasistisk, men historien og bruken vil fortsatt være der. Leiv Eiriksson skulle jo bare spille rollen som et Columbus-alternativ, som den snille kolonialisten, på en måte. Men han inngår i en kolonialistisk debatt blant norskamerikanere som på den tiden totalt ignorerte urbefolkningen i Amerika og svarte amerikanere.
– Selv ikke en endring av tittelen på verket vil gjøre noe med det, sier Sjåstad.
Det er først og fremst historien som bidrar til at han nå mener bildet er blitt kanonisert. Men hva med kvaliteten? Er verket godt eller dårlig?
– Det spørsmålet får jeg ofte. Da pleier jeg å svare at jeg ikke er noen kunstkritiker. Jeg er kunsthistoriker og prøver bare å forstå bildene.
Annonse
– Dessuten har jeg nå blitt så god venn med det at jeg ikke klarer å dømme det som stygt eller vakkert, dårlig eller godt, sier Sjåstad.
