- Det er ingen motsetning mellom forskning og formidling, sier prisvinneren.

Men forskningen kommer først:

- Det er sjelden vellykket å spesialisere seg på formidling. Da blir det noe annet, mer journalistisk. Parolen bør være at det som formidles har basis i egen eller andres forskning, og at det kan utdypes videre i andre sammenhenger.

- Det er fristende å bruke et bilde fra populærmusikken: Mange musikere har blitt fylliker, men det er ingen fylliker som er blitt musikere. På samme måte er jeg redd for at resultatet blir dårlig hvis vi ikke setter forskningen først, sier Moene.

Den spissformulerte bergenseren tenker ikke på at frisyren peker samme vei som en oppadgående trendkanal. Formidlingsprisen har gjort økonomen 250.000 kroner rikere og skaffet en fjær i hatten til Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo.

- Betyr god formidling at man må spissformulere og bruke et friskt språk?

- Nei. Jeg vet ikke hva som er best for andre. Selv prøver jeg å bruke mitt eget språk når jeg skal formidle. Jeg må passe på at jeg ikke skriver for kollegene, men for andre som har en annen bakgrunn. Og jeg vet at folk ikke har lyst å høre om alle forbeholdene. Men formidling er mer et spørsmål om innhold enn om form.

Innbilt leser

Som en kløpper i å gjøre kryptiske økonomiske sammenhenger forståelige for folk flest, vet Kalle Moene hva han snakker om. Samtidig er han svært redd for å bli oppfattet som ekspert på formidling fordi han har fått prisen.

Moene er velkjent som kommentator og spaltist og kan vise til en kolossal produksjon av kronikker, innlegg og populærvitenskapelige artikler. Langt over 100 kronikker har stått på trykk i helgenummeret av Dagens Næringsliv.

- For meg fungerer det å ha en innbilt leser. Jeg ser for meg hvor avisen ligger i helgen: på kjøkkenbordet der den kanskje leses av familien - kanskje opprørske barn til travle forretningsfolk.

- Det er en god målgruppe å ha i hodet. Det er ingen som studerer aviser, tross alt, vi leser aviser.

Kalle hva du vil

En av Moenes oppfinnelser er Gnierindeksen.

Den rangerer verdens land etter hvor gjerrige de er med sine egne fattige. Landene som kommer verst ut i Gnierindeksen har mange fattige på tross av at innbyggerne har en rimelig god gjennomsnittsinntekt.

- Er ikke dette en veldig populær betegnelse på en komplisert vitenskapelig sammenheng?

- Jeg synes ikke det. Du kan kalle ting hva du vil, så lenge navnet er relevant og presist for formålet. Navnet Gnierindeksen er ikke ment å være flåsete, men å peke på et problem. Her gjelder det å passe på balansen mellom det seriøse og det slagkraftige.

-  Navnet henspiller på en kjent ulikhetsindeks oppkalt etter den italienske statistikeren Corrado Gini, gini-indeksen. Her ligger en liten faglig referanse på lur, smiler han.

I sin forskning arbeider Moene blant annet med hvordan inntekt og velstandsfordeling henger sammen med organiseringen av arbeidsmarkedet og økonomiske institusjoner.

Til daglig er han leder for forskningssenteret ESOP. I institutt-jungelen ved Universitetet i Oslo er senteret en gren av Økonomisk institutt. ESOP er klassifisert som et senter for fremragende forskning, og den artige forkortelsen står for Equality, Social Organization and Performance.

Tilgjengelig for pressen

Juryen for formidlingsprisen peker på at han gjennom mange år har evnet å være aktuell og poengtert i sin forskningsformidling og at han holder en høy faglig standard samtidig med en evne til å formidle langt utenfor fagets grenser.

Juryen har også lagt vekt på Moenes tilgjengelighet for pressen og andre.

- Når skal forskere si nei til journalister?

- Å si nei handler mest om å passe på egen tid. Og så er det viktig å skille klart mellom hva jeg sier fordi jeg har jobbet faglig med dette, og hva jeg sier utfra faglige spekulasjoner.

- Du må klargjøre for journalisten hva som er grunnlaget for det du uttaler seg om. Dette er vanskelig og jeg lykkes ikke alltid, sier Moene.

Kontakt mellom journalister og forskere er til gjensidig glede, mener han. Journalister har en fingerspissfølelse for tidsånden som forskere ikke har, og forskere har mye å lære fra dem.

Relevans

- Hva er formidling?

- Å forsøke å dele noe du tror du har kjennskap til. Ofte forstår vi mer når vi forklarer egen kunnskap for andre. Det er en god test på relevans. Formidling er å dele med andre. Når du deler blir det mer også til deg selv.

- Kan det være fare for å miste presisjon i formidlingssammenhenger?

- Det er noe vi alltid strever med, det er et generelt problem. Men hvis du velger strategien om maksimal presisjon, vil du mislykkes i å formidle relevans. Igjen er selvsagt innholdet viktigere enn formen.

- Du må ta sikte på å formidle en intuisjon. Leseren skjønner da at her er mer for den nysgjerrige.

Presisjon eller relevans

Moene mener det ikke ikke alltid trenger å være et spørsmål om presisjon versus relevans.

- Det handler om hvordan du fremstiller saken. Et godt eksempel er hvis du snakker om en ny medisin. Du kan si til en pasient at dette er en utrolig bra medisin, og den gir deg hele prosent 90 sjanse for å bli frisk.

- Men på den annen side kan du si at det i følge studier er 10 prosent sjanse for medisinen ikke virker og 90 prosent sjanse for at den virker. Saken er den samme, men fremstillingen er veldig forskjellig, sier han.