Jeg starter opp høstsesongen med en art som har fått litt medieoppmerksomhet både i lokalpressen og riksmedia i det siste.

I sommer har jeg drevet med vegetasjonskartlegging i Oppdalsfjella. I august, rett før vi reiste hjem fra fjellet, ble det slått stort opp i lokalavisa Opp at en fisker hadde observert to havørner jage sauer ut i Unndalsvatnet, rett ved der vi bodde.

Både jeg og flere av mine kollegaer hadde observert havørn i området.

Havørn er kjent som en utpreget åtseleter, og at de kan samarbeide på denne måten er nok ganske sannsynlig det også. Mange fuglearter, slik som kråkefuglene, er kjent for å kunne samarbeide, så det er ikke utenkelig at også havørnen kan ha utviklet en slik strategi. 

At havørna er i stand til å jage potensielle byttedyr ut i vann for at de skal drukne og deretter kunne ete dem, er kanskje ikke så overraskende.

Derimot er det svært lite sannsynlig, ja vi kan like godt si umulig, at treåringen Svanhild Hartvigsen fra Leka i 1932 skulle ha blitt tatt av en havørn og fløyet opp i reiret, det såkalte ørnerovet på Leka.

En havørn kan maks løfte 2-3 kg og en treåring veier mellom 10 og 15 kg. Men det ble jo ei historie ut av det.

Havørn er den fjerde største ørnearten i verden. Norge har en stor andel av verdensbestanden av havørn og har dermed et stort ansvar for forvaltningen av arten.

Havørna var på randen av utryddelse i Norge da den ble fredet i 1968. I 1975 regnet man med at det var cirka 400 par som hekket i landet, mens det i dag antakelig er et sted mellom 2000 og 2500 hekkende par.

Havørna hekker først og fremst langs kysten fra Rogaland til Finnmark, men har også etablert seg i innlandet i Nord-Norge. I 2008 hekket den ved Drøbak, og dette var den første hekkingen i Oslofjorden på over 100 år.