Akvakulturnæringen er i vekst både i Norge og internasjonalt. Mange ser oppdrett av fisk, skjell og andre akvatiske organismer som løsningen for kommende generasjoners behov for mat.

Verdens fiskefangst har stabilisert seg på ca. 80 millioner tonn pr år, med økende tegn på overfiske av viktige arter. Mange hevder derfor at produksjonsøkningen derfor må komme innen oppdrett.

Det er mange positive aspekter ved utviklingen, men også noen problemer som kan hindre en god utvikling innen akvakultur. Mangel på fôr til oppdrettsfisk, miljøproblemer og økende globalisering av akvakulturnæringen er noen av dem.

Ingen svartmaling

- Jeg ønsker ikke å svartmale framtidsutsiktene, tvert i mot ønsker jeg å drøfte utfordringene slik at vi får en oppdrettsnæring folk er tjent med, sier professor og marinbiolog Ian Bryceson ved Noragric, Norges landbrukshøgskole (NLH). Han har sammenlignet akvakultur og kystsoneforvaltning i Malaysia, Tanzania og Norge.

Bryceson er opprinnelig fra Tanzania, og har sammenlignet akvakulturnæringen og kystsoneforvaltningen i Tanzania, Malaysia og Norge. Han har studert næringen både med hensyn til økologi, sosial bærekraft og hvordan akvakulturnæringen påvirker økonomien i de tre landene.

- Det har foregått en internasjonal debatt, blant annet i tidsskriftene Science og Nature, om hvor bærekraftig akvakultur egentlig er. Ser vi på norsk oppdrettsnæring, som i hovedsak produserer laks, bruker vi cirka fire tonn med råfisk for å få fram én tonn laks.

For ressurskrevende

- Det er med andre ord en forholdsvis ressurskrevende produksjon. Allerede i dag er det mangel på fôr til oppdrettsfisk, og laksen er spesielt utsatt fordi den må ha fiskeolje av høy kvalitet, sier Bryceson.

- Når vi samtidig vet at grensen er nådd - eller oversteget - i forhold til å hente ut “vill” fisk fra havet, har vi et problem. Det forskes på alternativt fôr til laksen, slik at for eksempel planter, bakterier eller mikroalger kan tilpasses og brukes som fôr til fisken. Dette har det vært forsket på en stund, og ennå har man ikke funnet løsninger til laksefôr.

Hovedmengden av verdens oppdrettsfisk er imidlertid plantespisere, slik som karpe og tilapia som er velkjent i Asia og Afrika, to kontinenter som er veteraner når det gjelder akvakultur. Dette har de nemlig holdt på med i flere tusen år.

Plantespisere krever mindre

Slike fiskeartene krever nemlig mindre ressurser for å vokse enn oppdrettsfisk som spiser fisk. Total produksjon av karpe og tilapia er i dag på henholdsvis 17,3 og 1,2 millioner tonn. Til sammenligning produseres det 1,1 millioner tonn laks og 0,5 millioner tonn reker, som begge har behov for fiskeolje i fôret.

- Det typiske for Asia, eller Malaysia som jeg besøkte, er småskala-anlegg med flere fiskearter og skjell i samme oppdrettsanlegg. Det er integrerte systemer hvor avfall fra landbruket blir fôr til fisken, mens ulike fiskearter og skjell drar nytte av hverandre.

- Skjell bidrar til å rense vannet og lever av avfallet fra fiskene. Derfor er disse systemene som regel både miljøvennlige og ressursbesparende. Man trenger ikke å produsere og frakte store mengder fôr til anlegget, og samtidig unngår man å belaste miljøet fordi anleggene er selvrensende.

Monokultur

I Norge og i andre vestlige land, er oppdrett av én art - såkalt monokultur - det vanlige. Spørsmålet er om dette er den optimale løsningen. Ett av problemene er at avfall fra fisken forurenser vannet. Kanskje dette avfallet kunne vært brukt som fôr til andre arter, slik de gjør i Asia? spør Bryceson.

- Jeg besøkte et oppdrettsanlegg for laks på Vestlandet hvor de hadde problemer med at blåskjell festet seg til merdene. Av den grunn ble merdene med jevne mellomrom løftet opp og blåskjellene spylt av, og deretter ble merdene impregnert med kjemikalier som ikke var særlig miljøvennlige. I samme fjord fantes det imidlertid et oppdrettsanlegg for blåskjell. Hvorfor ikke prøve å finne kombinerte løsninger - produsere fisk i kombinasjon med skjell?

- Kanskje vi i Vesten har noe å lære av de erfaringene asiatene har tilegnet seg gjennom mange hundre år med polykulturer og integrerte systemer? Desverre har det de siste 30 årene også i Asia vært en utvikling mot monokultur av reker, basert på fôr laget av fiskeproteiner og fiskeolje.

Kontroversiell oppdrett og globalisering

- Denne formen for oppdrett er kontroversiell og har skapt store konflikter fordi et fåtall raskt tjener seg rike, mens lokalbefolkningen blir skadelidende ved at vannet forurenses, mangroveskogen hugges ned og salt trenger inn i grunnvannet. Rekeoppdrettsanlegg har ødelagt mye for seg selv gjennom selvforurensing, sykdomsspredning og misbruk av antibiotika.

Akvakulturnæringen i Norge blir mer og mer globalisert. Fra å være en næring med mange små og middelstore produsenter, har den blitt mer og mer industrialisert og etter hvert kjøpt opp av store internasjonale selskaper som Nutreco.

- Man kan diskutere fordeler og ulemper ved globalisering, men oppdretterne jeg intervjuet på Vestlandet opplever oppkjøp som en reell trussel, sier Bryceson.

Prisen til produsentene synker

Globalisering med dominans av store internasjonale selskaper er en enda større trussel for økonomien i utviklingsland, slik som for eksempel Tanzania.

- Jeg intervjuet kvinner i Tanzania som produserte røde-alger i havet. Alger brukes i en rekke produkter, blant annet kosmetikk. Tanzania har bare holdt på i ca 15 år med dette, og 99 prosent av de som driver produksjonen er kvinner. Næringen utgjør hovedinntekten i en rekke mindre lokalsamfunn.

- Nå har imidlertid det internasjonale selskapet FMC-Biopolymer fått dominans på oppkjøp av alger fra Tanzania. Resultatet er at prisene for produsentene har blitt presset drastisk ned, mens FMC-Biopolymer selger algene til flere tusen ganger den prisen produsentene får. Konsekvensene for algeprodusentene er negative, og de som fortsetter å produsere er enker, fraskilte og de alle fattigste kvinnene som ikke har alternativer.

Vinn/vinn, vinn/tap eller tap/tap?

- Det beste hadde vært om framtidas akvakulturnæring kunne komme i en vinn/vinn-situasjon der både miljøet og den lokale økonomien har fordeler. Slik det er i dag er bildet mangefasettert. Vi har systemer som verken gagner miljøet eller samfunnet, og motsatt har vi systemer som fungerer godt.

- Spørsmålet er hvilke løsninger vi velger, og hvilke systemer vi vil bruke krefter på å utvikle videre, sier Ian Bryceson.