Brislingen er en viktig matfisk. I Norge blir brislingen ofte solgt som sardiner eller ansjos, selv om dette egentlig er andre arter.  (Foto: Colourbox)
Brislingen er en viktig matfisk. I Norge blir brislingen ofte solgt som sardiner eller ansjos, selv om dette egentlig er andre arter. (Foto: Colourbox)

Brislingen må svømme for å stå stille

Fisken lever på en endeløs steppemaskin. Den svømmer 50 kilometer oppover i løpet av seks uker - bare for å stå på samme sted i sjøen.

Publisert

Brislingens hverdag i Oslofjorden minner om et sitat fra barneboka Alice i Eventyrland, nemlig Den røde dronningens beskjed om at «her må vi løpe så fort vi kan for å stå på stedet hvil». 

Undersøkelser med ekkolodd i Oslofjorden gjennom vinteren viser at brislingen er offer for omtrent det samme prinsippet: Hvis brislingen forsøker å stå stille i vannmassene, vil den synke til bunns.

– Vi har beregnet at brislingen må svømme hele 50 kilometer oppover i løpet av seks uker, bare for å holde seg på samme nivå i vannmassene. Det tilsvarer en svømmetur fra jordoverflaten og helt opp til stratosfæren, forteller professor Stein Kaartvedt ved Universitetet i Oslo.

Svømmer opp og ned hele tiden

Brislingen er en liten fisk i sildefamilien. Den kan bli 10 – 16 centimeter lang og finnes i Østersjøen og langs Europas vestkyst, fra Norge til Portugal. 

I Oslofjorden har den en døgnrytme der den holder seg nede på forholdsvis dypt vann mens det ennå er lyst. Da unngår den å bli spist av fugler og fisk som finner byttedyr nær vannoverflaten.

Etter mørkets frembrudd svømmer brislingen opp til overflaten for å spise, sammen med krill og en del andre fiskearter i fjorden.

Må fylle svømmeblæra

Mens brislingen er ved overflaten, benytter den anledningen til å gulpe inn luft for å fylle svømmeblæra. Brislingen er nemlig en såkalt fysostom fisk, det vil si at den har en luftkanal som kobler svømmeblæren til svelget.

Dette gjør det mulig for fisken å ta opp luft til svømmeblæren via munnen, og å kvitte seg med overflødig luft samme vei.

Stein Kaartvedt er professor ved Institutt for biovitenskap. (Foto: Elina Melteig / UiO)
Stein Kaartvedt er professor ved Institutt for biovitenskap. (Foto: Elina Melteig / UiO)

Svømmeblæra er gassfylt sekk som hjelper fisken med å holde riktig dybde under vann. Fiskene kan regulere størrelsen på svømmeblæra ved å slippe gass ut eller inn. Dermed slipper fisken å bruke muskelkraft for å holde seg på et stabilt dyp.

Luftkanalen mellom svelget og svømmeblæra innebærer at brisling og andre fysostome fisker kan svømme raskt oppover i vannmassene mens de slipper ut luft, og dermed unngår de at trykkfallet får blæren til å utvide seg og skade fisken.

Lever på en vertikal steppemaskin

Når brislingen i Oslofjorden er ferdig med å beite og gulpe luft i overflaten, svømmer den gjerne ned igjen til cirka 100 meters dyp. Der nede er livet nemlig tryggere.

Men der nede er også trykket mye større, og det fører blant annet til at svømmeblæren blir presset sammen. Det innebærer at brislingens får mindre oppdrift, så mye mindre at fisken vil synke hvis den ikke svømmer aktivt oppover.

– Vi har observert at brislingen svømmer oppover med en fart på to til tre centimeter i sekundet, hvoretter synker den ned, og så svømmer den opp igjen. Den må dermed svømme nesten kontinuerlig bare for å holde seg på samme nivå, forteller Stein Kaartvedt. 

– Det blir nesten som om brislingen skulle leve på en sånn steppemaskin som de har på treningssentrene.

