Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Vitenskapskomiteen som sorterte de 129 SFF-søknadene i 2002. Se navn nederst i artikkelen.
Vitenskapskomiteen som sorterte de 129 SFF-søknadene i 2002. Se navn nederst i artikkelen.

Norsk forskning måtte bli bedre. Og vi fikk sentre for fremragende forskning. Slik gikk det til

Fødselshjelperne til ordningen forteller den glemte historien.

Publisert

En internasjonal komité har nettopp fastslått at ordningen med Sentre for fremragende forskning (SFF) har vært en suksess helt siden de første sentrene ble utpekt i 2002.

«SFF-ordningen har fremmet vitenskapelig kvalitet i internasjonal toppklasse og hatt svært positiv effekt på det norske forskningssystemet», står det i komiteens rapport.

SFF-ordningen ble grundig forberedt og utredet i flere år før den ble vedtatt. Ordningens fødsel kan dateres til 12. juni 2002, da de 13 vinnerne av Norges første SFF-konkurranse ble kunngjort.

Men den like viktige unnfangelsen skjedde to år tidligere. En av merkedagene er 30. juni 2000: Da ble Norges forskningsråds SFF-utredning sendt til Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet (KUF), som vedtok ordningen samme høst.

SFF-ordningen ble etablert etter at diskusjonene hadde gått høyt på kontorene i Forskningsrådet og KUF i årevis: Kvaliteten på norsk forskning måtte heves, men hvordan?

– Vi fant en løsning som ble mye mer vellykket enn vi forestilte oss, forteller to av de som var sentrale på den tiden: Kari Kveseth og Viggo Mohr.

Diskusjonene førte altså til at Norge fikk sine 13 første sentre for fremragende forskning i 2002. 12 år senere vanket det nobelpriser til to av de første SFF-lederne: Edvard og May-Britt Moser.

SFF-ordningen var avgjørende for at vi fikk en nobelpris i 2014, forteller de to nobelprisvinnerne. Men hvordan begynte det egentlig, og hvem var det som hadde ideen?

Edvard og May-Britt Moser, omgitt av enda yngre forskere, like etter at forskningsmiljøet deres fikk SFF-status i 2002. 12 år senere kom nobelprisen.
Edvard og May-Britt Moser, omgitt av enda yngre forskere, like etter at forskningsmiljøet deres fikk SFF-status i 2002. 12 år senere kom nobelprisen.

– Det ble liksom ikke noe dreis på det

– Jeg tror ikke ideen om å etablere en SFF-ordning kom fra en enkeltperson. Men økt kvalitet og sterkere satsinger var veldig aktuelle temaer på den tiden. Før SFF-ordningen kom, var det i stor grad slik at enkeltforskere drev på med sine egne prosjekter, og det ble liksom ikke noe dreis på det, forteller Kari Kveseth.

Hun er i dag seniorekspert ved Kjemisk institutt på Universitetet i Oslo, men for 20 år siden var hun strategidirektør i Norges forskningsråd. I den rollen var hun sentral i diskusjonene og ansvarlig for prosessene som førte fram til etableringen av SFF-ordningen.

Hun vegrer seg mot å bli kalt «SFF-ordningens mor», men går med på at hun var en av fødselshjelperne.

– Det var ikke noen enkeltpersoner som løftet fram SFF-ordningen og de andre kvalitetstiltakene som kom rundt år 2000. Dette var heller noe som lå i tiden, bekrefter Viggo Mohr som ledet Forskningsrådets SFF-sekretariat for 20 år siden.

– Ideen om å etablere en SFF-ordning kom ikke fra en enkeltperson, forteller Kari Kveseth, mens hun viser fram plaketten som skal henge på veggen i Hylleraas-senteret i Oslo de neste ti årene.
– Ideen om å etablere en SFF-ordning kom ikke fra en enkeltperson, forteller Kari Kveseth, mens hun viser fram plaketten som skal henge på veggen i Hylleraas-senteret i Oslo de neste ti årene.

