Steinkobben finnes over hele verden og trives best i tempererte farvann. Det er derfor overraskende å finne at en liten bestand har kommet seg helt opp til Prins Karls forland på Svalbard.

Oppvarming av Arktis, som blir forutsett av de fleste som forsker på klimaendringer, vil ha negative konsekvenser på de fleste arktiske marine pattedyr. Men i dette tilfellet kan man forvente at utviklingen vil bli det motsatte - at bestanden vil øke i antall og rekkevidde hvis det blir varmere og mindre is.

Varlser konsekvenser av klimaendringer

- Denne arktiske bestanden kan besvare interessante spørsmål om hvordan steinkobben tilpasser seg omgivelsene og kan gi oss tidlig varsel om konsekvensene av klimaendringer i Arktis, mener Dr. Kit Kovacs, leder av Norsk Polarinstitutts forskningsprogram Marin økologi.

Sammen med ektemannen Christian Lydersen, som også er selforsker ved Polarinstituttet, og forskere fra Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS), har hun gjennomført en studie av disse dyrene. Hovdefagsstudenter fra universitetene i Bergen, København og Wien var også med.

Liker best torsk

Forskningen ble støttet av Norges Forskningsråd, og i løpet av tre feltopphold på Svalbard ble mer enn 350 steinkobber fanget levende. Alle ble målt og veid, ulike prøver ble tatt og noen ble utstyrt med måleinstrumenter av forskjellig slag. Til slutt ble alle steinkobbene sluppet fri.

Forskerne stilte seg spørsmål som “Hva spiser steinkobben så langt mot nord?”, “Hvor mye forflytter dyrene seg?” og “Hvilken dagrytme har de?” De fant at de foretrukne byttedyrene er torsk og polartorsk, men også annen fisk som flyndre, uer og gråsteinbit. En del krabbe, reker, blekksprut og bunnlarver står også på menyen.

Har klare døgnrytmer

Små sendere som kartlegger dykkemønsteret ble festet på ungdyr tidlig på høsten. Informasjon fra disse indikerer at selene på denne tiden svømmer utover på kontinentalsokkelen for å få tak i det meste av maten. Det viste seg også at lik sine artsfrender lenger sør, har steinkobbene på Svalbard klare dagsrytmer.

De trekker på land i faste sykluser, særlig ved lavvann midt på dagen, til tross for at det er sol døgnet rundt på disse breddegrader. Hver steinkobbe bruker bare en eller to faste liggeplasser. Mødre med unger holder seg noe atskilt fra de andre dyrene, og de legger seg på andre holmer enn hannene og ungdyrene når de skal mate avkommet. Når matingen er over, blir gruppen mer blandet.

Tidlig død er mysterium

Normalt lever steinkobben i rundt 30 år, så det var derfor svært overraskende at forskerne kun fant ett dyr over 20 år. Størrelsen og vekten på Svalbardbestanden indikerer at dyrene er i god fysisk forfatning, og de når kjønnsmoden alder innen den normale tidsrammen for arten (3-5 år for hunnene og 4-6 år for hannene).

Dødsraten for voksne er rundt 10 prosent pr. år, og de fleste voksne hunnene (94%) får én unge hvert år. De blir heller ikke utsatt for sterkere forurensning enn de andre bestandene. - Svalbardsteinkobbenes korte liv er derfor foreløpig et mysterium for oss, sier Kit Kovacs.