Ifølge Norsk Ornitologisk Forening har Europa mistet mer enn 420 millioner hekkefugler de siste tretti årene. Særlig vanskelig er situasjonen for mange av artene som lever i jordbrukslandskapet.

I Norge er antall viper på få tiår redusert med 75 prosent. I samme periode er antall storspover redusert med 45 prosent og antall sanglerker redusert med 30-50 prosent.

– Vi ser mange av de samme trendene i vår forskning. Våre data viser en tydelig tilbakegang for arter som gulspurv, sanglerke, storspove, vipe og buskskvett, forteller Christian Pedersen, forsker ved NIBIO.

Han forklarer at utbredelse og utvikling av bestanden til kulturlandskapsfuglene er en indikasjon på om jordbruket er bærekraftig. Nedgangen i bestanden og utbredelsen er derfor et dårlig tegn.

Kartlegger arealendringer og fuglebestander

Pedersen tar del i overvåkingsprogrammet Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap, populært kalt 3Q. Dette har pågått i regi av NIBIO siden 1998.

Målet har blant annet vært å overvåke arealbruk og arealendringer, samt å følge med på hvordan dette påvirker biologisk mangfold, som fugler.

Flybilder og arealkart med feltregistreringer av fuglearter på utvalgte prøveflater, viser forskerne hvordan landskapsendringer påvirker sammensetningen av fuglefaunaen i jordbrukslandskapet over tid. Flybilder fra ulike år viser tydelige endringer.

– Vi kan se hvordan antall og størrelse på åkerlapper endrer seg, hvordan nye veiprosjekter dukker opp, hvordan gårdstun og gårdsveier utvides, og hvordan kantsoner og gårdsdammer forsvinner fra landskapet, forteller Pedersen

– Hvert tredje år kartlegger vi fuglebestandene på 130 prøveflater. Vi registrerer både antall arter og hekkende par, og hvilke deler av prøveflatene fuglene benytter.

Norge har en viktig rolle å spille

Stortinget har vedtatt at vi skal stanse tapet av biologisk mangfold, og at vi skal ha landbruk over hele landet. I dette store prosjektet rapporterer forskerne tilbake til myndighetene om hvordan situasjonen ligger an.

Mange av fugleartene i jordbrukslandskapet er trekkfugler, men Norge er selve «kjærlighetslandet». Det er her de formerer seg. Utfordringene artene møter på hekkeplassen kommer i tillegg til utfordringer de møter underveis langs trekkrutene eller der de overvintrer.

– Vi har funnet god sammenheng mellom det varierte, heterogene jordbrukslandskapet og antall hekkende fuglearter, forteller Pedersen.

Jordbruksarealet i Norge utgjør en liten del av landarealet. Landskapet er variert, noe som er viktig for mange arter.

– Som et lite jordbruksland kan Norge tilby et landskap som demper mye av det som skjer ellers i Europa. EU setter nå inn massive tiltak for å styrke sine fuglebestander. I påvente av at disse får effekt har Norge og våre nordiske naboland en viktig rolle å spille, mener forskeren.

Så hva kan bøndene gjøre selv?

De fleste norske bønder er opptatt av miljøet på gården sin. Men mange gårdsbruk er små og bøndene har ansvar for både skog og jordbruk. I tillegg har de gjerne en annen jobb ved siden av. Da kan det være vanskelig å få dagene til å gå opp. Det er liksom ikke så mye tid til å løpe rundt og lete etter vipereir.

– Vi må gjøre det enklere for bøndene å gjøre de riktige tingene, forklarer Pedersen.

Han etterlyser en lett tilgjengelig bruksanvisning eller en håndbok om hvordan legge til rette for økt biologisk mangfold generelt - og fuglene i jordbrukslandskapet spesielt.

Pedersen sier at tiltakene bør være så enkle at alle kan ta dem i bruk. Det finnes enkelte veiledere, som en om svarthalespove, men ellers er det lite systematisk informasjon om tiltak.

I mellomtiden foreslår han noen helt konkrete tiltak:

Hensynsfull slått

Mange bakkehekkende fugler i jordbrukslandskapet sliter på grunn av slått. Mange reir ødelegges av slåmaskiner, men problemet kan reduseres ved relativt enkle grep.

– Det er mulig å oppdage vipa når den slår seg ned i åkeren. Mange bønder er flinke til å følge med, de markerer vipereir og unngår å slå rundt reirene. Om mulig kan man utsette slåtten til eggene har klekket og fugleungene har forlatt reiret.

– Ved å slå innenfra og ut, i stedet for utenfra og inn, kan nyklekte unger av for eksempel vipe, svarthalespove og åkerrikse få en mulighet til å rømme ut mot kanten av enga eller åkeren.

