I sin første periode som norsk landslagssjef tok Egil «Drillo» Olsen det norske fotballandslaget til to VM-sluttspill.
Etter tapet mot Albania fredag må man være veldig optimistisk for å tro at den samme Olsen skal kunne ta med seg laget til VM i Brasil neste år.
Fra 1990 til 1998 tok Drillo 2,3 poeng i snitt hvis vi regner 3 poeng for seier 1 poeng for uavgjort og 0 for tap.
Hans arvtager Nils Johan Semb tok i snitt rundt 1,2 poeng per kamp.
Hvorfor ble ikke poengsnittet til Drillo opprettholdt? Forklaringen på dette er ofte at et trenerbytte kan føre til slike ting og at Olsen og Semb var forskjellige trenertyper.
- Jeg syns det er overraskende få som har påpekt det åpenbare, sier professor Kjetil Haugen ved Høgskolen i Molde
- Motstanderne begynte å tilpasse sin spillestil når de møtte Norge. Problemet med Norges spillestil var at det var svært enkelt å finne mottrekk til den, hevder Haugen.
Strategisk og taktisk spillestil
I boken Always Change a Winning Team forsøker Haugen å finne svarene på den norske fotballnedturen ved hjelp av spillteori.
- Spillteori handler om at når du spiller et spill bør du forvente at motstanderne er minst like smarte som deg selv. Når man tenker strategisk og taktisk i fotballsammenheng virker det litt besynderlig å gjøre det samme hele tiden.
- Eksempelvis om man spiller med det samme laget hele tiden kan motstanderen enkelt gjøre mottrekk mot dette, sier Haugen.
Haugen utdyper at spillteori handler om at du kan ikke bare gjøre det beste for sitt eget lag, du må samtidig ødelegge for motstanderen.
Avhengig av spillende motstandere
Drillo-stilen var mest effektiv når Norge kunne vinne ballen mens motstanderen angrep, og særlig hvis dette var i en gunstig posisjon for Norge, det vil si fra midtbanen og inn på motstanderens halvdel mens motstanderen hadde få spillere bak ballen.
Haugen sier at for at dette skulle inntreffe var det norske landslaget avhengig av at motstanderlaget spilte seg gjennom midtbanen.
- Konsekvensen av dette ble derfor at Drillo-stilen lett ble nøytralisert om motstanderen la opp til samme spill som Norge og henga seg til de lange pasningene, forklarer professoren.
Norge mot Marokko
I boken skriver Haugen at det beste eksempelet på dette skjedde i Norges VM-kamp mot Marokko i 1998. I Norges første kamp under mesterskapet var de å regne som favoritter.
Til de flestes store overraskelse benyttet Marokko seg av mange langpasninger og scoret to mål, og kampen endte uavgjort.
- Kort oppsummert skaffet Norge seg en enkel og effektiv spillestil under Egil Olsen.
- Stilen var effektiv, men etter hvert som Norges prestasjoner ble bedre og lagt mer merke til la motstanderne opp sin egen taktikk for å nøytralisere Drillo-stilen, forteller Haugen.
Dette påpekte også Egil Olsen til VG allerede under VM i 1998:
- Det er selvfølgelig ingen fordel for oss at andre begynner å ta etter stilen vår, sa han da.
Spillteori som analyseverktøy
Haugen mener at man til en viss grad kan bruke spillteori i forkant av oppgjør som et analyseverktøy – de tror sikkert vi vil gjøre det, derfor gjør vi det på en annen måte.
- Det er alltid slik at fotballag har en foretrukket spillestil, en stil som de kan spille og mestre best mulig, men det er ikke alltid den spillestilen som er optimal når du skal møte et annet lag.
- På den måten kan du bruke spillteori til å forholdsanalysere og forsøke å finne ut hvilke alternative strategier motstanderen har.
Han mener at spilleteori er interessant fordi det tar innover seg det faktum at det er reaksjoner på de valgene du tar, også i fotballverden.
- Spillteori forsøker å analysere hva kommer til å skje gitt at to eller flere intelligente aktører møtes på en eller annen måte, i en eller annen konflikt eller samarbeid, eller kombinasjon av det. Spillteorien er gunstig fordi den forsøker å formalisere dette.
Haugen forteller at man med bruk av spillteori blir tvunget til å forenkle mye, for å kunne komme gjennom matematisk. Det er også den sterkest kritikken mot den type teoritilnærming.
- Når du angir betingelser slik som jeg gjør så er det klart at du må forenkle spillet, så ting fremstår jo som lettere enn det egentlig er. Det er klart at virkeligheten er enormt mye mer komplisert enn det du makter å få med når du analyserer ting formelt slik som jeg gjør det
Fotballen trenger spillteori
- Hvorfor trenger fotballen spillteori?
- Jeg mener fotballen har behov for å tenke spillteoretisk er rett og slett fordi fotballen er en spillteoretisk situasjon. Det er en situasjon der du møter en motstander som er intelligent og prøver å gjøre alt for å slå deg, da er det klart at du må du prøve å tenke på samme måten, sier Haugen.
Haugen forteller at spillteori handler om å prøve å tenke deg til hva kommer motstanderen til å gjøre.
Hvilke spillere kommer til å bli brukt, hvilke bytter bør gjøres i pausen, når bør jeg gjøre byttene, har jeg mulighet til å forandre strategien min underveis, bør jeg gjøre det? Hvis motstanderen tar ledelsen bør jeg spille på en annen måte?
- Hvis du går tilbake til Drillo, så kan du få en følelse av at det er tuftet på et beslutningsteoretisk prinsipp, sannsynligvis er det en grov forenkling og ikke riktig heller.
- Litt abstrakt sagt er det å bygge en strategi som er den samme hele tiden, det er ikke en spillteoretisk måte å se det på. En spillteoretisk måte vil være å se hvilken motstander du skal møte og velge en spillestil ut i fra det.
- I spillteorien er du aldri bedre enn hva motstanderen lar deg få lov til å være, avslutter Haugen.
