Vinneren av Forskningsrådets formidlingspris 2010 er redaksjonen i forskning.no. En glad og stolt redaktør Nina Kristiansen fikk overrakt prisen i Bergen i dag.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
- Prisen er en enorm anerkjennelse av redaksjonens arbeid, vi har virkelig blitt sett for den jobben vi gjør.
- Og så samarbeider vi med 65 forskningsinstitusjoner, som også har noen aksjer i denne prisen, sier Kristiansen.
forskning.no er landets største formidler av forskning. Nettavisen har 300 000 besøk hver måned.
Med årets tildeling er det andre gang at noen utenfor akademia mottar prisen på 250 000 kroner. Tidligere har NRK P2s populærvitenskapelige program Verdt å vite vunnet prisen.
Se listen med tidligere vinnere her.
- Vi gjør som i sportsjournalistikken, og spør ganske enkelt: Hva føler du nå?
- Denne prisen er en honnør til forskingsjournalistikken, og til redaksjonen i forskning.no, som har levert god kvalitet gjennom mange år. Men det er nok ikke tilfeldig at vi får prisen i år, forskning.no har vært gjennom en rivende utvikling de siste årene.
Entusiasme og kritiske spørsmål
Juryen skriver i sin begrunnelse at forskning.no gjennom en årrekke har ”formidlet norsk og internasjonal forskning til et stort publikum, og har klart å nå brede målgrupper.”
“Med stor entusiasme har prisvinneren formidlet forskning og kunnskap, og samtidig evnet å stille kritiske spørsmål til forskningsmiljøene og forskerne”, heter det videre.
Juryen mener også at forskning.no har bygd omfattende kunnskap om norsk forskning, og “klart å omstille denne kunnskapen til gode redaksjonelle produkter.”
- I overkant mye syt og klag
De rosende ord til tross; debatten om forskningsformidling har neppe planer om å stilne.
Kristiansen mener den kontinuerlige meningsutveklsingen er verdifull, men synes også at det sytes og klages i overkant mye blant forskere og journalister.
- Vel kan man unntaksvis støte på litt sjenerte eller arrogante forskere, men vi opplever svært sjelden å få nei til intervjuer. Vi får det til, og løser sakene våre bra. De fleste kildene i akademia er samarbeidsvillige, påpeker Kristiansen.
Samtidig synes hun ikke det er noe mål i seg selv at journalist og forsker bør være enige om alt.
Annonse
- Det er to ressursterke grupper som møtes. De har noen sammenfallende interesser, og noen motstridende. Begge skal ikke være helt fornøyde hele tiden.
- La oss si at hvis forskeren er 100 prosent tilfreds med artikkelen når den publiseres, så bør vi journalister spørre om vi har gjort en god nok jobb, mener Kristiansen.
- Modig å slippe oss løs
Historien om det som i dag er nettavisen forskning.no, starter i april i 2002. Da kom første utgave ut på skjermene til folk.
- I praksis var det som skjedde for åtte år siden at man etablerte et omfattende tiltak for formidling av forskning, for så deretter å gi fra seg kontrollen over innholdet. Jeg vil berømme de 12 forskningsinstitusjonene som var med fra starten for å ha gjort et smart grep.
- Det var kanskje ingen selvfølge å slippe løs forskning.no med en redaksjon som jobber uavhengig, etter vanlige journalistiske prinsipper?
- Nei, på ingen måte. Dette var et helt nytt grep. Det vanlige inntil da, var at forskningsinstitusjonerne selv holdt kontrollen over egne formidlingstiltak. Jeg vil berømme dem for det motet de utviste.
- Grepet de tok, har gjort både formidlingen og norsk forskningsjournalistikk bedre, fordi man rett og slett tok sjansen på et større omfang av kritisk journalistikk, og det er ingen selvfølge.
Inntil nylig var for forskning.no unikt i sitt slag i Norden. Siden 2008 har videnskab.dk kommet til, og er nå en nær samarbeidspartner, opplyser Kristiansen videre.