Lavskrike (Perisoreus infaustus) er en av de triveligste fuglene jeg kan tenke meg.

Det er noe rolig og avslappende over den når du treffer på den ute i furuskogen.

Det er ikke få ganger jeg har hatt nærkontakt med lavskrika når jeg for eksempel under feltarbeidet har satt meg ned for å ta en liten rast, eller når jeg sitter ved bålet og tar matpakka.

I beste fall hører du noen svake kontaktlyder som tyder på at to-tre lavskriker er i nærheten, men ofte kommer de helt lydløst og setter seg bare et par meter unna. Har jeg fotoapparatet klart da, er det ganske enkelt å få ganske fine bilder av fuglene, slik som på de to bildene nedenfor, de er fra en slik situasjon.

Etter ei lita stund, forsvinner de sakte og like lydløst som de kom. Det virker som om de ønsker å oppnå kontakt, og da har jeg gjerne slått av en liten «prat» med dem først.

Lavskrike er barskogens, og helst furuskogens kråkefugl. For dette er en nær slektning til nøtteskrike, og begge tilhører kråkefamilien.

Lavskrika har en fin brunorange farge og er stort sett veldig lite sky overfor mennesker. Den lager lite lyd og opptrer gjerne i små flokker på tre-fire individer.

Hos oss finner du den i de indre og høyere skogstraktene på Østlandet og videre nordover til Trøndelag og Nord-Norge. Den er videre utbredt i Sverige og Finland og østover i Russland. I Norge er det stor tetthet av lavskrike i Østerdalen og langs grensa til Sverige.

Kråkefuglene utgjør en egen familie bestående av cirka 120 arter, 76 av disse er skriker eller jay som de kalles på engelsk.