Vi har sovet lenge.

I tiårene som har gått har vi så klart bekymret oss for sur nedbør, ozonlaget, klimaet og krypskyttere på de afrikanske savannene. Men noe har gått fullstendig under radaren. Vi har glemt de små innbyggerne i skogen, enga og vår egen hage:

Humlene, sommerfuglene, billene og de andre insektene.

I de siste åra er det imidlertid begynt å komme urovekkende rapporter om akkurat insektene. Mange av forskere som har sammenlignet dagens data med tallene fra noen tiår tilbake, kommer til samme illevarslende konklusjon:

Det blir færre insekter.

Færre arter. Og ikke minst dramatisk færre individer. En studie fra Tyskland viste at selv i beskyttede naturområder er mengden insekter redusert med svimlende 75 prosent bare siden 1980-tallet.

Og nylig kom altså en oppsummering av forskningen på dette feltet. Forskerne konkluderte med at bestandene svinner i høy hastighet. 40 prosent av insektene er truet med utryddelse.

Truende dommedag?

Saken fikk stor dekning i mediene.

Hvis vi ikke får stoppet denne utviklinga, kan konsekvensene bli katastrofale for både naturen og menneskeheten, advarer forskerne bak studien, ifølge avisa The Guardian.

Insektene spiller ekstremt viktige roller i de fleste økosystemene. De er uunnværlige, både som nedbrytere, som mat til fugler og dyr og ikke minst som pollenspredere. Mye av dagens landbruk er helt avhengig av insekthjelp.

Men nå forsvinner krypene altså i et alarmerende tempo. Hvis nedgangen fortsetter i samme tempo, er bare halvparten av insektene igjen om 50 år, spår forskerne. Og om 100 år kan alle være borte.

Og slik bråvåknet vi til en truende dommedag.

Hva nå?

Er det virkelig så ille som det høres ut? Selv her i Norge, som er så fullt av natur?

Og i så fall – hva gjør vi?

– Viktig å beholde nyansene

– Det er utfordrende med slike undersøkelser, sier professor og insektekspert Anne Sverdrup Thygeson ved NMBU.

Hun forteller at det er begrenset med gode data over insektbestandene over tid og at store naturlige svingninger kan forstyrre resultatene.

Det er også viktig å beholde nyansene, mener professoren. Det er ikke sikkert vi skal ta alle de dramatiske tallene like bokstavelig. Det er for eksempel ikke særlig sannsynlig at alle insekter faktisk er borte om hundre år.

– Vi mennesker vil forsvinne lenge før det siste insektet dør, sier Sverdrup-Thygeson bestemt.

Hun forteller at det ikke er alle insektarter som er i tilbakegang. Noen arter trives til og med bedre. Men dette er ofte arter som er skadedyr for oss, som bladlus og barkbiller.

Alt i alt er det fint liten tvil:

– Insektene sliter og populasjonene går kraftig tilbake. Dette er et kjempeproblem og noe vi bør bry oss om.

De sjeldne artene dør ut

– Den store utfordringen er at det skjer en artsforflatning, sier professoren.

– Det er de sjeldne insektene som forsvinner. Og det er sjeldne arter det er flest av.

Dette betyr at det ikke nødvendigvis blir færre arter på hvert enkelt sted, men at det blir mindre forskjell fra sted til sted. De spesialiserte, lokale artene forsvinner, og mangfoldet av sjeldne arter skrumper inn.

Dette gjør økosystemene fattigere og mindre robuste.

Hver art har sine spesialiteter – egenskaper som gjør dem tilpasset sine nisjer og roller i økosystemene.

Artene blir spesialiserte verktøy i økosystemets verktøykasse. Når artene dør ut, blir kassen gradvis tommere. Og dersom miljøet plutselig endrer seg, har naturen færre redskaper til å reparere skaden med.

– Dette er helt sentralt når vi vet at det skjer store endringer i klimaet, sier Sverdrup-Thygeson.

Hun er ikke den eneste som mener at de internasjonale rapportene er svært urovekkende.

– Dette er svært alvorlig, sier Lene Liebe Delsett fra miljøorganisasjonen Sabima til forskning.no.

