Som en følge av den internasjonale suksessen til Norge endret kulturen på landslaget seg utover 2000-tallet. – Laget beveget seg gradvis i retning av sterkere individualistiske holdninger. Vi fikk nå se lagspillere som sloss mot hverandre. Vi opplevde at enkeltspillere gikk ut i media og åpent kritiserte spillestilen, sier forsker. Han frykter Island kan gå på samme smell. (Foto: Hannibal Hanschke / Reuters)
Som en følge av den internasjonale suksessen til Norge endret kulturen på landslaget seg utover 2000-tallet. – Laget beveget seg gradvis i retning av sterkere individualistiske holdninger. Vi fikk nå se lagspillere som sloss mot hverandre. Vi opplevde at enkeltspillere gikk ut i media og åpent kritiserte spillestilen, sier forsker. Han frykter Island kan gå på samme smell. (Foto: Hannibal Hanschke / Reuters)

Fotballforsker advarer Island mot å gå i samme felle som Norge gjorde

Island kan fort forsvinne fra det internasjonale fotballkartet igjen, om de ikke tar vare på sin nåværende landslagsidentitet, hevder forsker.

Published

Island har med sine 330 000 innbyggere stått for flere svært imponerende fotballbragder på herresiden de siste årene. Øynasjonen spilte kvartfinale i EM 2016, og i sommer deltar landslaget i VM.

Også landets damelag står sterkt og er for tiden rangert som det 19. beste landslaget i verden.

Men midt oppi sin beste fotballperiode noensinne møter nå Islendingene advarsler – og det fra akademia.

– Vi har sammenlignet 2010-tallets utgave av islandske landslaget med den norske 90-tallsutgaven, og vi ser flere likhetstrekk mellom disse to små nasjonene, sier Frode Telseth, universitetslektor og forsker ved Universitetet i Sørøst-Norge.

På 90-tallet opplevde Norge stor suksess under landslagstrener Egil Roger «Drillo» Olsen, men siden 2000 har ikke Norge klart å kvalifisere seg til et større mesterskap.

– Derfor tror vi faren er stor for at Island vil miste sin posisjon som en av Europas beste landslagsnasjoner, om de ikke tar vare på sin landslagsidentitet som kollektivet med stor K, sier Telseth.

Løper mer, kjemper hardere

Telseth og forskerkollega Vidar Halldorsson ved Universitetet på Island har i sin studie blant annet snakket med nåværende og tidligere landslagsspillere og trenere fra hvert land. Øyvind «Leo» Leonhardsen, en av de sentrale norske landslagsspillerne under Drillo, beskriver det norske 90-tallslaget som mentalt sterke, ydmyke og hardtarbeidende.

– Kombinasjon av en ekstrem intensitet i forsvarsspillet og en sterk vilje til å slå større fotballnasjoner, gjorde at vi oppnådde de gode resultatene. For å vinne visste vi at vi måtte løpe mer og kjempe hardere, uttalte Leonardsen.

Telseth sier man ser den samme innstillingen hos islandske landslagsspillere i dag.

– Vi hevder at den kollektive kraften og en pragmatisk spillestil med et godt organisert forsvarsspill er et suksesskriterium for små nordiske nasjoner i internasjonal landslagsfotball. Dette står i sterk kontrast til hva som er vanlig blant landslag fra større nasjoner, som ofte spiller mer på individualistiske ferdigheter, sier USN-forskeren.

Amatørismens verdier

Den kollektive kraften som var og er så viktig for henholdsvis Norge og Island, kommer ifølge Telseth av at spillerne bærer med seg verdier fra fotballens amatørtid.

– Selv om de gode resultatene til begge landslag skjer i perioder der den nasjonale fotballen profesjonaliseres kraftig, er den viktigste suksessfaktoren at landslagene har holdt på tradisjonelle verdier fra amatørtiden. Spillernes holdninger formes her rundt lek fremfor alvor, vennskap fremfor kollegaskap og en sterk nasjonal stolthet. For å bruke en velkjent klisje – de har innstillingen om å spille med hjertet utenpå drakta.

Som en følge av den internasjonale suksessen til Norge, som både skjedde gjennom landslagets prestasjoner, Rosenborg sine prestasjoner i Europa og den store eksporten av norske spillere til utenlandske ligaer, endret kulturen på landslaget seg utover 2000-tallet, forklarer Telseth.

– Laget beveget seg gradvis i retning av sterkere individualistiske holdninger. Vi fikk nå se lagspillere som sloss mot hverandre. Vi opplevde at enkeltspillere gikk ut i media og åpent kritiserte spillestilen. Noen spillere uttalte at de ikke lenger ønsket å spille for Norge.

Forskerne peker på at de økte inntektene fra en stadig mer profesjonell og kommersialisert fotball i liten grad gikk overens med Drillos pragmatiske spillestil og ideologiske tenkning.

– Større egoer blant spillerne ble skapt og dermed ble den kollektive ideologien gradvis visket ut.

Utvikle enkeltspillere for å bevare kollektivet

Norges nedadgående prestasjonskurve er noe Telseth og Halldorsson mener islendinger bør være oppmerksomme på.

– Island har stadig i dag det Norge hadde på 90-tallet, lagmoral og et sterkt samlet kollektiv. Islendingene må derfor unngå å bli fornøyde med hva de har oppnådd og fortsette å leve etter den kulturelle forestillingen om at «vi spiller for nasjonen» og for hverandre. Samtidig må de fortsette arbeidet med sin spiller- og trenerutviklingen nasjonalt, slik at de får frem enda flere gode enkeltspillere.

Telseth erkjenner at en slik tilnærming i utgangspunktet høres paradoksal ut, ettersom de mener kollektivet er den viktigste suksessfaktoren for små nasjoner.

– Det er da en må huske på at disse kollektivene i Norden består av hardtarbeidende sosialdemokrater, som forstår at de er avhengig av noe større enn seg selv. Mister en det av syne i neoliberalismens tidsalder, er det større sannsynlighet for at vi må si takk og farvel til små, nordiske nasjoner på den internasjonale fotballscenen.

Referanse:

Telseth, F. og Halldorsson, V.: The success culture of Nordic football: the cases of the national men’s teams of Norway in the 1990s and Iceland in the 2010s. Sport in Society. (2017) https://doi.org/10.1080/17430437.2017.1390928 (sammendrag)