Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges forskningsråd - les mer.

– Å ville for mye kan ende i overmot. Det kan under bestemte forhold bidra til uheldige dynamikker i konfliktløsningsprosesser, sier forsker Ada Nissen.
– Å ville for mye kan ende i overmot. Det kan under bestemte forhold bidra til uheldige dynamikker i konfliktløsningsprosesser, sier forsker Ada Nissen.

Slik ble Norge en fredsnasjon

Norges innsats som fredsmegler de siste 30 årene har vært god utenrikspolitikk for landet, men har i varierende grad skapt varig fred.

Fortellingen om fredsnasjonen Norge i moderne tid begynte med to kristne menn på et hotellrom i Guatemala. Norge hadde hatt begrenset innflytelse og mulighet til å påvirke til fred i verden.

Men med slutten på den kalde krigen lå forholdene bedre til rette for at også små land kunne bidra.

Gunnar Stålsett, generalsekretær i det lutherske verdensforbundet (LVF) og Kirkens nødhjelps stedlige representant i Mellom-Amerika, Petter Skauen, klarte mot mange odds å få i gang en dialog mellom den guatemalanske regjeringen og en marxistisk-inspirerte geriljagruppen.

– De som satt i posisjon da Norge tok sitt første meglingsoppdrag i 1989, delte et sett med politiske visjoner og ideer. Først og fremst handlet det om troen på at et lite land som Norge faktisk kunne gjøre en positiv forskjell i den store verden. Utenriksminister Thorvald Stoltenberg og hans statssekretær Jan Egeland skjønte at man kunne oppnå veldig mye politisk, sier historiker Ada Nissen som har forsket på norske fredsmeklingsprosesser.

En overdreven fortelling

Selv om fredsnasjonen Norges tidligste røtter kan spores tilbake til overgangen mellom slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, var ikke begrepet fredsnasjon i omløp før etter den kalde krigen.

Da dukket det opp i ettertid, som en slags post-hoc-konstruksjon i utenrikspolitiske diskusjoner, forklarer historikeren.

– Man laget et narrativ med holdepunkter i historien, mer eller mindre gode eksempler på at vi nærmest alltid hadde vært en fredsnasjon. De ble puslet sammen til en fortelling om hvem vi er, som jo er noe mange nasjonalstater gjør. Men det er likevel en veldig overdrevet fortelling, sier hun selv om Norge ikke var helt uerfaren som fredsmegler da den kalde krigen tok slutt.

Noe erfaring med fredsdiplomati

Historisk sett hadde Norge arbeidet for voldgiftsavtaler, som er avtaler der partene overlater til en tredjepart å avgjøre en konflikt mellom land, og internasjonal frihandel som fredsskapende tiltak.

Vi var også blant de grunnleggende medlemmene av den internasjonale fredsbevarende organisasjonen Folkeforbundet i 1920 og seinere en sterk støttespiller for FN.

Under den kalde krigen hadde norske diplomater dessuten betydningsfulle oppdrag som budbringere og sammenkoblere. Det gjaldt både under krigene i Korea og Vietnam på 1950- og 1960-tallet og i samtaler om avspenning mellom Øst- og Vestblokken.

– Norge kom ut av årene med kald krig med noe erfaring med fredsdiplomati, sier Nissen.

Historiker Ada Nissen ved Universitetet i Oslo skrev doktoravhandlingen <span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">The Peace Architects. Norwegian Peace Diplomacy since 1989</span> i 2015. Hun har i tillegg skrevet flere fagartikler og bokkapitler om Norges internasjonale fredsmeglingsinnsats på 1990- og 2000-tallet.
Historiker Ada Nissen ved Universitetet i Oslo skrev doktoravhandlingen The Peace Architects. Norwegian Peace Diplomacy since 1989 i 2015. Hun har i tillegg skrevet flere fagartikler og bokkapitler om Norges internasjonale fredsmeglingsinnsats på 1990- og 2000-tallet.

Uavhengig fredsaktør

Etter den kalde krigens slutt skjedde det en oppblomstring av innbyrdes konflikter i flere land. Dette var situasjoner som i enkelte tilfeller var blitt holdt i sjakk av den kalde krigen.

