Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høgskolen i Innlandet - les mer.

Alle elever, uavhengig av diagnose, bør møtes med høye forventninger og ambisjoner. Det er en av konklusjonene i ny forskning på hvordan skolen møter elever som blir klassifisert. (Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB scanpix)

Skolers praksis kan bli en barriere for utviklingshemmede elever

Ser utviklingshemmede elever på seg selv som annerledes, vil det i seg selv kunne bli et hinder for deltagelse i samfunnet, mener stipendiat ved Høgskolen i Innlandet, Øyvind Snipstad.

Øyvind Snipstad forsker på hva som skjer når elever blir klassifisert i kategorien utviklingshemming. Blir elevene påvirket av holdninger, stereotypier, kunnskap og antagelser i skoler?

– Om grupper av elever, som for eksempel utviklingshemmede, blir sett på som en egen gruppe og betraktet som avvik fra det normale, risikerer man å skape elever med kompetanse og erfaringer som ikke står til kravene både skolen og samfunnet stiller, sier Øyvind Snipstad, som er stipendiat ved Høgskolen i Innlandet og snart klar med doktorgradsavhandling på temaet.

– Forstår man seg selv som annerledes, vil dette i seg selv kunne bli en barriere for deltagelse, sier Øyvind Snipstad. Han har forsket på kategorier og klassifisering i skolen, som kan føre til at elever føler seg annerledes og unormale. (Foto: Høgskolen i Innlandet)

Har fulgt tre elever tett

Han har fulgt tre elever i barne- og ungdomsskolealder som alle er gitt en utviklingshemmingsdiagnose. Gjennom intervjuer og observasjoner har han blitt kjent med skolehverdagen til disse tre.

Har ulik praksis i skolen noe å bety for hvordan elevene utvikler sin forståelse av seg selv og sine omgivelser? Får det konsekvenser? Snipstad har problematisert hvordan skolen og lærerne tenker rundt og jobber med utviklingshemmede.

En tolv år gammel jente var blant de tre elevene som var med i studien. Hun sier det slik: «Lærerne er ikke så gode til å forstå hvordan jeg har det. Jeg tror de burde øve mer på å forstå meg og hvordan jeg har det.»

Om den enkelte skole bygger sin praksis og organisering basert på en oppfattelse av at noen er «normale» og andre ikke, er muligheten til stede for at det skapes elever som også ser på seg selv om annerledes og «unormale», ifølge Snipstad.

– Forventningene barn med en utviklingshemmingsdiagnose har til seg selv kan bli en barriere for deltakelse i samfunnet om skolen baserer opplæringen på at utviklingshemmede elever har helt andre behov og mål i livet enn såkalte normale elever, mener Snipstad.

Bør identifisere hensikten med utdanningen

I avhandlingen tar han et mikro-perspektiv på inkludering. Han ser på interne prosesser hos utdanningsinstitusjonene og mellom aktører både i og utenfor klasserommet.

– Før man snakker om inkludering, må man stille spørsmål om hva hensikten med utdannelsen er. Formålet med en inkluderende skole er at skolen er i stand til å tilpasse seg mangfoldet av barn og unge i skolen slik at alle elever gis mulighet til å nå sitt sosiale og faglige potensial, mener Snipstad.

Vil skille enkeltmennesket fra kategorier

Han problematiserer pedagogiske tilnærminger basert på kategorisering av elevgrupper som utgangspunkt for organisering av praksis.

I avhandlingen skiller han enkeltmennesket fra kategorien utviklingshemmet, og viser hvordan verdier, holdninger og produsert kunnskap om utviklingshemmede i skolen og samfunnet har betydning for deres identitetsutvikling.

– Den organiseringen og praksisen som utviklingshemmede møter i skolen spiller en viktig rolle med tanke på hvilken type menneske det er mulig for dem å være, sier Snipstad.

Han ser at aktører med innflytelse på organiseringen av praksisen i norske skoler har en viktig oppgave foran seg.

– Det hviler et stort ansvar på både politikere, forskere og ansatte i utdanningsinstitusjonene siden deres kunnskap og holdninger påvirker hvordan utviklingshemmede forstår seg selv og sine omgivelser, sier Snipstad.

Gjennom doktorgradsarbeidet illustrerer han hvordan beslutninger i skolen påvirker elevene. Stipendiaten håper avhandlingen bidrar til at skoler og lærere blir bedre rustet til kritisk refleksjon rundt konsekvenser av egen praksis.

– Kategorier for å klassifisere typer av mennesker er av stor betydning for hvordan elever forstår seg selv. Derfor er det avgjørende at alle elever, uavhengig av diagnose eller annen bakgrunn, møtes med høye forventninger og ambisjoner til sitt sosiale og faglige potensial i skolen, avslutter Øyvind Snipstad.

Han disputerer for sin doktorgrad innen spesialpedagogikk på Høgskolen i Innlandet, Lillehammer 30. august.

Referanse:

Øyvind Snipstad: Ways to be a person: How schools contribute to ‘making up’ intellectually disabled pupils Doktorgradsavhandling, Høgskolen i Innlandet (2019)

Powered by Labrador CMS