Gulroten var svært stor

For å gjøre en lang historie kort: Diskusjonene i Forskningsrådet og KUF førte fram til en utlysning i februar 2001. Der inviterte Forskningsrådet norske forskningsmiljøer til en konkurranse hvor vinnerne kunne bli utpekt til et senter for fremragende forskning.

Gulroten var svært stor: De sentrene som vant fram, kunne få opptil ti millioner kroner i året i ti år for å drive med langsiktig og spennende grunnforskning.

Dette var en uhørt stor endring. Den typiske forskningsbevilgningen fram til da hadde dekket lønna til en ledende forsker og to–tre stipendiater samt litt reisevirksomhet, i maksimalt tre år.

Det var derfor ikke overraskende at mange ville være med på moroa. Den første SFF-utlysningen førte til at hele 129 søkere meldte seg innen søknadsfristen.

Etter en omfattende vurdering ble 40 av de 129 kandidatene invitert til å gå videre til den endelige søknadsrunden. Resultatet ble offentliggjort 12. juni 2002, med nyheten om at 13 sentre hadde gått seirende ut av konkurransen.

I 2020 er SFF-ordningen inne i sin fjerde generasjon. Tilsammen er det blitt etablert 44 SFF-sentre med til sammen rundt 4300 forskere, doktorgradsstudenter og postdoktorer. Ordningen har kostet seks milliarder kroner siden 2003, ifølge Khrono.

SFF-tanken var noe som lå i tiden, forteller Viggo Mohr. Han ledet Forskningsrådets SFF-sekretariat for 20 år siden og har arkiver som kan fortelle alt som skjedde.
SFF-tanken var noe som lå i tiden, forteller Viggo Mohr. Han ledet Forskningsrådets SFF-sekretariat for 20 år siden og har arkiver som kan fortelle alt som skjedde.

Slik begynte SFF-ordningen

Kari Kveseth og Viggo Mohr har tatt vare på en rekke dokumenter fra saksbehandlingen som førte fram til SFF-ordningen. Et av de viktige dokumentene var forskningsmeldingen i 1998–99, Forskning ved et tidsskille. Der satte regjeringen et mål om å få fram flere forskere og forskningsmiljøer på høyt nivå.

Et aktuelt tiltak var å innføre en ordning med sentre for fremragende forskning.

Meldingen ble godkjent i statsråd i 1999 og departementet skrev et formelt brev til Forskningsrådet med beskjed om å utrede en SFF-ordning. Strategidirektør Kveseth og hennes stab fikk jobben.

Forskningsrådets SFF-sekretariat

– Ved et lykketreff var Viggo Mohr nettopp ferdig med åremålet som direktør i Forskningsrådets område for bioproduksjon og foredling. Dermed hadde vi en ressurs som kunne ta seg av dette arbeidet, forteller Kveseth.

De to strategene Kveseth og Mohr etablerte et lite SFF-sekretariat som i tillegg omfattet Stein Øberg og Hilde Albech. Alle fire har fortsatt følelsen av å ha vært med på noe viktig, som de gjerne minnes og snakker om.

SFF-sekretariatet bestilte et knippe utredninger som skulle berede grunnen for en norsk ordning. En av utredningene tok for seg hvordan liknende eliteforskningsprogrammer fungerte i andre land.

– Vi undersøkte en del ulike ordninger i USA, Nederland, Canada, Tyskland og Danmark. Det generelle inntrykket var at slike ordninger hadde positive virkninger for både forskningens kvalitet og dens anseelse internasjonalt, forteller Kveseth.

– Vi kopierte noe av det vi fant, men vi kopierte lurt! Vi tok det beste vi fant og det som passet best for norske forhold. Den norske ordningen er ikke identisk med ordningen i noen andre land, tilføyer Mohr.

– Vi la blant annet vekt på at Forskningsrådet ikke skulle peke ut fagmiljøer direkte, slik det ble gjort i en del andre land. Midlene skulle isteden tildeles etter en søknadsprosess og forhåndsdefinerte kriterier, forteller Kveseth.