I disse konfliktene ble det mulig å forsøke å finne ikke-militære løsninger. Nissen forklarer:

– Det nye politiske klimaet var preget av at man ikke lenger var bundet av stormaktskonflikten og det bipolare spenningsforholdet. Det bidro til en etterspørsel etter ikke-militære løsninger, og behovet for meglere økte.

Det fantes altså et reelt behov for aktører som Norge. Nissen mener vi befant oss i en god posisjon og hadde et ganske stort spillerom som fredsmeglende nasjon i denne brytningstiden.

– I det alliansefrie Sverige hadde Palme holdt fanen høyt og talt USA midt imot i mange år allerede. Den rollen kunne ikke Nato-medlemmet Norge ta, men norske diplomater hadde tradisjon for å forsøke seg som brobyggere i en mer dempet form. Norges Nato-medlemskap og nærhet til USA ble en fordel når det gjaldt å få meglingsoppdrag i Guatemala og Midtøsten, sier hun.

Døråpner for lilleputtstaten

Nissen forteller at det ikke var utbredt politisk enighet om at norsk fredsmegling i fjerne strøk var en god ide på dette tidspunktet.

I Høyre og blant konservativt anlagte redaktører i rikspressen var det blant annet motstand mot det som ble oppfattet som idealpolitisk motivert aktivitet. Kunne man ikke heller konsentrere seg om realpolitiske saker som gjaldt EU og økonomi, NATO og sikkerhetspolitikk?

Dette endret seg imidlertid etter hvert.

Et slags vendepunkt kom da utenriksminister Jan Petersen var på statsbesøk i USA og oppdaget at amerikanerne heller ville snakke om Norges rolle som megler på Sri Lanka, enn tradisjonelle temaer rundt NATO og sikkerhetspolitikk.

Erfaringen gjorde at Petersen innså den realpolitiske nytten av fredsmegling.

Realpolitikk er en betegnelse for en politikk hvor målet er preget av egeninteresse og hvor virkemidlene velges ut fra rene vurderinger av hensiktsmessighet.

– Det realpolitiske appellerte mer til ham og resten av Høyre enn den idealpolitiske motivasjonen som de oppfattet at Arbeiderpartiet frontet. Det skjedde en endring. Etterpå har det vært samstemthet i hele det politiske spekteret om at dette er god utenrikspolitikk, kanskje med unntak av Frp, forteller Nissen.

– Vår rolle som fredsnasjon har åpnet dører og gitt oss tilganger vi ellers ikke ville fått. Vi trenger det, fordi vi er veldig små, sier Nissen.

– Norge har et godt rykte som fredsnasjon, sier assisterende direktør i NOREF, Marte Heian-Engdal.
– Norge har et godt rykte som fredsnasjon, sier assisterende direktør i NOREF, Marte Heian-Engdal.

Skaper tillit

– Norge har et godt rykte som fredsnasjon, sier assisterende direktør i Nors senter for konfliktløsning (NOREF), Marte Heian-Engdal.

Hun var tidligere seniorforsker ved PRIO, Institutt for fredsforskning og har undervist i Midtøstens historie ved Universitetet i Oslo. Heian Engdal har skrevet to bøker om Midtøstens historie.

Den UD-støttede stiftelsen NOREF jobber til daglig med å megle i pågående konflikter over hele verden.

– Opplevelsen av Norge som en troverdig aktør baserer seg mest av alt på at vi ikke kommer med ferdige løsninger. Vi lytter og bruker masse tid med partene. Det betaler seg i tillit, som kanskje er den aller sterkeste valutaen i fredsarbeid. Det er som med tillit i andre sammenhenger. Det hjelper om man gjør det man sier at man skal gjøre, ikke vender ryggen til når det butter og er ærlig også om det som er vanskelig, sier Heian-Engdal.

Hun trekker fram Norges langvarige satsing på norske og internasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner, noe som betyr at vi er på banen med bistand, humanitærhjelp og langvarig tilstedeværelse i konfliktområdet.

