Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Sjøelefanthunn med sender på hodet. (Foto: Daniel Costa)
Sjøelefanten.
De fleste av oss ser for oss et klosset berg av kjøtt og spekk, humpende bortetter strand og stein, før dyret endelig får sjøsatt skrotten med stor møye. Men hva gjør skapningen så? I sitt rette element?
Daniel Costa fra University of California, Santa Cruz og kollegaene hans har gjennomført historiens største radiomerkingsstunt for sjøelefanter, hvor hele 297 kvinnelige eksemplarer av arten fikk hver sin smarte, lille hatt.
Hodeplagget, som ble behørig limt til pelsen, målte posisjon, svømmehastighet, dybde og lengde på dykk, samt temperaturen og saltinnholdet i vannet.
- For første gang kan vi virkelig si at vi vet hva sjøelefantpopulasjonen driver med, sier Costa i en pressemelding.
Fant grensesoner
Analysene viser at sjøelefantdamene svømmer tusenvis av kilometer på leiting etter mat. De kan også jakte på stort dyp. Gjennomsnittsdykket gikk ned til 500 meter, men sjøelefantene kan dykke mye dypere. Rekorden i denne studien var hele 1747 meter.
De hvite linjene viser sjøelefantenes reiser igjennom Stillehavet. De røde sirklene markerer hvor koloniene holder til på Año Nuevo Island og Islas San Benito. (Foto: Robinson et al.)
Generelt var det betydelig variasjon i hvor de store dyra dro. Noen jaktet på bunnen langs kysten, mens andre holdt til ved undersjøiske fjelltopper. Flesteparten satte imidlertid snuta mot svære undersjøiske strukturer:
Grensa der to digre havhvirvler møtes. Her er det gode forhold for planteplankton, som gir livsgrunnlag for større skapninger.
I de øvre vannlagene flytter denne grensesonen seg sørover igjennom sesongen, men de merkede sjømatronene fulgte ikke etter. I stedet dykket de dypere.
Åtte måneders reise
Til tross for disse trendene så det ut til at dyra var relativt fleksible når de skulle ut på tokt. Blant sjøelefantene som kom fra strender langt fra havstrømmene, valgte flere å dra til nærmere jaktmarker.
Forskerne tar en blodprøve og gjør andre målinger av en sjøelefant i en koloni på Año Nuevo Island. (Foto: Daniel Costa)
Etter åtte måneder på farten vendte damene tilbake til sin hjemlige strand for å pare seg. Og det var nå de høstet fruktene av årets kulinariske reiser.
Mengden mat hunnene hadde klart å finne var nemlig direkte avgjørende for om de kunne få barn, og i så fall hvor godt ungen klarte seg. Magrere fangst gav en kortere dieperiode, og dermed en hardere start på livet for kalven.