Enda mer strevsomt når fjorden er islagt

Når isen legger seg på fjorden, ser brislingens liv ut til å bli enda mer strevsomt.

– Så lenge vannet i Oslofjorden er isfritt, går brislingen opp til overflaten cirka fire ganger i døgnet, for å gulpe luft.

– Men når fjorden er islagt, får den jo ikke tak i luft. Dette fører til at brislingen stresser og kaver mens den forsøker å få tak i luft, men uten å lykkes – og da svømmer den faktisk opp til overflaten og ned i dypet igjen gjennomsnittlig 12 –13 ganger i døgnet, forteller Kaartvedt.

Likevel ser det ut som den ikke får tak i særlig luft til å fylle svømmeblæren med.

Den manglende luftgulpingen fører ikke til at brislingen drukner eller blir plaget av oksygenmangel, for det normale oksygenopptaket skjer via gjellene.

Men den islagte fjorden gjør at brislingen ikke får fylt svømmeblæren på normal måte. Det som skjer er at den lille fisken får redusert oppdrift og må streve enda mer enn normalt for å unngå at den synker.

Ekkolodd på fjordens bunn

Forskerne ved Institutt for biovitenskap har i årevis vært flittige brukere av svært følsomme ekkolodd som de har plassert ut på bunnen av ulike fjorder fra universitetets forskningsfartøy, F/F Trygve Braarud. 

Den nye kunnskapen om brislingens strevsomme liv kom etter at forskerne satte et ekkolodd, innkapslet i en trykksikker beholder, på 150 meters dyp i Bunnefjorden – innerst i Oslofjorden – med en ekkostråle som pekte oppover i vannmassene.

F/F Trygve Braarud er UiOs største forskningsskip. I bakgrunnen det mindre søsterskipet F/F Bjørn Føyn på tokt rett utenfor Drøbak. (Foto: Bjarne Røsjø, UiO)
F/F Trygve Braarud er UiOs største forskningsskip. I bakgrunnen det mindre søsterskipet F/F Bjørn Føyn på tokt rett utenfor Drøbak. (Foto: Bjarne Røsjø, UiO)

Ekkoloddet var koblet til strøm og internett via en kabel som gikk inn til land, og dermed kunne forskerne sitte tørt og varmt hjemme på Blindern mens de fulgte med på livet i fjorden.

– Dette ekkoloddet har nå stått ute i fire vintrer, og vi har fått inn et vell av data om både brisling og krill og mange andre arter i Oslofjorden.

– Ekkoloddet er så følsomt at vi kan følge enkeltindivider av både brisling og enda mindre skapninger mens de svømmer opp og ned i vannmassene. Akkurat nå jobber vi med å regne ut i hvilken grad den manglende luft-gulpingen om vinteren fører til at brislingen må svømme enda fortere oppover om vinteren, bare for å holde seg på samme nivå, forteller Kaartvedt.

– Dataene våre tyder helt klart på at brislingen i dypet sliter mer når Oslofjorden er islagt og vi ser at de i stor grad endrer atferd og søker høyere opp i vannmassene.

Brisling er norsk ansjos

De fysostome fiskene – som altså har en luftkanal mellom svømmeblæra og svelget, omfatter mange av karpene, laksefiskene, mallene og ålene. Mange andre fiskearter er fysokliste, det vil si at gassen i svømmeblæren kommer fra oppløst gass i blodet.

Denne formen for gassutveksling er ikke rask nok til å håndtere brå trykkforandringer, som når en fisk stiger raskt mot overflaten. Fysokliste fisker holder seg derfor helst på jevn dybde.

Brislingen er en svært viktig matfisk. Fisken som selges som ansjos i Norge, tilhører ikke arten ansjos, men er isteden brisling lagt ned i en krydderlake.

Hermetisk brisling blir også ofte solgt som sardiner, selv om sardin egentlig er en annen art blant sildefiskene.