NOREF Senter for internasjonal konfliktløsning

NOREF ble opprettet av Utenriksdepartementet i 2008. Hovedoppgaven er å legge til rette for uformell dialog mellom konfliktparter for å forebygge, dempe eller i beste fall løse, væpnet konflikt internasjonalt, og å støtte formelle fredsprosesser i regi av Norge og FN.

Ikke godhetsmisjonærer

Nissens analyse på et overordnet nivå er at det som gjør Norge til en troverdig og viktig aktør i internasjonalt fredsarbeid, er at Norge har vilje og en ærlig og ufarlig profil.

Det vi mangler av tradisjonelle maktmidler, tar vi igjen på økonomi og erfaring. I tillegg har vi fått en portefølje på fredsmegling.

– I tidligfase og innledende fase er vi gode. Men når man kommer opp på et høyt politisk nivå og elitene skal forhandle, så kommer ofte våre midler til kort alene. Norge er en miniputt i internasjonal sammenheng, tross alt, understreker Nissen.

– Får man ikke til et samarbeid med en kombinasjon av lokale krefter og tunge internasjonale aktører som USA, FN, EU, OSSE eller andre med regional innflytelse som faktisk kan legge press på parter, er det begrenset hvilke verktøy i Norges verktøykasse som virker, mener hun.

Heian-Engdal trekker også frem ærlighet som en viktig faktor for Norge som fredsmegler.

Hun opplever ofte i møter med parter i konflikt at det gjør inntrykk at det kommer reisende folk fra Norge som ønsker å bistå i løsning av konflikter milevis unna.

– Det er ikke en spesiell iboende norsk godhet som gjør at vi investerer i dette arbeidet. Vi har det enorme privilegiet at i Norge lever vi våre liv i fred og fordragelighet. Vi har dermed råd til å heve blikket. Som liten stat er vi også tryggere jo fredeligere verden er. Det er jo en sikkerhetspolitisk dimensjon ved dette også for oss, sier Heian-Engdal.

Hun mener ikke det er noe motsetningsforhold mellom de to begrunnelsene for at Norge velger å gjøre dette arbeidet.

– Vi er så heldige at vi både har midlene, muligheten og at det gagner oss, både på kort og lang sikt. Når NOREF møter parter i konflikt, legger vi ikke skjul på det, sier hun.

Forskningsdagene 2021

Denne artikkelen er skrevet i forbindelse med Forskningsdagene, hvor årets tema er fred og konflikt. Forskningsfestivalen arrangeres over hele landet og varer fra 22. september til og med 3. oktober. Her kan du lese mer om årets arrangement

Forbindelse mellom to kristne menn

Ikke alle fredsmeglingsforsøk er ubetinget suksess. Grunnen til at nordmennene ikke fikk i havn noen endelig fredsavtale i Guatemala, tross iherdig innsats, var ifølge Nissen konfliktens kompleksitet i kombinasjon med for mye politisk rot og tull på guatemalansk side.

Etter fire år kom FN inn og tok over. Norge ble med i en vennelandsgruppe sammen med blant annet Venezuela, Spania og USA.

FN kjørte et profesjonelt opplegg og fikk i havn en kompleks skriftlig fredsavtale som dessverre bare delvis er iverksatt.

– I ettertid er det interessant å tenke på at forbindelsene mellom Norge og Guatemala var helt minimale i forkant av denne prosessen. Vi hadde verken historiske, kulturelle eller økonomiske forbindelser. Egentlig er hele historien ganske merkelig, sier Nissen.

Hun beskriver drivkreftene bak forsøket i Guatemala som et konstruktivt møte mellom idealpolitiske Egeland, Stoltenberg med sin tankegang om solidaritet på arbeiderpartivis, samt Stålsett og Skauen med sitt kristne, idealpolitiske ståsted i nestekjærlighet i bunn.

– Disse delte en sterk idealpolitisk motivasjon. Ingen av dem tenkte at Norge var et lite land som ikke kunne utrette noe internasjonalt. De bare tenkte at «dette kan vi fikse». Den troen var nok helt nødvendig. Faren her ligger åpenbart i at det å ville for mye kan ende i overmot. Det kan under bestemte forhold bidra til uheldige dynamikker i konfliktløsningsprosesser, sier Nissen.