Definerte kvalitet i forskningen

Viggo Mohr beskriver seg selv som en dokumentsamler, mens Kari Kveseth er raskere til å kaste ting hun ikke trenger lenger. Men noen dokumenter har hun tatt vare på, som for eksempel det viktige brevet fra Forskningsrådet datert 30. juni 2000. Der står det at SFF-utredningen er gjennomført og vedtatt i Hovedstyret – og nå ble utredningen sendt til departementet.

I brevet står det blant annet at Hovedstyret hadde «behandlet spørsmålet om SFF på samtlige møter siden 15. desember 1999». Med andre ord: Dette hadde vært en stor jobb.

Forskningsrådets folk hadde brukt mye tid på å diskutere hva som egentlig menes med «kvalitet i forskningen». Viggo Mohr var hovedarkitekten bak de tre punktene som er uthevet i SFF-utredningen:

  • Originalitet i form av faglig nyhetsverdi og nyskapende bruk av teori og metode
  • Soliditet knyttet til bruk av anerkjente vitenskapelige metoder og grundig underbygging av påstander og konklusjoner
  • Relevans knyttet til faglig utvikling

– De punktene står seg godt den dag i dag, mener Mohr 20 år senere.

Gudmund Hernes sådde et frø

Det hører med til historien at tanken om økt kvalitet og mer satsing på de beste forskerne i Norge, ikke var helt ny på denne tiden.

Sosiologiprofessoren, Arbeiderparti-politikeren og den senere statsråden Gudmund Hernes hadde allerede nyttårsaften 1986 en kronikk på trykk i Dagbladet, med tittelen Kan man ha ambisjoner i Norge?.

Der argumenterte han for at Norge trengte et eliteforskningssenter med inspirasjon fra blant annet The Institute for Advanced Study i Princeton.

To år senere, da han var leder for Universitets- og høyskoleutvalget, formulerte Hernes ideen om et norsk forskningssenter som skulle gi fremragende forskere uforstyrret tid og rom til å dykke ned i nysgjerrighetsdrevet grunnforskning. Den tanken ble tatt inn i forskningsmeldingen Med Viten og vilje i 1988.

Dette førte til at det som nå heter Senter for grunnforskning (CAS) ved Det Norske Videnskaps-Akademi ble opprettet i 1992, riktignok med svært trange budsjetter.

– Etableringen av CAS var et tidlig skritt i retning av å øke ambisjonsnivået i norsk forskning, men det har ellers lite med SFF-ordningen å gjøre, sier Kveseth.

SFF ble først møtt med skepsis

Norges forskningsråd la altså fram et forslag til organisering av en SFF-ordning og fikk departementets velsignelse. Deretter la Kveseth og Mohr ut på en omfattende rundreise til alle kongerikets universiteter, for å presentere ordningen. Det var ikke bare moro, forteller Kveseth.

– Vi fikk ikke mye applaus til å begynne med, og det er et understatement. Folk var nemlig redde for at Forskningsrådet skulle bruke altfor mye penger på denne ordningen, slik at det skulle bli enda vanskeligere for enkeltforskere å søke penger.

– Men vi var så heldige at det ble opprettet et eget forskningsfond på denne tiden. Avkastningen av det fondet skulle brukes til å finansiere norsk forskning, minnes Kveseth.

Dermed slapp Forskningsrådet å ta penger fra noen forskere for å gi til andre forskere og plutselig var ikke SFF-ordningen så kontroversiell lenger.

Det nye Fondet for forskning og nyskaping var blitt formelt opprettet i 1999, med en startkapital på tre milliarder kroner, som var finansiert ved salg av statlige aksjer. Inntektene ble plassert som kontolån til staten, med en rente som tilsvarte renten på statsobligasjoner med ti års bindingstid.

Forskningsrådets andel av avkastningen var nok til å finansiere cirka 155 millioner kroner i året da SFF-ordningen ble etablert. Deretter ble det hvert år skutt inn nye penger, slik at kapitalen i fondet nådde 80 milliarder kroner i 2011.

Men i 2012 la Jens Stoltenbergs andre regjering ned hele fondet og la pengene inn i den generelle statskassen.