Lerkeruter

I flere europeiske land har man begynt å etablere såkalte «lerkeruter». Dette er små flekker i kornåkeren på om lag 20 kvadratmeter som ikke blir sådd.

Her kan sanglerka bygge reir og søke næring uten å bli forstyrret av landbruksmaskiner. Dette har vist seg å være et svært effektivt tiltak.

Forskere ved Sveriges Lantbruksuniversitet i Uppsala har nylig vist at antall sanglerker i åkre med lerkeruter har økt med opptil 60 prosent. Flere sanglerker hekker her – og trolig overlever flere unger.

Videoen under viser hvordan lerkene kan få være i fred i åkreren:

Rotasjonsdrift

Både fugler og insekter har behov for arealer som er periodevis ute av drift. Pedersen mener vi må få til en form for rotasjonsdrift der det hele tiden finnes tilstøtende arealer som fuglene kan søke tilflukt i, eller flytte ungene til.

– Vipa hekker for eksempel ofte på vårsådde jorder, forteller Pedersen. Når ungene klekker flyttes de over i skjul. Da må det finnes en kantsone eller et tilstøtende grasareal som kanskje ligger brakk et år. I EU er det mulig å få støtte til denne type miljøtiltak i jordbruket, for eksempel å legge arealer brakk med visse mellomrom. Pedersen mener også norske bønder bør få støtte til slikt vekselbruk.

Skjøtsel av kantsoner er også veldig viktig. Det er viktig at kantsonene ikke bare blir områder med brennesle, bringebær og mjødurt, men at områdene skjøttes på en fornuftig måte. Det er viktig at graset slås, og fjernes for å unngå ekstra gjødslingseffekt. Det er også viktig at busksjiktet ikke får utvikle seg til en rekke med trær. Mange fuglearter, f.eks. buskskvett, tornskate og tornsanger, bruker buskene som utkikkspost, sangpost og/eller reirplass.

Gårdsdammer

Et annet viktig tiltak er etablering av små dammer i jordbrukslandskapet. Dette er viktige økosystemer når det kommer til karbonlagring, men de bidrar også i stor grad til økt biologisk mangfold, både når det gjelder fugl og insekter, men også amfibier og andre artsgrupper.

– Et godt eksempel på dette er Stange kommune i Hedmark. Her er det etablert flere nye våtmarksområder i form av gårdsdammer. Det er også laget veiledere som beskriver både etablering og skjøtsel av disse.

Pedersen forteller at mange av tiltakene for jordbrukslandskapet har positiv effekt for mange arter samtidig. Det betyr at det er det mulig å lage en tiltaksplan som gagner mange ulike arter og det biologiske mangfoldet generelt.

Hver enkelt gård teller

Pedersen forteller at forskerne snart vil vi kunne se hvilke gårder og hvilke arealer som mottar støtte til ulike miljøtiltak. Det vil gjøre det enklere å måle eventuelle effekter.

– Vi vil for eksempel kunne se om tiltakene har noen effekt på forekomsten av de fugleartene vi registrerer i 3Q-prosjektet, sier han.

Pedersen tror likevel at noen av støtteordningene må innrettes mer direkte mot fugl og insekter. I dag er det stort sett generelle miljøtiltak, gjerne rettet mot avrenning og klimaeffekter, som belønnes. Han mener vi må få flere konkrete tiltak rettet mot de organismegruppene vi ønsker å ivareta.

– Det holder ikke med tilfeldige tiltak her og der. Vi må skape en bevissthet rundt at alle må bidra på hver enkelt gård. Storsamfunnet må bidra med fornuftige støtteordninger, men bøndene må også ta sitt ansvar som arealforvaltere.

Fuglene blir presset

Forskeren tror bioenergistrategien og «Det grønne skiftet» kan bli en ekstra utfordring. For hvordan blir det plass til kantsoner og gårdsdammer om oljen blir erstattet med grønne ressurser, i et scenario der jordbruksarealene blir utnyttet maksimalt til produksjon av mat og bioenergi?

– Målet er «alt skal brukes», men alt brukes jo allerede i dag, påpeker Pedersen. Det som ikke brukes av oss mennesker brukes av andre organismer i jordbrukslandskapet. Hvis vi går for raskt frem, ved å for eksempel drenere myr- og våtmarksområder, risikerer vi å forverre den allerede vanskelige situasjonen både for klima og biologisk mangfold.

Forskeren mener at myndighetene må komme litt sterkere på banen.

– I fjor sommer presenterte regjeringen en strategi for å sikre levedyktige bestander av villbier og andre pollinerende insekter. Kanskje burde vi hatt en tilsvarende strategi for å ta vare på fuglene i jordbrukslandskapet? spør Christian Pedersen.

Saken er produsert og finansiert av NIBIO - les mer

Les også:

Insektene dør, men det finnes en vakker og velduftende løsning