Fosfor er nødvendig for alt liv, både mennesker, planter og dyr. Derfor blir fosfor tilført ulike deler av matvaresystemet, og både mineralgjødsel og fiskefôr inneholder næringsstoffet.

Fordi fosforutnyttelsen hos planter og dyr er relativt dårlig, går det en del fosfor til spille, for eksempel i landbruk der overflødig fosfor hoper seg opp i jorda. Dette er problematisk, ettersom fosfatstein, altså den fosforrike bergarten som fosfor utvinnes fra, er en svært begrenset og ikke-fornybar ressurs.

Nylig gikk forskere fra NTNU og Nibio sammen og kvantifiserte fosforstrømmene i det norske matvaresystemet. De slår de fast at fosfortapene i norsk akvakulturnæring er på høyde med fosfortapene i norsk landbruk.

På bakgrunn av dette etterlyser de nå en strengere politikk rundt veksten av norsk akvakultur, og ikke minst utvikling av ny og bedre teknologi for å fange opp og resirkulere fosforet fra det næringsrike fiskeslammet som akkumulerer på havets bunn.

Femdobling av næringen innen 2050

Norsk havbruk representerer den nest viktigste næringen etter oljenæringen med tanke på eksport. Hvert år blir 12 000 tonn fosfor tilført fiskeoppdrettsanlegg i vann gjennom fiskefôr. Av dette går hele 9000 tonn til spille, enten gjennom fôrsvinn eller ved at næringsstoffet ikke tas opp av fisken og dermed forsvinner ut med fiskens avføring.

Eva Brod, stipendiat ved Nibio, mener dette ressurstapet er problematisk, særlig med tanke på at havbruket i Norge anslås å være femdoblet innen 2050.

– Hvis det ikke utvikles ny teknologi innen den tid og oppdrettsnæringen fortsetter som i dag, vil en femdobling i næringens omfang også bety en femdobling i fosfortap. Da snakker vi plutselig om 45 000 tonn fosfor som går til spille hvert år.

– Fosfortap i denne størrelsesordenen vil nødvendigvis virke inn på ressursproblemet i og med at fosfatstein er en ikke-fornybar og begrenset ressurs, sier Brod.

– Dessuten vil jeg jo anta at en akkumulasjon av fosfor på havbunnen kan være negativt for vannkvaliteten på sikt hvis det ikke gjøres noe med. Østersjøen har overproduksjon av alger og nedgang i oksygeninnholdet, hvorfor skal ikke norske fjorder og hav stå overfor samme risiko når fosforkonsentrasjonen blir for høy, legger hun til.

Fiskeslam ypperlig som gjødsel

Mye av det tapte fosforet slippes ut med fiskens avføring og legger seg på havets bunn i form av fiskeslam. Fiskeslammet er næringsrikt og kan brukes som gjødsel, men først må det gjennom grundig behandling. Dette er ingen enkel prosess.

– Vi kaller det for fiskeslam, men egentlig er det veldig møkkete vann som blant annet inneholder mye fosfor. For å få tak i næringsstoffene, må vi filtrere vannet slik at vi får en tykkere masse. Og så må slammet fra havet avsaltes fordi landbruksjord ikke tåler så mye salt, sier Brod.

– I tillegg må vi være sikre på at vi har med et trygt produkt å gjøre, altså at slammet er hygenisert og fri for antibiotika. Foreløpig finnes det ikke god nok teknologi for å få til alt dette på en tilfredsstillende og økonomisk måte. Det håper jeg det blir en endring på, fordi fiskeslam fungerer helt utmerket som gjødsel, sier hun.

Dette vet hun i og med at hun nylig gjennomførte vekstforsøk med bruk av nettopp fiskeslam, da fra settefiskanlegg på land. Fisk som blir avlet frem i settefiskanlegg, lever nemlig i ferskvann og tilføres ikke antibiotika. Det fosforrike slammet er derfor enklere å få tak i enn dersom det har sitt opphav i saltvann.

– Når anlegg på land renser vannet sitt, sitter de igjen med, litt avhengig av hva slags teknologi de bruker, et produkt som er pulverisert. Det er dette produktet jeg benyttet meg av i mine vekstforsøk.

– Jeg testet det fosfor- og nitrogenrike pulveret på planter for å finne ut hvordan det fungerte som gjødsel. Resultatene fra forsøket viste at det fungerte kjempebra, absolutt på lik linje med tradisjonell husdyrgjødsel, forteller hun.

– Fosforsløsingen må ta slutt

Så hvorfor setter ikke næringen selv inn ressurser for å gjenvinne fosforet som befinner seg i slammet på havets bunn?

Eva Brod mener det skyldes økonomi.

– Fosfor fra fiskeslam er foreløpig altfor dyrt å fange opp til at det er lønnsomt, noe som blant annet skyldes den lave prisen på fosfatstein. Selv om fosfatstein er en begrenset ressurs, tror jeg det vil ta lang tid før det øker såpass mye i pris at det blir billigere å resirkulere fosfor som allerede er i omløp, sier hun.

Brod mener vi trenger noen som utvikler en teknologi som gjør det mulig å gjenvinne fosfor fra fiskeslam slik at vi får slutt på sløsingen.

– I tillegg er det utrolig viktig at beslutningstakere som styrer veksten av havbruksnæringen, kommer sterkere på banen. En femdobling av næringen før ny teknologi for ressursutnyttelse er på plass, er helt sprøtt i et samfunn der tanken er at bærekraftig bioøkonomi skal overta for oljeøkonomi.

– Slik akvakulturnæringen fremstår i dag, er den alt annet enn bærekraftig. Dette må det gjøres noe med. Fosfor fra havbruksnæringen bør snarest mulig inngå i et kretsløp på lik linje med det fosfor fra landbruksnæringen gjør, sier hun.

Referanse:

Helen A. Hamilton mfl: Investigating Cross-Sectoral Synergies through Integrated Aquaculture, Fisheries, and Agriculture Phosphorus Assessments: A Case Study of Norway. Journal of Industrial Ecology, august 2015, doi: 10.1111/jiec.12324. Sammendrag