Forskningsrådets hovedstyre nedsatte et eget SFF-utvalg som til sist plukket ut de 13 vinnerne. Se eget avsnitt til slutt i artikkelen med alle navnene.
Forskningsrådets hovedstyre nedsatte et eget SFF-utvalg som til sist plukket ut de 13 vinnerne. Se eget avsnitt til slutt i artikkelen med alle navnene.

– Vi måtte være maksimalt ryddige

Det ble tidlig klart at Forskningsrådets hovedstyre ikke kunne ta ansvaret for å plukke ut vinnerne av SFF-bevilgninger. De fleste styremedlemmene var nemlig inhabile fordi forskningsinstitusjonen deres hadde levert søknader.

Derfor ble det etablert en vitenskapskomité, som først fikk jobben med å rangere de 129 innkomne søknadene. Komiteen ble ledet av den svenske professoren Gunnar Öquist ved Umeå universitetet.

Forskningsrådets hovedstyre etablerte også et eget SFF-utvalg som besto av forskningsledere og andre kompetente personer som ikke var inhabile. Frøydis Langmark ble utpekt til leder for utvalget, og Gudmund Hernes var nærmest selvskreven som medlem.

– Lucy Smith var også et sentralt medlem: Hun hadde vært rektor ved UiO fra 1993 til 1998, men nå var hun habil fordi hun ikke var rektor lenger, forteller Viggo Mohr.

Den vitenskapelige komiteen baserte seg på at tre–fire utenlandske eksperter (fagfeller) hadde vurdert hver eneste søknad. Komiteen leverte, etter mye arbeid, en innstilling som gikk videre til Hovedstyrets SFF-utvalg. De plukket ut 40 søkere som gikk videre til annen runde i vurderingsprosessen.

Også i den andre runden ble søknadene vurdert av utenlandske eksperter, før Vitenskapskomiteen møttes igjen. Komiteen endevendte de 40 søkerne og leverte en rangering som var basert på søknadene, Forskningsrådets definerte kriterier, de utenlandske ekspertenes uttalelser og komiteens egne vurderinger.

– Det var jo snakk om uvanlig mye penger som skulle deles ut, og det var snakk om usedvanlig lange kontrakter. Her måtte vi derfor være maksimalt ryddige, kommenterer Kveseth.

– Vi prøvde å tenke på alt som kunne gå galt, og vi gikk blant annet til advokatfirmaet Hjort for å få hjelp til å utforme SFF-kontraktene mellom vertsinstitusjonene og Forskningsrådet. De kontraktene måtte også oversettes til engelsk, og det arbeidet ble utført av den beste oversetteren vi kunne finne, minnes Stein Øberg.

Forskningsrådet mente også at det var behov for en logo, og den ble bestilt hos designeren Anne Mellbye.

– Vi meldte attpåtil logoen til Patentstyret for å få enerett på den. Vi laget også en plakett med logoen. Christian Hambro pleide forresten å si, med et glimt i øyet, at dette var en plakett som kunne skrus både opp og ned! forteller Mohr. Forskningsrådsdirektør Hambro siktet til at SFF-miljøene skulle evalueres etter fem år, og hvis resultatene ikke var gode nok, kunne det bli kroken på døra.

Sint rektor på tråden

SFF-utvalget plukket til sist ut de 13 søkerne som gikk av med seieren. Den hyggelige jobben med å kunngjøre vinnerne i 2002 gikk til Høyre-politikeren Kristin Clemet, som var blitt utdannings- og forskningsminister i oktober året før.

Etter kunngjøringen varte det ikke mange timene før Kari Kveseth fikk en sint universitetsleder på tråden: Vedkommende var snurt fordi et ledende forskningsmiljø ved hans eget universitet ikke var blant vinnerne. Forklaringen måtte være at Forskningsrådet hadde tatt politiske, geografiske og økonomiske hensyn istedenfor å satse på de beste forskerne.

– Men den egentlige forklaringen på at det miljøet ikke vant fram, var jo at de ikke tilfredsstilte de kriteriene som var definert i utlysningen. De hadde bare satt en ring rundt noen navn, men hadde ikke definert et senter som skulle ha en sterk leder og en klar strategi, minnes Kveseth.