Monokulturer og plantevernmidler

I de internasjonale rapportene blir spesielt landbruket framhevet som den største årsaken til insektenes krise. I takt med industrialiseringa av jordbruket er enorme landområder gjort om til åkrer. Hvete, mais, solsikke eller raps så langt øyet kan se.

Men i prosessen tok menneskene levestedene fra insektene. For velfriserte monokulturer gir ikke grobunn til særlig mangfold. I tillegg krever det intensive jordbruket stor bruk av plantevernmidler, som ytterligere bidrar til å skade insektene.

Trolig begynte utryddelsen av insektene for mange tiår siden, da den største intensiveringa startet.

Men hva med Norge? Kan insektdød virkelig være et problem i et land hvor bare tre prosent av landarealet er dyrket mark?

Både Delsett og Sverdrup-Thygeson mener svaret er ja.

Men også at en viktig del av løsningen på det norske insektproblemet paradoksalt nok er det stikk motsatte av å avvikle landbruket.

Billene som ble borte

Det er dårlig med eksakte tall over situasjonen i Norge, sier Delsett.

Det er gjort lite forskning over tid, og mangelen på gode langtidsdata er skrikende. Vi har ingen oversikt over tilstanden blant insekter flest. Men vi vet nok til å slå alarm, mener både Delsett og Sverdrup-Thygeson.

Det finnes noen undersøkelser, for eksempel på ville bier og sommerfugler, som viser svinnende bestander.

Og en rekke observasjoner – eller rettere sagt, mangel på observasjoner – peker mot at mange arter sliter. Store, karakteristiske biller som pryder gamle insektsamlinger fra flere steder i landet, er knapt mulig å finne nå til dags.

Hele 1163 insektarter har status som truet i den norske Rødlista.

Dessuten kan annen informasjon gi oss hint om hvordan det står til.

Mye forskning antyder nemlig at det største problemet for insektene, er at levestedene deres ødelegges. Og vi vet en god del om tilstanden i insektenes levesteder. Den er ikke så god.

Flatehogst og ingen vinterseng

Rundt halvparten av de truede insektartene i Norge holder til i skogen. Mange av dem er avhengige av døde trær, i mange tilfeller fordi den morkne veden gir krypene lune skjulesteder til å overvintre i.

Og man skulle kanskje tro at det fantes plenty med råtne stammer i de enorme skogområdene i landet vårt. Men selv om skogen kan virke vill og naturlig, er mange områder langt fra den urskogen som en gang fantes.

I over hundre år har vi drevet intensivt skogbruk, som sørger for at lite død ved blir liggende. I tillegg utraderer vi hele skogholt med moderne flatehogst. Den nye skogen som plantes på stedet er et dårlig levested for mange av skogsinsektene.

Vår aktivitet har trolig skapt store problemer for mange av småkrypene i skogen.

Men når det gjelder insektene som ikke bor i skogen, er situasjonen ironisk nok omvendt:

Mange av disse artene sliter faktisk på grunn av mangel på menneskelig inngripen.

Blomsterflor i beitemarka

Mange insekter lever av nektar.

Det gjelder for eksempel sommerfugler og en rekke ville bier, som ulike typer humler. Disse insektene holder til i kulturlandskapet. I tradisjonelt landbruk har beitende kyr, sau og geit sørget for at det fantes mange åpne enger i utmarka.

Bonden sjøl har også holdt utmarksenger åpne ved å slå gras til vinterfôr.

Og i disse solfylte bakkene trives markblomster som kløver, blåklokke, prestekrage og marikåpe. Et vilt blomsterflor som leverer nektar til insekter igjennom hele sommersesongen.

Paradoksalt nok ville mangfoldet av insekter i Norge trolig falt, i hvert fall midlertidig, dersom menneskene plutselig forsvant.

Fra tida med kjemper

– Dette vet vi ikke sikkert, men en teori er at insektene som i dag er knyttet til kulturlandskapet, stammer fra tida da det ennå fantes store beitedyr som mammut og urokse, sier Sverdrup-Thygeson.

– Man tror at disse dyra beitet ned planter og holdt landskapet åpent. Nye trær klarte stort sett bare å spire opp inne i kratt.

