Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Nobelprisvinnerne John O'Keefe (t.v.), May-Britt Moser og Edvard Moser etter nobel-foredragene i Stockholm i 2014.
Nobelprisvinnerne John O'Keefe (t.v.), May-Britt Moser og Edvard Moser etter nobel-foredragene i Stockholm i 2014.

– Senter for fremragende forskning var avgjørende for nobelprisen

– Den økonomiske støtten vi fikk i 2002 lot oss fokusere på det vi elsker: å forstå mer av mysteriene i hjernen, forteller hjerneforsker May-Britt Moser.

Publisert

De unge hjerneforskerne May-Britt og Edvard Moser var blant de 13 vinnerne av konkurransen om å få etablere et Senter for fremragende forskning (SFF) i 2002, med støtte fra Norges forskningsråd.

Les historien om SFF i denne saken: Norsk forskning måtte bli bedre. Og vi fikk sentre for fremragende forskning. Slik gikk det til

Bare en drøy uke etter at vinnerne ble kunngjort 12. juni 2002, kvitterte de to hjerneforskerne med en artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Science: De hadde nemlig påvist at direkteforbindelser fra hjernebarken hos rotter var med på å danne stedskart i den delen av hjernen som heter hippocampus.

Funnet hintet om at stedsansen ikke bare befant seg i hippocampus, som tidligere antatt.

Historisk fortsettelse

Fortsettelsen er historisk: I 2005 oppdaget forskerne ved SFF-miljøet – som da het Senter for hukommelsesbiologi – de såkalte gittercellene i rottehjernen. Senere er disse viktige navigasjonscellene påvist i mange andre pattedyr.

I 2014 fikk Edvard og May-Britt Moser og den amerikansk-britiske samarbeidspartneren John O’Keefe nobelprisen i medisin eller fysiologi for å ha oppdaget gittercellene og gjort store fremskritt i forståelsen av hjernens navigasjonssystemer.

I 2002 kunne May-Britt og Edvard Moser studere elektriske signaler fra enkeltceller i en rottehjerne. Nå kan de studere store nettverk og populasjoner av hjerneceller, slik at de er i ferd med å forene fysiologi og psykologi.
I 2002 kunne May-Britt og Edvard Moser studere elektriske signaler fra enkeltceller i en rottehjerne. Nå kan de studere store nettverk og populasjoner av hjerneceller, slik at de er i ferd med å forene fysiologi og psykologi.

De to forskerne hadde allerede etablert et laboratorium for hukommelsesstudier i Trondheim da de fikk SFF-bevilgningen i 2002, men 18 år senere bekrefter begge at Forskningsrådets anerkjennelse og finansiering fikk enorm betydning.

– Den SFF-bevilgningen var avgjørende for at Norge fikk en nobelpris, sier May-Britt Moser.

– May-Britt og jeg hadde store planer for å forstå hvordan hjernen produserer minner og stedsans, men planene krevde mer enn en isolert stipendiat her og der. Vi kom et stykke på vei med dette da vi fikk EU-midler i 2000, men det var SFF i 2002 som var vendepunktet, bekrefter Edvard Moser.

Studerte hos Per Andersen

May-Britt og Edvard Moser studerte hos den norske hjerneforskningens «grand old man», Per Andersen ved Universitetet i Oslo, fram til de tok doktorgraden i 1995.

Året etter ble de invitert til Trondheim for å bygge opp et laboratorium ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). De var derfor godt i gang da SFF-bevilgningen kom.

Professor Per Andersen (1930-2020) ved UiO var veileder for May-Britt og Edvard Moser til de tok sine doktorgrader i 1995.
Professor Per Andersen (1930-2020) ved UiO var veileder for May-Britt og Edvard Moser til de tok sine doktorgrader i 1995.

– SFF-bevilgningen og den sterke støtten fra både Forskningsrådet og NTNU gjorde at vi kunne bygge opp et unikt miljø i Trondheim. Støtten ga oss også en mestringsfølelse og lot oss fokusere på det vi elsker, nemlig å forstå mer av mysteriene i hjernen, understreker May-Britt Moser.

Hun tilføyer at SFF-bevilgningen gjorde at de kunne fortsette å satse på ambisiøs forskning uten å føle et press på å måtte publisere «halvferdige» forskningshistorier.

– Vi har derfor fått et internasjonalt rykte om at det som kommer ut av vår lab, er solid. I tillegg er det enormt viktig å ha frie midler til disposisjon, slik at vi kan kaste oss rundt og satse på personer og anledninger som plutselig dukker opp.

– Edvard fikk for eksempel rekruttert en av de viktigste postdoktorene våre i løpet av en taxi-tur i Kina. Han bygger nå avanserte mikroskoper som gjør at vi kan studere store populasjoner av hjerneceller i dyr som beveger seg fritt omkring.

Midlene gjorde det også mulig å sette av penger til kommunikasjon, relasjonsbygging og organisasjonsforståelse.

– Disse ikke-vitenskapelige stillingene har vært nyttige for synligheten for det vi gjør og for at arbeidsmiljøet hos oss er blitt godt. De har gitt oss et sterkt grunnlag for kreativt forskningsarbeid.

Stor stas i 2002: De tre NTNU-forskerne Peder Emstad, Edvard Moser og Torgeir Moen skulle lede hvert sitt SFF og ble gratulert av Forskningsrådets direktør Christian Hambro og statsråd Kristin Clemet.
Stor stas i 2002: De tre NTNU-forskerne Peder Emstad, Edvard Moser og Torgeir Moen skulle lede hvert sitt SFF og ble gratulert av Forskningsrådets direktør Christian Hambro og statsråd Kristin Clemet.

Rask rekruttering, langsiktig planlegging

Edvard Moser tilføyer at SFF-bevilgningen gjorde det mulig å rekruttere tilstrekkelig med studenter på kort varsel og å sette i gang prosjekter med langsiktig tidshorisont.

– En viktig del av SFF-søknaden var at vi ville integrere et internasjonalt team av ledende forskere som var villige til å komme til NTNU for å utføre forskning sammen med oss.

– Dette løftet forskningen både teoretisk og eksperimentelt og la grunnlaget for oppdagelsen av gitterceller og mekanismer for stedsans og hukommelse i årene som kom, forteller han.

Takknemlige forskere

May-Britt og Edvard Moser fikk også en stor bevilgning fra Kavli-stiftelsen i 2007, og i 2012 ble de tildelt et nytt SFF med betegnelsen Senter for nevrale nettverk. I 2015 fikk miljøet sitt foreløpig siste senter, Egil og Pauline Braathen og Fred Kavli-senteret. Disse tre enhetene er nå samlokalisert og overlappende, men har ulike finansieringskilder.

– De to SFF-ene våre har vært en eventyrlig reise – vitenskapelig, men også menneskelig. Det at vi som jobber med grunnforskning, snublet over et område som er så sentralt for sykdom, viser jo at grunnleggende forskning har uante positive følger om den blir gjort grundig og ordentlig.

– Gittercellene finnes nemlig i den lille hjernestrukturen entorhinal cortex, som også spiller en viktig rolle i utviklingen av Alzheimers sykdom, påpeker May-Britt Moser.