Det ble også antydet at språkforskningssenteret CASTL ved Universitetet i Tromsø hadde fått penger ene og alene fordi «også Nord-Norge måtte få noe». Noen mente at det fantes flere slike eksempler blant vinnerne. Forskningsrådet ble beskyldt for å ha fordelt sentrene etter et prinsipp om «landsdeler og kjønnsdeler». Kveseth tilbakeviser blankt den påstanden.

– Jeg kan sverge på at det ikke var det som skjedde. Senteret i Tromsø fikk SFF-bevilgning fordi de hadde levert en av de beste søknadene, sier hun.

Senteret eksisterer for øvrig fortsatt, men den opprinnelige og sterke lederen – Curt Rice – har gått videre og er i dag rektor ved Oslo Met.

Nils Chr. Stenseth var en av UiOs stjerneforskere allerede for 20 år siden, men i ettertid er han glad for at det ikke kom en SFF-bevilgning i 2002.
Nils Chr. Stenseth var en av UiOs stjerneforskere allerede for 20 år siden, men i ettertid er han glad for at det ikke kom en SFF-bevilgning i 2002.

Stenseth tok avslaget pent

Forskningsrådet fikk også kritikk fordi UiOs stjerneforsker Nils Chr. Stenseth ikke hadde nådd opp i konkurransen, men Stenseth selv tok det ganske pent. Han følte seg ikke forbigått, sa han i et intervju med Forskning.no.

18 år senere innrømmer han at avgjørelsen var en stor skuffelse, men han er likevel glad for at det gikk som det gikk.

Kari Kveseth legger ikke skjul på at det var utfordrende å finne fram til de 13 vinnerne. Hvordan skal du rangere en søknad fra et miljø med middelalderhistorikere opp mot et som driver med hjerneforskning?

– Vi hadde opprinnelig tenkt å finansiere mellom fem og ti sentre i den første SFF-ordningen. Men da vi begynte å fingranske de 40 prekvalifiserte søkerne, måtte vi justere kursen. Det var helt umulig å rangere alle søknadene ut fra kvalitetshensyn på en rettferdig måte, men det gikk et tydelig skille mellom nummer 13 og 14. Dermed ble listen for antall sentre utvidet fra cirka 10 til 13, forteller Kveseth.

På forhånd hadde de gjort en grundig jobb med å definere søknadskriteriene. Det gjorde oppgaven med å peke ut vinnere lettere. Forskningsrådet hadde fire satsningområder: Marine ressurser, IKT, medisin/helse og miljø/energi.

– Derfor trodde mange at alle pengene skulle gå til forskning innenfor de områdene. Det var ikke riktig, men det var heller ikke snakk om å ekskludere søknader fra de fire satsingsområdene, tilføyer hun.

At Norge fikk 13 SFF-enheter istedenfor 10, førte til at den gjennomsnittlige bevilgningen til hvert senter ble litt mindre. Bevilgningene varierte fra seks millioner kroner til 21 millioner kroner. Åtte av de 13 sentrene mer enn ti millioner.

SFF var ikke det eneste tiltaket

SFF-ordningen var ikke det eneste kvalitetstiltaket som kom fra Forskningsrådet og departementet omkring årtusenskiftet.

Medisinprofessoren Rolf Seljelid fra Universitetet i Tromsø var for eksempel primus motor for Toppforskningsprogrammet, som ble etablert i 1997. Les mer her.

Ordningen Yngre fremragende forskere (YFF) ble etablert i 2003 for å hjelpe yngre, talentfulle forskere med å nå internasjonal toppklasse og utvikle seg til gode forskningsledere.

Satsingen på Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) ble etablert i 2006, og i dag er det 24 slike i Norge.

I 2009 ble det også etablert åtte forskningssentre for miljøvennlig energi (FME). Det finnes også åtte sentre for fremragende utdanning (SFU), etter at ordningen ble opprettet i 2010.

Begeistrede evalueringer

SFF-ordningen har vært evaluert flere ganger siden etableringen, hver gang med svært positive resultater. Den foreløpig siste evalueringen ble publisert 20. mai 2020, og den gikk ut på at SFF-ordningen er en stor suksess som det er viktig å videreføre.