Hun nevner Oslo-prosessen i Midtøsten som eksempel.

Fredens kvaliteter

Det er ikke lett å måle Norges suksess som fredsmegler. I sin bok Fredsmegling i teori og praksis fra 2016 drøfter fredsforsker Mona Fixdal ved Universitetet i Oslo og Princeton hvordan det skal kunne måles.

Hun argumenterer for at våpenhvile eller en avtale mellom partene slett ikke er noe garanti for fred:

«Fred kan altså forstås som noe mer enn fravær av krig. Begrepet «positiv fred» innebærer nettopp dette: Fredens kvalitet er viktig for hvor vellykket en fredsprosess er.»

Selv om megling og fredsavtaler ikke har så gode statistiske resultater å vise til, og freden ofte er mer stabil etter en militær seier, bør man ikke slutte med fredsmegling.

Fixdal fant heller argumenter for at meglingen bør utvides og bedre sikre partenes tillit til hverandre:

«Forskningen viser at sannsynligheten for tilbakefall til krig minsker dersom en eller flere tredjeparter bidrar med utplassering av fredsbevarende styrker eller annen oppfølging», skriver hun og viser blant annet til forskning gjort av Joakim Kreutz ved universitetet i Uppsala.

Fredsnasjonen er modnet

Ada Nissen synes hun har sett begrepet fredsnasjon bli mindre brukt i det offentlige ordskiftet de siste årene.

– Kanskje er det fordi feltet er blitt en mer integrert, profesjonalisert og selvsagt del av utenrikspolitikken, reflekterer hun.

Satsingen på fredsarbeid pågår uansett for fullt, og Nissen mener arbeidet er solid, tverrpolitisk forankret. I tillegg har man forgreiningen NOREF, en frittstående stiftelse finansiert av UD som driver dialogprosesser på tidlig stadium.

– Mitt inntrykk er at de fleste toneangivende politikere i Norge fortsatt er skjønt enige om at dette er smart utenrikspolitikk for Norge.

Referanser:

Ada Nissen: The Peace Architects. Norwegian Peace Diplomacy since 198. Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo, 2015.

Mona Fixdal: Fredsmegling i teori og praksis. Bok på Cappelen Damm, 2016. (Sammendrag)

Norges egen fredsmegler-cv

  • Afghanistan: Støtte til fredsarbeidet og regionalt samarbeid.
  • Colombia: Involvert i freds- og forsoningsarbeid i Colombia i flere tiår.
  • Filippinene: Tilrettelegger for forhandlingene mellom kommunistbevegelsen NDFP og regjeringen siden 2001.
  • Guatemala: Rolle som tilrettelegger under forhandlingene og medlem av Vennelandsgruppen for Guatemala. Fredsavtale inngått i 1996.
  • Israel, Palestina: Tilrettelegger for forhandlingene i forbindelse med Oslo-avtalen 1992-1993. Ledet Folk-til-folk programmet som det ble enighet om i Oslo II-avtalen i 1995. Har ledet giverlandsgruppen for Palestina (AHLC).
  • Myanmar: Bidrar til fredsprosessen gjennom Joint Peace Fund (JPF) og kapasitetsbyggende fredstiltak overfor de væpnede gruppene.
  • Nepal: Bidro med en uformell møteplass for partene under fredsprosessen. Fredsavtale inngått i 2006.
  • Somalia: Grunnlegger av International Contact Group (ICG) sammen med USA. Støttet etableringen av det nasjonale rammeverket for forsoning, vedtatt i 2019.
  • Sri Lanka: Tilrettelegger for fredsforhandlingene i perioden 2000-2006.
  • Sudan/Sør-Sudan: Drivkraft i fredsforhandlingene som førte til fredsavtalen i 2005 og støtte til forhandlinger frem mot fredsavtalen for Sør-Sudan.
  • Venezuela: Tilrettelegging av forhandlinger i 2019 mellom partene i Venezuela.

Kilde: Regjeringen.no

Powered by Labrador CMS