Antallet ungdommer som driver organisert idrett synker med alderen. Antallet ikke-aktive stiger. Men stiger gjør også antallet som involverer seg i selvorganisert aktivitet.

Aktiviteter som parkour, trial-biking, tricking, longboarding, kiting og breakdance lokker til seg stadig flere uten lovnader om medaljer, bedre helse eller flottere rumpe.

Dette feltet er like viktig for forskere og myndigheter som den organiserte idretten, mener Reidar Säfvenbom ved Norges idrettshøgskole (NIH).

– Regnestykket er enkelt. Det koster 40 millioner å bygge en idrettshall, og 2 millioner i året å drifte den. Men bare halvparten av 15-16-åringer finner seg til rette i idrettshallen.

– Ingen bruker 40 millioner på aktivitetsanlegg som passer for dem som velger seg bort fra tradisjonelle idretter, sier han.

Forskeren vil ikke ta penger fra den organiserte idretten – han skulle gjerne sett at det ble bygget enda flere idrettshaller – men når investeringene bare gagner halvparten av ungdommene, blir fordelingen urettferdig.

Han forklarer at valget bort fra klassisk idrett ofte er et uttrykk for selvbeskyttelse. Derfor bør disse ungdommenes valg ikke motarbeides. Variasjonen i aktivitetstilbudet bør heller økes.

– Dette er selvfølgelig et betent tema. Idretten skal jo inkludere alle, men de som velger den bort ender i et tomrom. Med riktige tiltak kan enda flere oppdage rikdommen i en mangfoldig bevegelseskultur.

Høyt nivå med selvorganisering

Mange som ikke finner sin plass i de klassiske ungdomsidrettene er likevel interessert i å være i bevegelse. Fremveksten av såkalte selvorganiserte aktiviteter er gjenstand for Säfvenboms forskning.

– Utøverne av selvorganiserte aktiviteter tilhører en global ungdomskultur, i motsetning til et tradisjonelt idrettslag. På internett finner de triks og bevegelser de ønsker å lære, og de lærer av å se på hverandre.

– En utøver ser gjerne en bevegelse i sakte film om og om igjen på YouTube, for så å gå ut og gjennomføre den selv, forteller han.

Dette høres kanskje farlig ut, men Säfvenbom bedyrer at skadeomfanget totalt sett er lite.

– Fordi det ikke er noen som forteller den enkelte hvordan han eller hun skal gjøre noe, er bevegelsene skapt innenfra hos hver enkelt. Det er som om de lærer å gå på nytt.

– Utøverne tar utgangspunkt i seg selv og hva som er naturlig og riktig for dem. Gjennomgående holdninger er at «det er lett» og «du må bare gå for det». Og det gjør de, forteller forskeren.

Disse miljøene kalles gjerne livsstilsmiljøer. Säfvenbom velger å kalle dem «feel good-miljøer» og forteller at de skiller seg fra den klassiske ungdomsidretten ved at de ikke har noen trener, ingen treningsprogrammer eller nødvendigvis faste treningstider eller -steder.

Likevel kommer mange av utøverne opp på et meget høyt nivå. Det florerer av videoer på internett der utøvere gjennomfører svært avanserte bevegelser (søk for eksempel på  «people are awesome» på YouTube).

Nettopp deling av nye triks og bevegelser er en del av kulturen og bidrar til å heve nivået ytterligere – uten et tradisjonelt helse- eller treningsregime.

– Mange utvikler ekstreme ferdigheter i skjæringspunktet mellom YouTube og det aktivitetskollektivet de selv representerer, forteller Säfvenbom.

Holder på lenger

I og med at mange forlater den organiserte idretten, skulle man tro forskerne mente de tradisjonelle miljøene har mye å lære av de selvorganiserte.

– Nei, det tror jeg ikke skal være noe mål. Dette dreier seg om svært forskjellige kulturer. Vi ser for eksempel i snowboard, hvor de to kulturene til en viss grad er integrert, at rundt 20 prosent kjører aktivt for en klubb.

– Hele 80 prosent holder fast ved selvorganisering. De vil ikke la seg styre av «noen voksne». Ungdommene har skilt seg fra den organiserte idretten og skilsmisser er som regel evige, mener Säfvenbom.

Noe av kjernen er nemlig at de unge selv er den viktigste motoren. Ungdommene i feel good-miljøer er mer drevet av indre moivasjon enn de som trener for helse eller prestasjon. Det gjør at de gjerne fortsetter lenger enn andre utøvere, viser Säfvenboms forskning.

Han mener derfor at disse miljøene bør få offentlig støtte parallelt med den organiserte idretten.

– Studier viser at det ikke er flere enn 10 prosent av 13–18 åringer som er involvert i feel good-aktiviteter. Hvis tilgangen på utstyr og anlegg var bedre  tror jeg vi ville se dette tallet øke.

– Det krever en annen måte å tenke helse og idrettspolitikk på. Også kroppsøvingsfaget bør endres slik at flere kan bli eksponert for aktiviteter som tilhører deres egen tid. Forskning har vist at det «åpner lukkede dører» hos elevene.

Et resultat av tiden vi lever i

At livsstilsaktiviteter generelt  vokser mest er ifølge Säfvenbom et resultat av tiden vi lever i. Innovasjon og utforsking av nye ting er in. Han mener vi «skaper oss selv» like mye på fritiden som vi gjør gjennom utdanning og jobb.

– I et folkehelseperspektiv er det viktig at så mange ungdommer som mulig driver med en form for aktivitet. Tilbudet bør tilpasses tiden vi lever i. Vi trenger mer norsk forskning på feltet hvis vi virkelig vil ha flere lykkelige 15-åringer i aktivitet.

– Hittil har forskningen i stor grad vært orientert rundt sosiologiske problemstillinger. Men feltet er også interessant med tanke på helse og livskvalitet – og ikke minst idrettspolitisk.

NIH-forskeren studerer feltet ut fra sosialøkologiske og relasjonelle utviklings- og oppvekstteorier. Disse understreker at alle ungdommer har noen form for kompetanse, og at de trenger noen som har tro på at denne kompetansen kan frigjøres og anvendes.

Dette er en viktig alternativ tilnærming til å se på ungdommers helse utfra et rent medisinsk perspektiv.

– Ungdom er ressurser som må støttes, ikke inaktive problemer som må håndteres, slår NIH-forskeren fast.

Høy sosial kompetanse

En pågående studie ser ut til å kunne påvise at flere av de selvorganiserte utøverne utvikler ekstremt god sosial kompetanse, fortrinnsvis fordi miljøene ikke styres av voksne.

De unge må selv ta vare på hverandre. Säfvenbom siterer en longboard-jente:

– Det er ikke lett å være ny, vet du. Så hver gang jeg ser noen nye ansikter med longboard, så tar jeg kontakt. Særlig hvis det er jenter. Det er bare sånn miljøet er. Egentlig er det helt naturlig, er det ikke?