Men komiteen pekte også på noen utfordringer og anbefalte blant annet at de aller beste fagmiljøene bør ivaretas også etter at senterperioden er avsluttet, uten at det går på bekostning av nye SFF-sentre.

Men det er ikke bare selvstendige evalueringskomiteer som har latt seg imponere. I 2014 var Nobelförsamlingen ved Karolinska Institutet så imponert at de ga Nobelprisen i fysiologi eller medisin til Edvard og May-Britt Moser og samarbeidspartneren John O’Keefe. De to norske forskerne var med i den første gruppen som fikk SFF-penger i 2002, og de sier i dag at det ikke hadde blitt noen nobelpris uten den anerkjennelsen fra Forskningsrådet.

– Jeg er stolt over å ha vært med på å etablere SFF som en ordning som er viktig for Norge og som har vært modell for de senere kvalitetstiltakene, forteller Kari Kveseth i dag.

Hun er overbevist om at SFF og de andre kvalitetsfremmende tiltakene har ført til bedre kvalitet og større internasjonal synlighet. Der har vi blant annet grunnen til det høye antallet bevilgninger fra EUs rammeprogram Horizon 2020 til unge norske forskere og til grupper tilknyttet de etablerte SFF-ene, mener hun.

Deltakere på bildene

Vitenskapskomiteens deltakere:

Oppslagsbildet viser medlemmene av vitenskapskomiteen som gikk gjennom de 129 SFF-søknadene for snart 20 år siden. Komiteen ble ledet av professor Gunnar Öquist fra Universitetet i Umeå (for enden av bordet). De andre på bildet er fra venstre: professor Randolph H. Richards, University of Stirling, professor Ebba Nexø, Aarhus universitetshospital, forskningsdirektør Anneli Pauli, Finlands akademi, professor Erik Albæk, Aalborg universitet, professor Phil Hutchinson, Cranfield University, professor Jens Arnbak, OPTA, spesialrådgiver Viggo Mohr, Norges forskningsråd, professor Carl-Henrik Heldin, Uppsala universitet, professor Eva Österberg, Lunds universitet, professor Yves Smeers, Catholic University of Louvain, rådgiver Stein Øberg, Norges forskningsråd. Professor Merton Flemings (MIT) var ikke til stede.

Forskningsrådets representanter hadde administrative oppgaver uten stemmerett i utvalget. Bildet ble tatt på Holmenkollen Park Hotel av Forskningsrådets konsulent Hilde Albech, som var den eneste som hadde med seg PC.

Forskningsrådets SFF-utvalg:

Forskningsrådets hovedstyre-utvalg som til sist valgte ut de 13 vinnerne av Norges første SFF-tildeling. Bildet viser (foran f.v.): direktør Gudmund Hernes, Unesco, professor Lucy Smith, Universitetet i Oslo, utvalgets leder direktør Frøydis Langmark (Kreftregisteret), som også var leder av Forskningsrådets hovedstyre. I midten f.v.: generaldirektør Reijo Vihko, Finlands akademi, dosent Knut Brautaset, Høgskolen i Agder, daglig leder Anne Breiby, Domstein, direktør Gunnar Myrvang, Statoil. Bak: konsulent Hilde Albech, rådgiver Stein Øberg, direktør Kari Kveseth og spesialrådgiver Viggo Mohr (alle i Norges forskningsråd).

Hilde Albech (t.v.), Stein Øberg og Kari Kveseth jobbet med SFF-ordningen for 20 år siden, sammen med Viggo Mohr. I desember 2019 møttes de i Blindernkjelleren for å identifisere medlemmene av Forskningsrådets vitenskapskomité og SFF-utvalg på noen fotografier.
Hilde Albech (t.v.), Stein Øberg og Kari Kveseth jobbet med SFF-ordningen for 20 år siden, sammen med Viggo Mohr. I desember 2019 møttes de i Blindernkjelleren for å identifisere medlemmene av Forskningsrådets vitenskapskomité og SFF-utvalg på noen fotografier.