Men etter hvert døde de gigantiske graseterne ut og landskapet begynte å gro igjen. Kanskje flyttet insektene fra de svinnende mammutengene og inn på beitemarkene der menneskene holdt sine husdyr?

Uansett opphav: På disse engene har krypene levd i tusenvis av år.

Men siden 1950-tallet har bruken av beitemarker og slåtteenger avtatt. Intensiveringa i landbruket har sørget for mer effektiv produksjon av mat og dyrefôr på åkrer og gjødslede grasmarker. Samtidig gror stadig flere beitemarker igjen. Det lønner seg ikke lenger for bøndene å holde dem i hevd.

Resultatet er en katastrofal mangel på blomster.

Det er heller ikke tilstrekkelig at bøndene dyrker blomstrende landbruksplanter som raps eller epler. For disse artene blomstrer bare i en viss periode av sesongen. Da får insektene mye mat. Men i resten av sesongen blir det sveltihjel.

Opplagte løsninger

Når vi ser på måten vi endrer insektenes levesteder, burde det kanskje ikke komme som noen overraskelse at insektene forsvinner.

På den positive sida er mulige løsninger på krisa også ganske opplagte.

– Vi vet nok til å kunne gjøre mange tiltak, sier Delsett fra Sabima.

Det mener Sverdrup-Thygeson også.

– Det har mye å si hva vi gjør i skogen, sier hun.

Vi kan jo for eksempel begynne med å gjennomføre noe det allerede er politisk enighet om: Å verne 10 prosent av skogen i Norge. I dag ligger vi på omtrent fire prosent, så det er langt igjen.

Samtidig er det fullt mulig å drive mer insektvennlig skogbruk i områdene der vi henter tømmer. Vi kan hogge enkelttrær i stedet for å rydde hele flater. Slik blir det stående igjen et rikere miljø av trær med ulik størrelse og alder. Det er også viktig å la noe dødt treverk ligge igjen som billebolig.

Og så er det blomster, da.

Det er avgjørende å få det til å blomstre, både på landet og i byen.

Beitemarker og åkerkanter

– Tilskuddsordningene til bøndene bør endres slik at det lønner seg å drifte miljøvennlig og legge til rette for stort biomangfold, sier Delsett.

Slik drift kan dreie seg om å sørge for at det finnes flekker med villblomster innimellom, som i kantene rundt åkeren. Dette kan bonden selv få igjen for, ved at blomstene holder liv i bier og sommerfugler som hjelper til med å pollinere landbruksplantene.

Dessuten vil et friskt økosystem rundt åkeren også være levested for rovinsekter som er med på å holde skadeinsekter unna avlinga.

Tilskuddsordninger bør også gjøre det mer lønnsomt for bøndene å ha husdyr på utmarksbeite, slik at det også blomstrer og summer i det gamle kulturlandskapet, mener Delsett.

Det er til og med viktig at det bugner av blomster i byen, sier både hun og Sverdrup-Thygeson.

– Lag rom for insektene

– Det aller viktigste folk kan gjøre er nok kanskje å kreve politisk handling for å bevare mangfoldet, men parker, hager og balkonger har noe å si, sier Delsett.

– Sørg for at det finnes bievennlige blomster hele sesongen, og ha rotete hager med plass for både markblomster og overvintringssteder for insekter.

Sverdrup-Thygeson, på sin side, oppfordrer hageeierne til å droppe insektgiften. Og byborgere flest til å dele godene.

– Stadig flere bor i by, så hvordan vi lager byene våre kan ha stor effekt, sier professoren og roser initiativer som grønne tak og mer intakt natur i byggesonen.

Hun forteller at områdene hvor byene våre har vokst fram, ofte ligger på steder som opprinnelige hadde stort biologisk mangfold.

– Dette gjelder for eksempel Oslo-området, hvor det er varmt klima og kalkrik grunn. Dermed er det ekstra viktig å lage rom for insektene der vi bor.

Og det kan jo i tillegg skape umiddelbar glede for oss mennesker også, sier professoren.

– Det er vakkert med grønne områder og blomsterenger med sommerfugler.

– Det er ingen som synes at asfalt er finere.